65. dag

I dag er den 65. dagen jeg blogger hver dag. Jeg oppdaget det nå, helt tilfeldig. Det startet 1. januar da jeg fortalte deg at jeg hadde bestemt meg for å skrive noe hver dag i et år. Det var noe jeg hadde tenkt på … Jeg er en sånn som ofte tenker på mye på ting før jeg klarer å formulere dem. Og i hvert fall før jeg publiserer! Jeg ville prøve å bryte det mønsteret litt. Jeg skal ærlig innrømme at det er ikke alltid enkelt å finne ut hva jeg skal blogge hver dag, men det er definitivt spennende! Jeg tenker noen ganger, ok, i dag orker jeg ikke, jeg gir opp. Men så er det en annen del av meg som sier, det er klart at du tenker sånn noen ganger, for det er meningen, og det er nettopp derfor du skal fortsette.

Jeg føler dette prosjektet mitt er skriftlig intervalltrening. Akkurat da du trodde du var ferdig, må du opp på beina igjen og begynne å løpe. Og det er jo et slit noen ganger. Men det er meningsfullt slit, og såklart har det flest gleder. En av dem er å vite at jeg klarer det, jeg kommer ikke til å falle. Det får en liten trygghet i meg til å spire.

En sånn trygghet som du trenger!

Jeg tror det finnes 2 typer skrivegymnastikk. Den ene er å utfordre seg selv til å finne på noe nytt hver dag. En annen er kondis-treningen ved skrivingen. Der trenger jeg også å øve mer. Førsteutkastet til teksten som jeg la ut her for noen dager siden, var skrevet i forbindelse med et lengdekrav på mellom 800-1000 ord. Hva synes du om det? Er det bra eller dårlig å forholde seg til lengde-begrensninger? Jeg er litt usikker. På den ene siden er det negativt hvis det påvirker hva teksten kunne blitt, om den fikk lov til å bli lengre. Eller hva teksten opprinnelig var, før de siste 500 ordene ble slengt på som en attpåklatt. Samtidig er jo såklart lengdebegrensning en nyttig ferdighet å øve seg på, og beherske, hvis man f.eks. skriver for avis eller magasiner med flere bidragsytere og tekster, og en sjonglerende redaktør som ønsker en viss kontroll over hvor store sakene blir — og at skribenten kan innrette seg etter det.

På en annen side: Er ikke ordtelling et blaff fra papir-avisenes tidsepoke? Begrenset spalteplass, og dyrebar trykksverte? På nett er scrollen uendelig. Du påkoster ingen noe om du skriver 500 eller 1400 ord. Muligens påkoster du lesernes tålmodighet. Men når alt kommer til alt, vil ikke 1400 velskrevne ord leses like lett som 500? Har det noe å si?

For meg er det ofte en utfordring. Ikke at jeg skriver for langt. Jeg har en tendens til å skrive for korte tekster. Mange sier at de opplever det utfordrende å holde seg under 1000 ord. For meg er det en kamp å i det hele tatt nå 800. Hva kommer det av? Man kan jo gjøre mer ut av mye råmateriale framfor lite. Derfor tar fotografen tusen bilder hvor 2 er brukbare. Men når jeg blir satt til å skrive et visst antall ord, er det som å tøye en strikk av stål. Eller kanskje et av de apparatene på treningsstudioer, etter at det har blitt brukt av en bodybuilder. Jeg prøver å bruke stream of consciousness-teknikker, men jeg kan kutte som en gressklipper. Da er det ikke noe kill your darlings. Det er rett og slett en språklig massakre.

Jeg skriver korte tekster. Vanligvis. (Den du leser akkurat nå begynner å bli et underlig unntak …). Kanskje ikke korte i bloggsammenheng, jeg skriver ganske langt til blogginnlegg å være. Men tatt ut fra bloggsammenhengen er de ganske snaue. Jeg burde skrive lengre tekster. Slike som varer litt. Som gir leseren rom til å slappe av å leve seg inn, sette seg til rette, bli der en stund. Den gode følelsen. Tekstene mine blir ofte litt sånn som det hjørnet, der du sitter og venter når du er hos frisøren. Og vips! så er det over og du må forflytte deg til et annet sted. De er ofte konsentrerte. For jeg er jo veldig fascinert av spørsmålet: Hvor lite er det egentlig nødvendig å si, for å si det man vil ha sagt?

Eller kanskje tekstene bare er litt beskjedne. Slik som forfatteren. De vil ikke plage deg for lenge med sitt pjatt.