Jeg skal ødelegge disse notatbøkene

Wreck this journal og Mess — the manual of accidents and mistakes er to bøker av Keri Smith som oppfordrer til å eksperimentere, lage kaos, ødelegge, være vågal, prøve nye ting, bli skitten, og prøve noe du aldri har prøvd før. Bøkene er fulle av rare oppgaver som du skal utføre og dokumentere på boksidene. Det kan være å rive ut en side, putte den i lommen, vaske den i vaskemaskinen, og lime den inn i boka igjen. Det kan være å skrive ned en indre monolog, dokumentere at tiden går, beskrive en kjedelig hendelse i detalj. Det kan være å legge en notatbokside på gulvet og hoppe på den, eller lime inn klistremerker som du finner på frukt.

Det kan være å krølle til en side og glatte den ut igjen.
Det kan være å tegne sola på 10 forskjellige måter.
Det kan være å plassere notatboken på et offentlig sted og få andre til å tegne i den.
Det kan være å tegne med en tusj eller penn med blekk som går igjennom siden og prøve å lage så mye kaos som mulig.
Det kan være å lage kaos med forskjellige, mystiske ingredienser og få andre til å gjette hvilke du har brukt.
Det kan være å kaste ting i luften, ta bilder av dem og lime dem inn i notatboken.

Den anti-estetiske idéen som disse bøkene representerer, kan forbindes med fluxus og dadaisme. Kunstbevegelser som påvirket kunstnere rundt første verdenskrig og første halvdel av 1900-tallet til å uttrykke seg gjennom kollasjer, irrasjonalitet og nihilisme, fritt for regler og normer.

Tidligere denne uka skrev jeg om konseptuell skriving. Det har mye til felles med Wreck this journal og Mess. Det handler om å låne ting fra offentligheten, sette det sammen på nye måter, eller plassere det i nye kontekster slik at det gir en ny mening.

Som jeg har skrevet om tidligere er dette helt nytt for meg. Jeg har hatt en mer nyromantisk innstilling om at kunsten skal komme fra hjertet og sjelen og … Gud? (Hvis det fins noe der ute!)

En gang vi var på en Fluxus-utstilling, syntes jeg det bare var påklistret tullete. Rumpa til Yoko Ono var der. Det var nøkler, og blyantstrek på en hvit flate. Det var lett, lekent. Eksperimenterende. Men jeg forsto det ikke. Det var innsnevret og sært. Jeg lette etter mening, og jeg fant det ikke. Kanskje var det akkurat den frustrasjonen fluxus-kunstnerne var på jakt etter. Mangelen på mening i verden. I beste fall ender man opp med en elitistisk tilfredstillelse. Mens jeg savnet å sitte igjen med noe som kunne bety noe for meg … personlig.

Kanskje er det de romantiske greiene som snakker igjen … Når jeg lager noe, ønsker jeg å snakke til hjertene til folk, fremfor hodene deres. Jeg vil spille på følelsestangentene.

Jeg har ikke begynt på disse konseptuelle ødeleggelses-og-eksperimenterings-bøkene enda, men jeg skal prøve å legge fra meg litt perfeksjonisme og selvbevissthet, og starte. Å finne idéer og konsepter gjennom tilfeldigheter og surrealisme synes jeg er en god idé. Det spørs bare når et slikt kunstnerisk uttrykk blir meningsfullt nok å vise til andre. Jeg er opptatt av at ting skal gi en selvforklarende mening. Jeg vil lage noe tidløst.

Men hvorfor vil jeg egentlig det? Hva er poenget? Wreck this journal og Mess oppfordrer til å fokusere på det som er her og nå. Jeg tror ikke konseptuell kunst er tidløst. Man vil alltid tenke Hvorfor gjorde de dette? … og der ligger også meningen. Hvorfor skrev de dikt med ord som ikke betyr noe f.eks? Og svaret finnes bare i tiden, konteksten og sammenhengene.

Jeg tror på kaotiske idéprosesser. Jeg er allerede ganske flink til å ikke behandle notatbøkene mine unødvendig forsiktig. Min allerede iboende forkjærlighet for overstrykninger, liv og autensitet fikk meg jo til å kjøpe disse rare notatbøkene i utgangspunktet. Det blir sånn som det blir — og sånn blir det. Det trenger ikke å gi en mening. Det trenger ikke å gi en mening. Først når vi slutter å prøve å lage noe med mening, vil det dukke opp noe som har det.