Engasjenert

Illustrasjon: Dmitry Ligay via Behance & Creative Commons Attribution Non-commercial.

Å skrive og å snakke er to forskjellige ting.
Å skrive er stødig, inni hodet.
Å snakke er flakkende blikk,
tida som passerer,
følelsen av å ikke bli ordentlig hørt.
Det er å stille et praktisk spørsmål men å få et teoretisk svar.
Det er å stille et spørsmål, men å få det i retur.
Det er når noen tror du heter Lene, men du heter egentlig Nina.
Det er å være sjenert, ikke tørre å si fra.
Det er å si fra, men ikke bli hørt.
Det er å bli misforstått.
Det er å ha en post it-lapp med en beskrivelse som ikke passer.
Det er ding-plong, ikke yin-yang.
Det er er ustabilt og bølgete.
Det er mye bedre å skrive.

Å skrive er å bli forstått. Det er en god følelse. Den er behagelig og varm. Som en flamme! Jeg er ganske sikker på at alle ønsker den følelsen. Noen mennesker får den kanskje lettere enn andre. Ofte er disse flinkere til å koble sammen det som skjer inni hodet med det som skjer utenfor.

For meg kan den overføringen gå sakte. Det er ikonet som går rundt og rundt når du mottar en skikkelig tung fil på mail og skal laste den ned på maskinen din.
Jeg skriver for å kunne snakke uten at noen avbryter.
Jeg skriver for å korrigere meg selv slik at det jeg sier blir det samme som det jeg tenker.
Det er litt vanskelig for meg å si det jeg tenker, for jeg er veldig sjenert. Samtidig er det veldig viktig for meg å uttrykke det jeg tenker, for jeg er veldig engasjert.

Jeg er sjenert.
Jeg er engasjert.
Jeg er veldig engasjenert.

Det fine med å skrive er hvordan en tekst kan få flere menneskers tanker til å synkroniseres. Jeg vil ikke gi deg mentale bilder av stramme linjer i en militær parade nå. Visk dem ut! Tenk heller på de vi ser i parken om sommeren, som gjør asiatisk kampsport-gymnastikk i slow motion. En instruktør i front løfter foten. Rolig, stille. Hever armen. Rolig, stille. Retter den forover i en skarp positur. Rolig, stille. De andre gjør det samme. Rolig, stille. Veldig sakte. Veldig fint.

Jeg skriver når jeg er instruktøren. Jeg sier: «Nå løfter vi foten», og så gjør vi det. Veldig rolig. Ingen trenger å si noe. Alle bare forstår det, og blir med, fordi de vil, fordi det føles bra, fordi de føler seg forstått, fordi de er med på en fin reise. Vi løfter foten helt til teksten er slutt, og jeg setter ned foten igjen. Rolig, stille. Og du gjør det samme.

Vi ser på hverandre.