Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Sorry, I’m late. / That’s okay, time doesn’t exist.

På skolen i dag så vi kultfilmen Slacker fra 1991, og den koreanske Vår, sommer, høst, vinter … og vår fra 2003. To filmer så vidt forskjellige som det går an. Den ene drevet av dialog, den andre av handling. Begge ekstreme på hvert sitt område. Slacker var nok den jeg kunne tenke meg å se igjen. Vår, sommer, høst … etc. var mer klassisk dramaturgisk og «enklere» å forstå. Men det var mange opprivende scener med, den minnet litt om Norwegian Wood. Sterk og viktig én gang, men ikke noe jeg orker å grave oppi. Jeg har sett to asiatiske filmer i det siste, og begge har selvmord, død og depresjon som sentrale temaer. Hvorfor? Det er rart med film. Etter den tristeste, mest opprivende historie i verden kan du ende opp med å føle deg lykkeligere. Jeg har lest at å se en skummel film gir endorfiner, altså lykkehormoner. Like absurd som det er sant. Men det er nok også det å skifte perspektiv fra deg selv til noe så fjernt fra deg selv som du kan tenke deg. Jeg tror vi kan si: Å leve deg inn i noen annen enn deg selv, gjør deg lykkelig. Det er en fin ting som bøker og filmer kan gi oss.

Noe av den emosjonelle forskjellen mellom å se en film drevet av dialog, i motsetning til en drevet av handling, er at en handlingsdrevet film blir så stille at du bare blir helt overlatt til deg selv og dine egne refleksjoner. Det kan være ganske ekkelt. Blant mennesker er det sånn at noen personer begynner å snakke veldig mye når de er nervøse eller utilpass. I det tilfellet er Slacker den personen, og Vår, sommer, høst … etc. den utilpasse situasjonen.

Fordi begge disse filmene har så «strenge» rammer innenfor sitt univers, blir det interessant å spørre: Hva hadde skjedd om vi hadde tatt én karakter fra den ene filmens univers og satt inn i den andre filmens univers? Kanskje er det nettopp de karikerte universene som gjør begge filmene såpass sære.

Det er godt å bli konfrontert med utradisjonelle filmer av og til. Sånne som du alltid tenker du skal se, men du gjør det aldri (Jeg har fortsatt (1963) på hylla men våger knapt å tenke på den). Når vi skal se film skal vi liksom slappe av. Ikke sant? Å se filmer som dette er nesten en jobb i seg selv. Sånn sett kan det noen ganger være bra å se slike filmer på kino. Eller som i mitt tilfelle: På skolen. Du gir deg en forpliktelse til å fokusere og lete etter mening. Jeg skal være den første til å si at jeg gjerne ville gitt opp og heller sett en klassisk dramaturgisk komedie. Men slik noen filmer får deg til å føle deg bra, får andre deg bare til å føle, gjerne at det ikke er deg det handler om. Og nesten alltid er det en god følelse. Men kanskje mest i ettertid.

Slacker er regissert av Richard Linklater som også har regissert Before Sunrise og Before Sunset. Alle disse er veldig dialogstyrt. Vi så Slacker tekstet på engelsk, og det hjalp veldig på konsentrasjonen. De prater hele tiden. Når de ikke prater, kikker de bare ut i lufta, eller gjør andre ganske uvesentlige ting som ikke har noen effekt på handlingen. Men er det ikke sånn virkeligheten faktisk er? Full av tilfeldigheter og uvesentligheter. Så kan man jo lure på om filmer burde imitere virkeligheten, eller infri til de forhåpningene som vi har til den.

Se Slacker på YouTube

Stikkord: ,
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS