Lost

mandag 18. april, 2011 kl. 23:16 av Binka

Har du en favorittfilm? Klarer du å velge bare én, hvis du må? Da velger jeg Lost in Translation (2003) av Sofia Coppola. Jeg liker at den er så stille. Og så visuelt vakker. Ganske rart å være forfatterspire og like de delene best hvor ingen sier noe. Eller kanskje er det ikke så rart likevel. Hvordan skriver man seg et univers der det er godt å bare være stille? Noe av det vanskeligste, og fineste … synes jeg. (Det gir meg lyst til å skrive noe.) Lost in Translation er uanstrengt og avslappende. Den er tung og lett på samme tid. Det skjer så mye mellom linjene, i blikkene, under overflaten. Så er det en underfundig og selvironisk humor der som jeg liker. Disse små detaljene som får meg til å trives i dette universet. De små, eksistensielle samtalene: Hvem er det meningen at jeg skal være? Ingen vet det. Det handler om å finne den ene personen som vet at han ikke vet det. Og: Ikke vite sammen. Finnes det et norsk ord for lost? Mistet? Bortkommen? Passer ikke. Lost. Dette er et rart og forvirrende sted. Så legg hodet på skulderen min, du finner ut av det.

Stikkord: film, lost, Lost in Translation

Kristina Kvåle sier:

tirsdag 19. april, 2011 kl. 00:57

fortapt.

elskat sofia coppola filmar!!

Sushibird sier:

tirsdag 19. april, 2011 kl. 02:22

Jeg har tenkt over ordet «lost» mange ganger selv, og jeg har heller ikke funnet noe dekkende ord på norsk. Kanskje vi rett og slett må lage et ord?

Og jeg tror nok jeg deler favoritt-film med deg også. Men når det er sagt – har jeg ikke sett filmen etter at jeg flyttet til Japan, så jeg lurer på om jeg får et annet inntrykk av filmen nå, siden jeg kan forstå litt mer av hva japanerene i filmen sier, og kjenne meg igjen i de ulike bydelene. Jeg har vært i baren øverst i Park Hyatt noen ganger, baren der Bob og Charlotte først pratet sammen, og den virket så mye mindre i virkeligheten enn på filmen. Og åpningsscenen? Når Bob halvsover i taxien? Det er midt i Shinjuku, og jeg går forbi der flere ganger i uken. Nå ble det en litt lang kommentar her. Men altså – jeg husker hvor mye jeg elsket den filmen, ikke fordi handlingen var lagt til Tokyo, men nettopp fordi jeg synes det var så vakkert med alle disse små tingene, og følelsen av å være litt «lost». Så nå vet jeg ikke om jeg tør å se filmen igjen.