Lost in Translation
lørdag 12. februar, 2011 kl. 23:05 av Binka
Illustrasjon: Dmitry Ligay via Behance & Creative Commons Attribution.
Jeg er en rogalending som bor på østlandet. Det vekker mange tanker og situasjoner nesten hver eneste dag. På skolen min er det folk med dialekter fra hele landet. Tenk deg en nordlending, en østlending, en sørlending og en vestlending prate rundt et bord. Norge er et veldig spesielt land med alle disse klangene og tonefallene, og svingene og svungene i språket. Det er ganske kult, og det er dette vi må tenke på når vi snakker om hvor fattig det norske språket er i forhold til fransk, japansk og italiensk. Dette er New York! Smeltepotten.
Eller, det kan være det.
Da jeg først flyttet til Oslo og alle rullet på r-ene og snakket som de skriver, var jeg ganske usikker og flau på vegne av dialekten min. Østlendinger er generelt sett ganske dårlige til å forstå andre dialekter enn sine egen. Kanskje ikke så rart i og med at hele landet, fra barndommen av, eksponeres for østlandsk gjennom TV og radio.
Den østlandske dialekten er klar og kjølig. En megafon av glass. Vestlandsk er heller rundt og dypt. En tykk madrass. Når jeg sier sånne ting som foggel (fugl) og nyggel (nøkkel). Eller ganske enkelt: Koffor (hvorfor) eller koss (hvordan) er det ikke vanskelig å speile seg i østlendingenes øyne, og se en alien reflektere tilbake.
Den sørvestlandske dialekten som jeg snakker er den mest utskjelte dialekten på film, gjennom blant andre Rottenetter og Den Store Revejakta. Filmlyd-folk diskuterer om det er skuespillerne, teknikken eller rett og slett stavangerdialekten som er problemet. Er det det? Er det noe med selve lyden i rogalandsdialekten som er determinert til å synke uforstått ned i den der madrassen?
Noen ganger, når vi snakker mye under gruppearbeid på skolen, oppdager jeg at jeg forfiner dialekten min for å spare tid. For overhodet å bli sett. Jeg bruker de ordene som jeg forventes å bruke.
Det samme gjelder andre steder. Jeg ser klippekort istedet for kluppekort til dama på Narvesen. Jeg sier pose istedet for påse, som jeg egentlig ville sagt, til svensken i matbutikken. Og det føles så urettferdig! På samme måte som når nordmenn snakker med svensker eller dansker, så er det alltid nordmannen som bruker deres ord. Stemmer ikke det? Bare hør på Fredrik Skavlan.
Men så er det også de gangene når jeg treffer på noen som snakker samme dialekt som meg. Det er en rar opplevelse. Da blir jeg i hvert fall flau, litt satt ut. Et sted i hodet mitt er det noen som sier:
Men hallo, jeg hermer ikke etter deg, jeg parodierer deg ikke: Jeg snakker sånn jeg også!
Det føles klumpete og rart. Det er spesielt å se hvordan dialekter kan bringe folk sammen, eller skape en større distanse. Men at et så lite punktum som Norge også har interne grupperinger basert på hvor vi legger trykket, det er som å spise en ert med kniv og gaffel.
Jeg vil ikke at alle skal snakke likt. Men hadde vært fint hvis folk i velbefolkede områder kunne vært litt mer tolerante overfor andre dialekter enn sin egen. Se på det som en berikelse, framfor en begrensning.
Det er en ting jeg har funnet ut. Når du bor et annet sted enn der du kommer fra, blir du ikke slukt i støvsuger. I starten er du riktignok E.T. Men så. Etter litt, blir du bare enda mer stolt av variasjonen du representerer. Tenk at jeg snakker rogalandsk! Og jeg kan ikke en gang noe for det! Det er jeg stolt av. Det er den fineste dialekten.
Hvilken dialekt liker du best?
Det er håpløst og nesten litt komiske å se på Skavlan. Han knoter og veksler mellom norsk og svensk hele tiden. Veldig forstyrrende og jeg blir mer opptatt av de rare setningsformuleringen enn intervjuobjektene. Tydelig at han er stolt av å kunne snakke begge språk.
Aller best liker jeg nok faktisk Stavangerdialekten. Den er likesom vakrest.
Ugh, jeg hater å møte på østlendinger som ikke forstår dialekten min. Og sta som jeg er, nekter jeg å forfine den. Forstår ikke hvorfor vi rogalendinger må være dem folk forstår minst, jeg forstår fint lite av nordlendinger og sørlendinger avogtil.
(Og jeg synes faktisk jeg har finest dialekt i Norge, selv om alle mine venner fra samme byen mener det motsatte)
hurra! Det e kje lett å ha dialekt i Oslo, men det e litt opp t ein sjøl og;)
Jeg synes det er supert med alle som beholder dialekta si når de flytter til nye steder. I Norge har vi faktisk et godt språkøre for dialekter, nettopp fordi vi er vant til å høre større variasjon i mediene enn i land der der har et standardtalemål (som i England eller Sverige). Men du har helt rett i at det er mange østlendinger som har litt å gå på når det gjelder toleranse..
