Hei, jeg liker deg
tirsdag 3. mai, 2011 kl. 23:27 av binka
Hello, I Like You fra Mixtape Club // via Short of the Week
I dag har jeg blogget i 123 dager på rad. Jeg skriver det kanskje ikke direkte så ofte, men jeg synes det er utrolig stas at det noen som følger med. Noen ganger begynner jeg å tenke på hvor mange timer om dagen jeg faktisk bruker på å lete etter ting jeg kan dele, og skrive ting som jeg tenker på, eller som jeg vil at du skal tenke på. Og det er definitivt verdt det! Et lite høydepunkt i dagen. Selv om jeg ikke alltid får så mye direkte respons i kommentarfeltet, så blir jeg like glad hver gang noen deler et innlegg på Twitter. Uansett ser jeg deg i statistikken. Det motiverer.
Kommentarfelt er ofte den ytre indikatoren om et innlegg er bra eller ikke. Noen bloggere har skrevet at det styrer motivasjonen, hvis de får flere kommentarer får de mer lyst til å skrive. Det synes jeg er synd. Man er jo nødt til å være sin egen motivasjon og respons. Kan jeg stå for dette? Er dette bra? Ja! må du si, hvis du mener det. Så må du stå for det. Forblir kommentarfeltet tomt? Ok. Det betyr ikke at ingen har sett det. Eller følt noe. Eller tenkt. Det betyr bare at de ikke fant ordene de ville skrive tilbake. Jeg leser blogginnlegg hele tiden som jeg tenker mye om, men som jeg ikke av den grunn har lyst til å kommentere. Kanskje fordi jeg er enig med den som skriver, og da føler jeg bare at jeg gjentar det som allerede er sagt. Eller kanskje bare fordi jeg ikke føler for å skrive noe tilbake, noe som skal være der like lenge som blogginnlegget. Og det er ok. Jeg er en taus bloggleser selv. Jeg forstår veldig godt at de fleste leserne mine er det også. Det er bare fint. Fortsett gjerne.
Jeg liker å starte avstemninger, for da får jeg respons fra litt flere enn jeg pleier i kommentarfeltet, og det er gøy. En enkel måte å delta på. Selv om jeg sjelden skriver kommentarer på andre blogger, leser jeg veldig ofte kommentarene som andre har fått. Den største utfordringen med å kommentere et blogginnlegg er å vite hvaslags tone man skal ta. Noen kommentarfelt er veldig snakkete og på grensen til interne. Kommentarene er korte, alt er positivt, og det virker som alle kjenner hverandre. Det er som å være i bursdagsselskapet til en fremmed.
Det er vel kanskje bloggerens oppgave å antyde hvordan hun vil ha det. Men riktignok — lesernes oppgave å styre hvordan det faktisk blir. Så gi meg gjerne kritikk. Fortell meg det om jeg er kjedelig. Si gjerne ifra om du ville gjort noe annerledes. Jeg tåler det! Jeg blir i hvert fall mye mer takknemlig for syrlig, men ærlig kommentar, enn en framtvunget, pakket inn i bomull. Samtidig: Hvor ofte tør man egentlig å skrive en slik kommentar? Jeg tør det ikke selv. Man vil jo ikke lage dårlig stemning heller. Hva skjedde med å være konstruktiv? Det er interessant. Ikke vær redd. Skriv til meg det du mener, og det du vil. For du vet: Vi er jo på lag. Jeg liker deg!
Er du en stille leser?
- Ja, som regel (81%, 54 stemmer)
- Noen ganger (16%, 11 stemmer)
- Nei, som regel ikke (3%, 2 stemmer)
67 personer har stemt.
Loading ...
Jeg er en «maser» jeg. En som kommenterer på nesten alt. Nesten på grensen til at jeg føler jeg plager bloggerene med alle tullekommentarene mine.
Men må si at inne hos deg har jeg ikke kommentert. Hver gang jeg kommer meg gjennom ett av dine innlegg så er jeg imponert over at du klarer å prestere så mye tekst og så mye tanker hver gang.
Mine tanker er korte, konsiste og litt lite «gjennomtenkte». De må bare ut der og da. Jeg tar meg ikke tid til å sette de sammen til en kontekst, en historie eller annet.
Og der hadde jeg skrevet et blogginnlegg i kommentarfeltet igjen… Ja, ja. :)
Fortsett som før du.
Uhm, ikke kommentert «så mye» skulle det stå… Litt har jeg vel tuslet ned på tastaturet.
Jeg kommenterer som regel på det meste, hvis jeg vet hva jeg skal skrive da he he:) Det er ikke bestandig jeg vet hva jeg skal si annet enn fin blogg eller fint innlegg, det hender jeg synes det er for originalt og ikke kommenterer i det hele tatt. Mens andre ganger hender jeg skriver rene blogg innlegget da jeg kommenterer til folk:) He he;) Du skriver veldig bra, stå på videre:)Liker bloggen din, du skriver veldig bra:)
Jeg er en stille leser, og det er rett og slett fordi jeg sjelden har annet å si enn «oi! det var jammen interessant» eller «takk!». Men du fortjener å få mange «takk» i kommentarfeltet ditt, for det er god kvalitet på denne bloggen. Jeg skal slutte å tenke at min respons er kjedelig (selv om du synes det er ok)! Dette er første skritt :D
Jeg har ikke skrevet en kommentar på lenge. Det er fint det ikke er antall kommentarer alene som motiverer deg. Noe jeg liker veldig godt med bloggen din er at det virker som om du er genuint interessert i det du skriver om. Jeg liker også at du inspirerer meg til å undersøke, tenke, finne og gjøre – nesten hver dag. Og det er så mange ganger jeg har følt for å si takk for dét, men lar det være av forskjellige grunner. MEN BINKA, TAKK FOR AT DU ER SÅ INTERESSANT!
