Tett språkdans

Dråpen
henger der
ikke

(Jan Erik Vold)

Så enkelt som det. Men likevel så meningfylt. Det handler om å flytte, bytte og kutte. Vi smaker på poesien. På lydene og klangene. Trangen til å lage handlingsstyrte fortellinger skal vekk. Det handler om øyeblikket og evigheten. Om å skrive tett og konsentrert. Hvert ord har mening. Poesi er å elske ord.

En form for poesi er det japanske haiku-diktet som består av 3 linjer. En etablering. En utdyping. En overraskelse. Hvor lite er det mulig å skrive for å skape mening? Forbløffende lite. Det er veldig fascinerende å se at selv om man ikke har ambisjoner om å være en poet, så kan det å skrive dikt trene språkfølelsen.

Gammel dam
En frosk hopper
Lyden av vannet

(Basho)

Mange tenker på poesi som en tungvindt og jålete måte å uttrykke seg på. Hvorfor hermetisere er budskap? Hvorfor komplisere det? Det kan man spørre om. På en annen side: Et kort dikt kan berøre på en mye mer effektiv måte enn en lengre tekst. Når et dikt først når fram skjer det hurtig og plutselig!

Det er ganske så unikt og spennende å se alt det som kan skje med et dikt. Når vi stryker ut et ord, eller bytter ut preposisjoner. Vi burde skrive dikt oftere når vi vil uttale oss om ting. Ikke bare for å få utløp for personlige følelser, men også politiske saker og debatter. Og hvorfor ikke i kommentarfelt på nettet? Hva skal til for at vi tar poesien på alvor?

Diktsamlinger selger ikke. Kanskje diktene er for dynamiske for å stå på trykk. De spretter hit og dit og er kanskje sterkest muntlig. Eller i kombinasjon med noe annet … en novelle, et bilde, en film. Eller på trykk i en avis, som en kommentar. Eller rett og slett på internett. På Twitter. Twitter er jo tross alt poesi uten linjeskift.

Vet du om noen fine haiku-dikt? Del gjerne i kommentarfeltet: