Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Lost in Translation

Illustrasjon: Dmitry Ligay via Behance & Creative Commons Attribution.

Jeg er en rogalending som bor på østlandet. Det vekker mange tanker og situasjoner nesten hver eneste dag. På skolen min er det folk med dialekter fra hele landet. Tenk deg en nordlending, en østlending, en sørlending og en vestlending prate rundt et bord. Norge er et veldig spesielt land med alle disse klangene og tonefallene, og svingene og svungene i språket. Det er ganske kult, og det er dette vi må tenke på når vi snakker om hvor fattig det norske språket er i forhold til fransk, japansk og italiensk. Dette er New York! Smeltepotten.

Eller, det kan være det.

Da jeg først flyttet til Oslo og alle rullet på r-ene og snakket som de skriver, var jeg ganske usikker og flau på vegne av dialekten min. Østlendinger er generelt sett ganske dårlige til å forstå andre dialekter enn sine egen. Kanskje ikke så rart i og med at hele landet, fra barndommen av, eksponeres for østlandsk gjennom TV og radio.

Den østlandske dialekten er klar og kjølig. En megafon av glass. Vestlandsk er heller rundt og dypt. En tykk madrass. Når jeg sier sånne ting som foggel (fugl) og nyggel (nøkkel). Eller ganske enkelt: Koffor (hvorfor) eller koss (hvordan) er det ikke vanskelig å speile seg i østlendingenes øyne, og se en alien reflektere tilbake.

Den sørvestlandske dialekten som jeg snakker er den mest utskjelte dialekten på film, gjennom blant andre Rottenetter og Den Store Revejakta. Filmlyd-folk diskuterer om det er skuespillerne, teknikken eller rett og slett stavangerdialekten som er problemet. Er det det? Er det noe med selve lyden i rogalandsdialekten som er determinert til å synke uforstått ned i den der madrassen?

Noen ganger, når vi snakker mye under gruppearbeid på skolen, oppdager jeg at jeg forfiner dialekten min for å spare tid. For overhodet å bli sett. Jeg bruker de ordene som jeg forventes å bruke.

Det samme gjelder andre steder. Jeg ser klippekort istedet for kluppekort til dama på Narvesen. Jeg sier pose istedet for påse, som jeg egentlig ville sagt, til svensken i matbutikken. Og det føles så urettferdig! På samme måte som når nordmenn snakker med svensker eller dansker, så er det alltid nordmannen som bruker deres ord. Stemmer ikke det? Bare hør på Fredrik Skavlan.

Men så er det også de gangene når jeg treffer på noen som snakker samme dialekt som meg. Det er en rar opplevelse. Da blir jeg i hvert fall flau, litt satt ut. Et sted i hodet mitt er det noen som sier:

Men hallo, jeg hermer ikke etter deg, jeg parodierer deg ikke: Jeg snakker sånn jeg også!

Det føles klumpete og rart. Det er spesielt å se hvordan dialekter kan bringe folk sammen, eller skape en større distanse. Men at et så lite punktum som Norge også har interne grupperinger basert på hvor vi legger trykket, det er som å spise en ert med kniv og gaffel.

Jeg vil ikke at alle skal snakke likt. Men hadde vært fint hvis folk i velbefolkede områder kunne vært litt mer tolerante overfor andre dialekter enn sin egen. Se på det som en berikelse, framfor en begrensning.

Det er en ting jeg har funnet ut. Når du bor et annet sted enn der du kommer fra, blir du ikke slukt i støvsuger. I starten er du riktignok E.T. Men så. Etter litt, blir du bare enda mer stolt av variasjonen du representerer. Tenk at jeg snakker rogalandsk! Og jeg kan ikke en gang noe for det! Det er jeg stolt av. Det er den fineste dialekten.

Hvilken dialekt liker du best?

Stikkord: , ,
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS