Bits & pieces put together to present a semblance of a whole

Jeg har skrevet om sentimentalitet, og lurt på hvordan vi kan være sentimentale når vi skriver, uten å være klissete … og om det er mulig. Men la oss si at vi slutter å fokusere på følelsene, og istedet skriver med intellektet. Hva skjer da?

I dag var det en konseptuell poet på besøk i klassen, og han fortalte om hvordan han klipper og limer fra taler, kart og observasjoner, for å sette dem sammen på nye måter. Resultatet er smarte og kreative dikt, alt annet enn egosentriske og svermende. Men definitivt ganske eksentriske. Noen transkriberer radioprogrammer, eller tar en kjent roman og forteller den baklengs. Det handler om å være en del av en offentlig samtale.

Poeten selv sa at han ønsket at litteraturen skal bety noe for folk utover det personlig plan. Slik er det ikke nå. Folk leser, men litteratur og kunst har ingen egentlig samfunnsrolle.

Konseptuell skriving handler om at skriveren også er en leser, som blir påvirket i en verden av tekst og symboler. Idéen eller konseptet er det viktigste aspektet av arbeidet. All mulig språkmateriale kan bli interessant, eller få et løft, hvis det plasseres i den riktige konteksten. Det er som om idéen blir en maskin som lager kunsten.

Dette er helt nytt for meg. Jeg er vant til at man skal skrive fra hjertet, fra dypt inni seg selv. Men dette er jo helt motsatt. Man ser bort fra seg selv, og heller ut i verden, hvor man plukker ord og betydninger i en kurv, som man tar med seg hjem, strør utover arbeidsbordet … og så lager man litteratur!

Hvilket forhold har du til konseptuell kunst?