Veldig lurt å ha avstemninger. Leseren liker å ha noe å trykke på, fremfor å skrive selv ;) Selv prøver jeg å kommentere de blogginnleggene jeg leser.
Jeg har alltid vært en stille leser, nettopp fordi jeg sjeldent finner de riktige ordene å kommentere med. Er enig med vedkommede over meg som sier at du fortjener en hel haug med «takk» under innleggene dine – du er en av de som gang på gang får meg til å tenke, og jeg sitter ofte igjen med et smil av innleggene dine, simpelthen fordi de er så velformulerte, godt skrevet og ofte også direkte fine. Så, tusen takk for bloggen din! :-)
Det er ikke alltid kommentarene på bloggen som betyr noe -men hva andre sier i ettertid. Men jeg er litt av og på, noen ganger vil jeg dele det jeg tenkte når jeg leste teksten og andre ganger vil jeg ikke dele det jeg tenkte.
Jeg synes du er svært flink, jeg. Du var en av de tre-fire første bloggene jeg noen gang leste (og det var for nærmere tre år siden)!
Jeg tror jeg kommenterer mer ofte på blogger som din, hvor innleggene får meg til å tenke og føle, enn på blogger hvor folk bare snakker om hva de har gjort den dagen, eller deler bilder de har tatt. Det er litt begrenset hvor ofte man kan si «fine bilder» uten å bare høres slitsom ut, mens her får kommentarene mine liksom litt mer mening.
For min del er det ikke alltid det at jeg ikke har noe å si, men at jeg faktisk har noe jeg vil si som gjør at jeg ikke kommenterer. Jeg er vokst opp med privatlivet som tjenester som f.eks. LJ gav (beskyttede poster og kommentarer som bare utvalgte mennesker har tilgang til), og dette med å skrive offtenlig på internett, enten det er kommentarer på andres blogger eller innlegg i min egen blogg gjør det hele rett og slett litt skummelt? Å tenke at dette kan folk google for evig tid… «det æ’ fali det»! Så det er nok de gangene jeg faktisk vil kommentere med noe skikkelig personlig jeg biter meg i tungen og forblir stille.
«Forblir kommentarfeltet tomt? Ok. Det betyr ikke at ingen har sett det. Eller følt noe. Eller tenkt. Det betyr bare at de ikke fant ordene de ville skrive tilbake.»
Nemlig!
Det er ikkje lett å finne noko å legge til. Eg kommenterer ikkje så ofte på bloggar om eg ikkje kjenner meg nøyaktig midt i målgruppa (sjølv befinn eg meg i gruppa ‘modnande damer med sære interesser’, og det er jo ikkje først og fremst oss du skriv for ;-) ). Men eg les bloggen din ofte, fordi eg stadig finn noko som set i gang både tankar og følelsar. Så eg kjem nok til å halde fram med å lese, og kommentere sjeldan ;-)
Jeg er enig med det Nina skrev i sin kommentar. Glemte å skrive det i min egen kommentar. Innleggene dine er veldig unike. De får meg og helt sikkert flere til å tenke over ting og de er veldig interessante å lese. Jeg synes det er litt kjedelig med blogger som kun skriver om sin egen hverdag.
Jeg følger deg på bloglovin, og igår når jeg så innlegget ditt ville jeg ikke lese det fordi jeg vil spare det til idag da jeg hadde litt bedre tid og kunne lese det »ordentlig» (:
Det kommer veldig ann på hvilket humør jeg er i. I perioder (veldig små) er jeg ikke noen bloggleser i det hele tatt og ditcher nesten internett helt :P
Hei! jeg har nylig begynt å følge bloggen din, og jeg elsker det du skriver :)
men i går sendte jeg en mail til deg som jeg håper du vil svare på.
Både og. Det hender jeg skriver lange og kanskje litt voldsomme kommentarer der jeg er åpen og personlig, og jeg føler noen ganger at jeg gjør bloggeren utilpass ved å skrive så mye og så fritt. Jeg er redd det blir masete. Så noen ganger er jeg stille, fordi vil ikke virke så brå.
Ofte har jeg veldig lyst til å kommentere på et gammelt innlegg, men jeg føler at jeg er for sent ute. Det temaet er unnagjort og bloggeren har lagt det bak seg.
Jeg tror årsaken til kommentarskrivingen er at jeg har bakgrunn fra diskusjonsforum – jeg elsker å diskutere på nett med fremmede. Det er så spennende å lese ulike synspunkt i en diskusjon – i det virkelige liv er det dessverre mange som tar seg nær om du ikke er fullkomment enig med dem.