Tegner universet seg selv?

Drawingmachine by Eske Rex fra Core77 på Vimeo.

Dette her er poetisk. Tegnemaskinen styrer seg selv. Eller er det universet som styrer den? Bestemte, maskinelle mønstere som illustrerer bevegelsene i en strek. Det får meg til å tenke på planeter og gravitasjon, og at alle ting i universet har universell tiltrekningskraft. Det er som om universet tegner seg selv. Og når det gjør det, ligner universet en maskin. Designet med en plan. Eller bare en gigantisk tilfeldighet. Når hele verden består av matematikk, er det ikke greit å være språkperson. Jeg skulle gjerne forstått verdensrommet ordentlig. Men det hjelper å få ting visualisert!

Her om dagen begynte jeg å tenke på de som bor på den sørlige delen av jordkloden, og når de ser opp på stjernehimmelen. De står jo opp-ned! Nei, vent nå litt. Gjør de egentlig det? Eller er nordboerne de som står på hodet? Det er så mye vi tror vi forstår, bare fordi vi har lært å forstå det på visse måter. Som f.eks. at vi ser på Jorda som en globus, der én del er den som peker oppover, mens en annen er den som er ned. Egentlig er jeg bare en bakterie på en basketball som snurrer, inni en eske som snurrer motsatt vei, inni en ny eske som snurrer på enda en måte. Alt er hulter til bulter. Samtidig: Sånne mønstere som dette viser på en eller annen måte at det må være et slags matematisk mønster ved det hele likevel. Eller kanskje mønsteret egentlig ikke er der, men bare noe vi ser med våre programmerte jordboerblikk.