pust med magen!

regnet, du faller over meg og jeg drikker deg, og det gjør meg god og mett, og glad og sterk i de tynne, små kronbladene mine. uten deg hadde jeg bare vært livløs og porøs. men det prøver jeg ikke å tenke på. jeg er så lykkelig! for at du prikker meg forsiktig på den dråpeformede skallen min. når du ikke er her, mediterer jeg og er bare helt stille sammen med de andre. vi lar oss svaie hit og dit av vinden, og vi gjør ikke motstand. vi bare venter på at du skal komme tilbake, til du skal regne. det hender av og til at noen av oss blir revet opp av jorda. da sier vi andre, som er igjen, til hverandre: pust med magen, pust med magen, pust med magen! for det er i magen regnet er. da føler vi oss levende. så kommer du og prikker forsiktig på den lille stubben som står igjen, og den spirer på nytt.