Da jeg møtte veggen på Westerdals

Jeg har aldri hatt større respekt for gardister enn jeg har i kveld. Det var utenfor Westerdals School of Communication i Oslo. Vi sto ute i mørket, i snøen, og stirret mot veggen. Vi visste at vi ville se noe kult. Men: Gjett. Om. Det. Var. Kaldt.

Så mens tærne mine tiner: Du husker kanskje forrige mandag. Da jeg fortalte deg at vi på Tekst starter et prosjekt sammen med AD for å utforske samspillet mellom tekst og bilde. Oppgaven var å kommunisere «møt veggen». I kveld var 30 forskjellige tolkninger klare til å bli vist med prosjektor i storformat på en vegg utenfor skolen. Hvert verk hadde max 2 minutter til rådighet. Noen brukte stop-motion, lydeffekter, illustrasjoner. Noen hadde monolog, foto, eller de lot rett og slett bilde + tegn snakke for seg selv.

Men: Neglene. Mine. Holdt. På. Å. Sprette. Ut. Av. Fingertuppene.

Likevel: Så vanvittig kult det er når bilder kommer opp på en stor vegg. Storformat! Lyd som sprer seg over plassen, ut av høytalere. Et helikopter flyr plutselig over vinterhimmelen og blir til en del av forestillingen. Noen av verkene er alvorlige, andre mer humoristiske. Publikummet bryter ut i kollektiv latter. Lyden av votter som treffer hverandre i små, myke smell.