Hva er det med Starbucks?
søndag 13. februar, 2011 kl. 19:02 av Binka
I dag bestemte jeg meg for å teste ut de nye iskaffene fra Starbucks. I begynnelsen av februar lanserte nemlig Starbucks to iskaffer i norske dagligvarebutikker, og folk var helt i ekstase! Sånt blir jeg nysgjerrig av.
Starbucks har nesten 17.000 butikker i over 50 land. De åpnet sin første kaffebar i Seattle allerede i 1971, og planlegger først å etablere seg i Oslo innen 2014.
Mitt første bilde av Starbucks er av noe eksklusivt og utilgjengelig, øverst på kravslisten til de største stjernene. Dette har vi sett i filmer som The Devil Wears Prada, hvor den iskalde motedronningen Miranda Priestly krever — ikke kaffe, men Starbucks på bordet hver morgen. Starbucks har bygget opp et merkevarenavn som har har blitt til et ord i dagligtalen. Det heter ikke «Skal vi ta en kaffe?» Det heter: «Skal vi ta en Starbucks!
Men hvorfor?
Akkurat nå mens jeg skriver dette innlegget, spør jeg mine Twitter-følgere om hva som egentlig er så spesielt bra med Starbucks. Noen sier at det er alle de originale kaffevariantene. F.eks den berømte Frappuccinoen, med mange flere, like kaloririke som de skal være deilige.
Andre svarer ganske enkelt: Ingenting. Starbucks er kun et merkenavn.
Noen sammenligner Starbucks med den svenske kaffebarkjeden Wayne’s Coffee. Det har jeg tenkt på, jeg også. Begge kaffekjedene har en stil jeg oppfatter som veldig amerikansk. Dype lenestoler og svære kopper, svære smørbrød og krem på toppen av kaffen.
Så hvorfor trenger vi egentlig akkurat Starbucks? Og hvorfor har de ikke blitt lansert i Norge før nå?
Kart som viser hvilke land Starbucks er etablert i.
Foto: Wikimedia Commons & Creative Commons
Facebook-gruppen «Vi vil ha Starbucks til Norge» skilter med beskrivelsen: Norge nekter å ha Starbucks fordi det blir for mye konkuranse for de mindre kjedene.
Men stemmer det?
Jeg leste et intervju i Oslopuls om at Oslo er en av verdens beste kaffebyer. Hvert år kommer såkalte «kaffeturister» til Oslo for å lære om norsk kaffekultur. Det spesielle med kaffe i Norge er at nordmenn har mye penger og betalingsvilje, og det gjør at kaffebarer kan konkurrere på kvalitet i stedet for på pris. Erling Dokk Holm har skrevet en doktorgradsavhandling om hvorfor kaffebaren er blitt så viktig i oslofolks liv. Han mener at den høye kvaliteten oslofolk etter hvert er blitt vant med, er en av grunnene til at verdens største kaffebarkjede Starbucks ennå ikke har etablert seg i byen.
Betyr dette rett og slett at Starbucks ikke en gang lever opp til den norske kaffe-standarden?
Iskaffen fra Starbucks står på bordet ved siden av meg. Den har allerede fått fotfeste. Etter min gane er den en glorifisert sjokolademelk. Jeg liker egentlig kaffen best varm. Men Mocha Latte Chocolate har en rik sjokoladesmak som vil få enhver sjokoladeelskers hjerte til å banke raskere. Seattle Latte er mildere. Begge er veldig søte, mektig og kaloririke. De er ikke sporty, de har ikke redusert fett. Starbucks spiller på det urbane. På nytelse og estetikk. Emballasjene ser utrolig bra ut. Mye å lese, mye baktanke og historie.
Det eneste er den limen som sugerøret henger fast i koppen med. For det første er den klissete når du griper etter iskaffen på butikken. For det andre ødelegger du litt av forpakningen når du river sugerøret av. Sånne små detaljer som aldri hadde skjedd om f.eks. Apple skulle lage et iskaffe-produkt. Men det er en helt annen sak.
Eller er det?
Jeg lurer: Hva er det med Starbucks? Er det bare forpakning, en myte, en urban trend? Hva er det Starbucks har, som andre kaffebarkjeder mangler?
