Se opp! Se ned!

Jeg så opp for å unngå istapper, og ned for å unngå å skli. Det var en mann med skjorte og slips, kanskje fransk. Han gikk mot meg, plutselig begynte han å løpe. Han løp over asfalten, stoppet brått på isen foran meg. Slo ut armene. Gled nedover veien. Jeg så fremover for å se hvor jeg gikk, og bakover for å se hvordan slipsmannen forsvant nedover veien på sine glatte lakksko. Jeg hadde ny Moleskine-bok i posen. Den største, linjert, og med mykt omslag. Den jeg skal bruke til å fortelle mange historier, som til slutt forhåpentligvis kan bli til én.

I går leste jeg en tankevekkende artikkel i Dagbladet om virkeligheten bak mange norske forfatterskap i dag. Nederst i saken uttaler noen etablerte forfattere seg om hvor vanskelig det var å etablere seg som forfatter, og hvilke råd de vil gi blivende forfattere.

Det blir som når man tenker at man tenker. Da er man ute av tenkingen. Når du bare følger språket – det er en fantastisk følelse. (artikkelen)