Jeg elsker rogalandsdialekten. Selv er jeg nordlending, men rogalandsdialekten og kristiandsanddialekten er de fineste i Norge, synes jeg.
Jeg elsker filmer der de snakker stavangersk. Blir litt magisk synes jeg. Særlig «DEusynlige» og «Mannen som elsket Yngve». Pluss at jeg er veldig glad i Kaizers og Moods. Og leser nå om en stavangersk mann (Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet).
Magisk, I tell you.
Dialekter er fint. Jeg er veldig svak for nordlending, men det er nok litt fordi jeg bor sammen med en.
Forøvrig synes jeg egentlig at Skavlan gjør en grei jobb, det hadde jo fungert dårlig hvis halve programmet skulle være «Ursäkta?». Alt er i hvert fall bedre enn at skandinaver snakker engelsk seg i mellom!
hehe, eg snakkar nordfjording, og meiner at det er den finaste dialekta, så klart.Generelt også andre dialekter frå sogn og fjordane, men også valdresdialekt, for der budde eg då eg var lita, og snakkar den ganske så flytande også :) Kjenner eg gruar meg litt til å flytte til Oslo, for eg kjem til å føle at eg snakkar skikkelig breidt, at tonefallet mitt er merkeleg, men eg skal nok overleve, hihi :)
Stavangersk leder på dagbladet.no så det er nok flere enn oss som syns dialekten vår er fin :)
Som Rogalending i Bergen kjenner eg meg igjen i noko av det du seier, men sjølvklart er det nok litt betre her enn i Oslo. Kjærasten min er frå austlandet, og i motsetnad til det ein skulle tru, er det eg som har påverknad på korleis han snakkar. Han har byrja å seie «løye» i staden for «morsomt», og nokon gonger seier han «eg» i staden for «jeg». Om det er representativt for alle rogalending/austlending-par veit eg ikkje, men løye er det no ;)
Jeg snakker østlandsk, men syns dialekter fra vestlandet er utrolig fine. Familien min kommer fra Rogaland så det kan ha noe med det å gjøre :)
Bergensdialekt er den fineste og grunnen til at jeg vil flytte til Bergen til høsten. Tenk å være omringet av mennesker som snakker så vakkert hele dagen.
Har det akkuratt likt, og jeg har bare forflyttet meg fra Haugesund til Bergen. Spesielt i arbeidssituasjoner snakker jeg utrolig pent og hater meg selv for det.
Jeg er fra østlandet, bor ca. 50 minutter unna Oslo, og for noen få uker siden hørte jeg ei jente prate inni en butikk med de som jobbet der. De var nok alle fra Oslos vestkant og pratet veldig fint. Det gjorde at jeg, som østlending, ble flau over min egen lille dialekt. Jeg har trykk på steder som Oslofolk ikke har det, og jeg merka at det gjorde at jeg følte meg litt bondsk. Av en eller annen grunn. Men jeg kommer ikke bevisst til å endre trykket og de ordene som er annerledes, for det er jo sånn jeg altid har snakket, og sånn kommer det bare til å forbli. Behold dialekta di, du, jeg synes den er fin! :)
Haha, eg kjenne meg igjen. Rogalendingår i eksil. Me fins. Rundt omkring. I byår. Og på fjell. Takk for påminnelsen! Eg e ikkje aleina… :-)
hehe… i militæret ble jeg beskyldt for å snakke for bredt trøndersk, og bedt om å justere meg for å bli forstått…og det av en troppsjef som var nord-trønder fra namsos…..makan!
Så morsomt, jeg har aldri hatt en egen dialekt fordi jeg har flytta rundt og hatt så mange forskjellige venner. Så når jeg er hjemme med kjæresten så snakker jeg bokmål og når jeg er på skolen snakker jeg »kristiansundsk» og når jeg er med mamma snakker jeg Tingvoll-dialekt.
Jeg synes at haugesund har den fineste dialekten i Norge!
Snakker østlandsk. Syns Stryn-dialekta er finest, utenom min egen (haha, ego).
Jeg kommer fra Fauske og snakket i utgangspunktet nordlending, men dialekten ble vasket ut etter at jeg flyttet til USA og deretter til Bærum som tiåring. Nå snakker jeg østlandsk standardtale, noe som er en fryktelig kjedelig dialekt. Den har jo ingen kule ord, uttrykk eller spesielle kjennetegn utover skriftlig bokmål, så og si.
Jeg synes det er fint med ulike dialekter; jeg liker variasjonen og synes mange dialekter har en så fin klang – østlandsk blir så platt i sammenligning. Det er spesielt fint når det synges på dialekt; Vamp, Kråkesølv, Kaizers Orchestra, John Olav Nilsen & Gjengen – herlig!
Jeg er svak for Hardangerdialekt; jeg synes det er så vakkert å høre på når feks. Herborg Kråkevik snakker.