Det dei har er et profilert merke, og ein illusjon om at merket er ein del av kulturen det fører med seg. Eg trur det er glorifisert av same grunn som topshop og forever 21 og slike merker som me ikkje har her i noreg, berre fordi me ikkje har det sjølv. Og fordi det kjennes veldig amerikansk ut, noko som er ein motesak på lik linje med storbylivet og sex in the city-bølgja. Meinar eg vertfall…
Mocchaen høres ihvertfall ut som noe jeg har lyst til å smake… Men, jo, Starbucks kan så absolutt ha blitt et merkevarenavn. Selv om jeg aldri har smakt starbucks, er det noe jeg har hørt så mye bra snakk om at jeg nesten får en innsjø i munnen bare av å tenke på det.
Denne kaffekuturen har jeg ikke hørt så mye om før, og er ikke noe jeg har lagt merke til. Kan hende det har noe med at jeg bor og kommer fra en bygd med omtrent tre kafeer….
Jeg liker ikke kaffe. Men den Frappuccinoen deres… Mmmm, himmel!
jeg har tenkt på det samme selv, og kommet med en konklusjon; lenestolene. starbucks har en kosestemning som ellers bare passer inn i små kafeer der du nærmest må kjenne innehaveren personlig for å få kjøpe noe – det finner man ikke så ofte på sånne kjedesteder.
men sånn bortsett fra det, tror jeg at grunnen til at nordmenn liker starbucks er at det ikke finnes i norge^^ (hvertfall ikke foreløpig)
Jeg tror nordmenn forbinder Starbucks med gode opplevelser, fordi det stort sett er ute på reise man er på Starbucks. Man forbinder det kanskje med gleden og spenningen over å være på et nytt sted?
Jeg er ikke så veldig begeistra for Starbucks egentlig, jeg synes for eksempel Stockfleths som vi har i Oslo har mye bedre kaffe, og en profil som jeg liker bedre.
Men én ting synes jeg er skikkelig bra med Starbucks – nemlig at de har fair trade-kaffe.
Starbucks har ikke fotfeste i Colombia fordi der finnes det allerede kafékjeder som tilbyr kaffe og frappe som slår Starbucks langt ned i støvlen. Den ene kjeden, Juan Valdez, er til og med å finne mange plasser i USA, f.eks på flyplasser. Men så er ikke det en NORD-amerikansk kjede så da får vi vel ikke noen facebook-gruppe om det her..
jeg vet ikke, jeg har heller aldri skjønt det. like god og ofte bedre kaffe får man så mange andre steder, og lokalene er ofte litt for nakne til at det er koselig der, i hvert fall stedene jeg har vært. og så er det dyrt.
men de selger seg vel mest på navnet, ja.
Du skriver faen meg bra! Leser den fuckings bloggen din hver dag!
Det post-industrielle samfunnet fremmedgjør oss for alt utenom vår egen spesialisering. Renessansemennesket er dødt. Dette plager oss. Derav for eksempel Franz Kafka. Vi tiltrekkes derfor av varer med en viss personlighet, varer som forteller historier. Derav egg fra frittgående dyr, derav økologisk mat. Starbucks er med i filmer, som nevnt, og har en egen stemning, personlighet. Fair trade er den også. Produktet forteller en historie. Det fremmedgjorte post-industrielle mennesket sluker dette. Derav er Starbucks populært.
Den ene gangen jeg drakk kaffe på Starbucks, var jeg ikke særlig imponert. Men så er jeg en sånn som foretrekker den vanlige, utvannede og helt svarte kaffen. Eller veldig sterk espresso.
for å si det sånn… jeg handla heller på Joe’s Coffee enn på Starbucks da jeg var i NYC. ;) Dog, skal innrømmet at å bygge opp et slikt merkenavn SKAL det stå litt respekt av. Det er jo det det hele handler om. :)
For min egen del håpet jeg aldri at Starbucks skulle komme til Norge. For jeg liker at det er litt sånn storby og utlandet. At det ikke er right around the corner.
men noe annet som er kult: united bakeries har åpnet i Drammen. :) Dét er stas, det.
Brand, brand, brand. De har litt stil. Er vel ikke noe mer enn det, egentlig.