Søvn.Opplevelse
torsdag 14. april, 2011 kl. 22:07 av binka
Illustrasjon: Alex Andreyev via Behance & Creative Commons Attribution-NonCommercial.
Som regel husker jeg ikke hva jeg drømmer. Og noen ganger kan det å våkne være som å komme hjem fra en lang reise. Drømmer er bilder, tanker, lyder eller følelser som passerer gjennom sinnet mens vi sover. Bare det er en grunn til være nysgjerrig på drømmer. Tenk at det finnes noe så uvirkelig, som likevel er vitenskap. Vi drømmer. Det er fakta.
Jeg tenker ofte på hvis noen skulle forklare for noen vesner på en annen planet om menneskene, hvordan de ville beskrevet oss. Hva vi gjør her, hva vi liker, hvordan vi lever. Da kunne man sagt:
Når det blir mørkt lukker de øynene for å hvile, det vil si å slappe av, samle krefter, fornye celler. Og mens de gjør dette, passerer bilder, tanker, lyder eller følelser gjennom sinnene deres. Når de er alene med seg selv, forestiller de seg situasjoner, en måte å være alene på ulik noen annen aktivitet på Jorda: Drømmen.
Hadde jeg vært den utenomjordiske, ville jeg ikke trodd på det. Aldri i verden. Egentlig er det litt rart at vi tror på det selv. Vi tror det bare fordi vi opplever det hele tiden. Aksepterte hallusinasjoner. Likevel utrolig. Drøm er den eneste tilstanden som vi ikke kan stige ut av peke på: Nå drømmer jeg. Det. Det er en drøm. Rett der.
Så –
Det var bare en drøm.
Det var bare en drøm.
Det var bare en drøm?
Er drømmer bare? Bare-bare?
Drømmen er et parallelt univers hvor vi er alene uten vilje, overlatt til oss selv. Det er som om noen har tatt sanseapparatet ut av oss og puttet det i en flaskepost, sendt det langt ut på havet. Det har hendt at jeg har hatt så ubehagelige drømmer at de legger en skygge over hele resten av dagen. Søvnen blir noe man gruer seg til. Andre ganger er drømmen så god at selv om jeg er uthvilt når jeg våkner, vil jeg bare sove videre. Og når jeg sovner igjen, håper jeg på drømmen. Søvnen blir portalten til den aller beste tv-serien.
Freud så på drømmene som det stedet hvor våre skjulte ønsker og behov kommer til syne. Han mente at vi i våken tilstand har en moralsk sensur som ikke slipper behover og ønsker frem i tankene. I drømmen er sensuren redusert, og skjulte ønsker kommer til syne. Men i et metaforisk språk, nesten poetisk, som noen ganger kan være vanskelig å forstå.
Det er jo rart å tenke på. At det språket hjernen selv produserer, er ikke logisk dramaturgisk, slik vi pleier å tro at vi forstår best. Istedet er det absurd og usammenhengene. Fullt av uforutsigbare overganger og allegorier. Som om hjernen er en printer som sender ut dikt om oss selv.
Jeg tror vi drømmer av en praktisk grunn: Vi trenger å fordøye dagens inntrykk. Jeg liker veldig godt å høre hva folk har drømt, og prøve å tolke det. I det ubevisste skjer det veldig mye av det samme som når vi skriver. Drøm er kroppens egen kunstneriske måte å uttrykke seg på. Gjennom bilder, metaforer og følelser. Store historier, små historier. En liten skildring bare for stemningens skyld. Drømmen er bare de godnatt-historiene som hjernen forteller til seg selv, etter at resten av deg har sovnet.
Hva har du drømt?
Jeg har ført drømmedagbok i årevis, og da trener man opp evnen til å huske drømmene sine, så når jeg våkner, er de fleste drømmene i hodet mitt fortsatt. Jeg har aldri klart å skrive vanlig dagbok, og drømmedagbok, det funker for meg! Morsom lesning, det kan jeg love!
Jeg ser ikke på drømming som noe positivt for tiden. Hver natt føler jeg meg fanget i drømmen, og det påvirker hverdagen overraskende mye. Nattesøvnen blir totalt ødelagt, hver eneste natt, og jeg har forelsket meg i idèen om søte drømmer.
Håper virkelig ikke at noen andre har det slik.
Jeg elsker å drømme, jeg. Jeg har aldri hatt mareritt, kun såvidt noen merkelige, smått ubehagelige drømmer(Ett ord: Hufsa.)
Men hvordan kan vi vite at drømmen egentlig ikke er ekte? Drømmer kan være et eget univers, der alt er motsatt. Alt er usammenhengende og ulogisk, og man kan våkne fort og komme vekk fra drømmen, selv om det motsatte ikke skjer når vi er våkne. Vi har i grunn ikke annet enn sansene å stole på. Vi føler, ser og hører i drømmene og i våken tilstand, skal vi stole nok på sansene til å påstå at drømmer ikke er ekte? I praksis er det det samme om drømmer er ekte eller ikke uansett(I en helt annen tilværelse og sammenheng, selvsagt), å få bekreftet det ene eller andre forandrer heller ikke noe. Jeg sier ikke at jeg tror drømmer er virkelighet, men hvordan kan vi vite at noe er virkelig, eksisterer elelr skjer i det hele tatt?
Jeg drømmer veldig mye, men husker ikke ofte drømmene. Det er hos bestemor jeg som oftest husker dem, merkelig nok. Likevel har jeg en følelse av at jeg drømmer mye. Merker det på kroppen og sinnsstemningen når jeg våkner, liksom.
Den siste drømmen jeg kan huske var helt merkelig. Jeg var i veldig dårlig humør da jeg la meg for å sove. Rett og slett nedtrykt. Men så drømte jeg følgende på slutten av natta:
Skolen skulle ha en slags workshop i foto eller noe (vi har hatt det tidligere, men denne gangen var det annerledes), og vi skulle gå sammen i grupper på to og to. Jeg grublet svært mye på hvem jeg skulle gå sammen med, for jeg ville være med en som kunne litt foto slik som meg. En som var på ca mitt nivå. Og det er ingen andre på trinnet som er interessert i foto. Men så gikk det et lys opp for meg, og i drømmen sa jeg til meg selv: «Hallo Ine! Andreas går jo i 10. klasse han og, så du kan jo være på gruppe med han!» og det var som om jeg skjønte at jeg drømte. At siden det bare var en drøm, kunne jeg jo selv bestemme om det måtte være en fra MIN skole eller fra en annen, bare så lenge det var en født samme år.
Jeg aner ikke hva drømmen betyr. Men det var helt merkelig og da jeg våkna var jeg i strålende humør.