Alle vil bli forfattere
lørdag 29. januar, 2011 kl. 17:34 av Binka
Hva er dette med de som prøver å dele ut Aftenposten hele tiden? Studentrabatt, 50 % — men likevel: Nei, takk, jeg vil helst ikke abonnere på trykksverte og overfylt søppelbøtte.
På en annen side: Om det er ett tilbud jeg kunne tenke meg fra Aftenposten, så er det å abonnere på det kun på fredager, og at noen kunne tatt ansvar for å rive ut samtlige sportssider. Kan noen gi meg et tilbud på det? Isåfall abonnerer jeg gjerne!
Noe jeg liker med Aftenposten er nemlig A-magasinet. Her er det alltid spennende lesning, f.eks. en artikkel om hva det vil si å være voksen i dag. Og en sak om at «alle vil bli forfattere». En bølge av skrivelyst har skylt over landet de siste årene, og forlagsredaktører, forfatterforeninger og skriveskoler opplever større pågang. Hvorfor blir det mer populært å ville bli forfatter?
Dette begrunnes på to måter: Den ene er at at individualismen blir dyrket på en helt annen måte nå enn tidligere, og at flere føler at de har unike historier som er verdt å fortelle. En annen er at forfattere i dag er etablert som kjendiser. Den oppmerksomheten, debatten og mystifiseringen som Knausgård har fått kan ha gitt en reality-bølge som har ført til at flere søker forfatterrollen.
Som forfatterspire blir det derfor naturlig for meg å spørre: Vil jeg bli forfatter fordi jeg vil bli kjendis? Er tiltrekningen til forfatterrollen ikke mer enn en trend?
Et sted i artikkelen blir spørsmålet om hvorfor skriving er så populært, begrunnet med at det kanskje er en avreagering fra det hurtigtempoet vi lever i. Eller at skriving er nært, og fortellinger er noe som er veldig grunnleggende for mennesker.
Selv tenker jeg at forfattertrenden må ha noe med behovet for selvrealisering, og de store mulighetene vi har, vi som lever akkurat nå. Vi kan oppnå akkurat hva vi vil, og vi er klar over det.
Dette henger jo ganske mye sammen med artikkelen om voksne nå til dags. Det er helt andre forventninger til oss som er voksne nå, enn for 50 år siden. Vi har lov til å leke, og prøve ut forskjellige ting. Det er nesten påkrevd. Vi studerer lenge, bytter karriere, jobb, partnere og livsmotto. Vi tenker først og fremst på oss selv, og det er bra, fordi det får oss til å fokusere på å bli så lykkelige som overhodet mulig.
Men samtidig: Hva gjør det med forfatterrollen? Skriver vi for å realisere oss selv, eller skriver vi for å tilføre noe verdifullt eller tankevekkende til resten av verden? Blir det mer populært å skrive fordi det lar oss være egosentriske lykkejegere — og med god samvittighet?
Hva mener du?
Vil du bli forfatter?
- Ja (67%, 56 stemmer)
- Nei (33%, 28 stemmer)
84 personer har stemt.
Loading ...
Jeg tenker det samme, hvorfor er det ikke mulig å abonnere på A-magasinet? Blås i resten av avisen, det er A-magasinet som er interessant lesestoff <3
Synes forresten det burde vært mulig å stemme "Kanskje" i pollen din, for oss som ikke har den store forfatterdrømmen, men som likevel liker å skrive litt nå og da :)
Hei, ithil! :D
Takk for tips, det var et godt forslag, jeg tror det er flere som føler det slik. Men samtidig synes jeg at de som ønsker å svare «kanskje» like gjerne kan svare «ja». Målet med avstemningen er bare å få et visst inntrykk av hvor mange som i det hele tatt har tenkt litt i forfatter-baner, og hvor mange som er klare på det motsatte.
Eg vil tru at det er ein kombinasjon. Ein kreèrer for å skapa noko som kan laga eit merke i omverda. For å dela friske tankar, eller fortelja ein historie. Men og for å få respons på det ein har lagt. Om ein berre skiv for seg sjølv, kan ein jo ikkje sjå det fulle potensialet i det ein har å seie. Halvparten av eit budskap ligger jo i korleis det blir tatt i mot.
Kom akkurat fra min helge-ekstra jobb på dagligvarebutikk med meg hjem har jeg alltid med a-magasinet som jeg napper ut fra en aftenposten som ikke er solgt.
Kult :D Noen ganger når jeg er på butikken ser jeg disse menneskene i dress og slips som kjøper Dagens Næringsliv, og noen av dem plukker faktisk D2 ut av avisen og lar det ligge igjen i stativet. Dem skjønner jeg meg ikke på. ^_^
Jeg kan ikke tenke meg å bli forfatter. Om jeg hadde trent meg opp så hadde jeg kanskje fått et bedre og mer behagelig forhold til skriving, men for øyeblikket er det ganske anstrengt. Jeg synes det er vanskelig å skrive – det blir aldri god nok flyt eller eleganse.
Jeg liker forsåvidt å skrive innimellom, og det er veldig deilig å se tilbake på en ferdig tekst som startet som ustrukturerte tanker – noe som er grunnen til at jeg har opprettet en blogg, men jeg kunne ikke tenkt meg å leve av det.
Jeg vil ikke bli forfatter, men jeg vil gjerne skrive. Det er helt klart for meg at jeg vil leke, prøve og bli så lykkelig som overhode mulig.
Du virker som en av disse forfatterspirene som faktisk har noe å komme med. :)
Ja, jeg vil leve som forfatter og jobber for å få det til. For meg er ikke forfatterrollen verken selvrealisering eller kjendisstatus; jeg skriver av nødvendighet. Man kan jo spørre hvorfor så mange sender inn til forlag, hvorfor man vil være synlig, men hvorfor skrive med et ønske om å bli bedre eller noe, om det blir for skuffen?
Jeg vet ikke jeg prøver å si her…
(Det går an å ha helgeabonnement på Aftenposten. Men jeg tror sportssidene følger med, altså.)
Takk for info ^_^ Ja, for hvordan er det der egentlig? Jeg har hørt rykter om det, men så var det ingen slike tilbud blant de som var på Aftenposten.no.
Først: takk for at du satte meg på ideen om at jeg bare kan ta noen turer ned til byen for å innhente avispapir. Jeg skal snart flytte, og trenger noe å pakke glass og den slags i. ;)
Jeg tror det er to typer forfatterspirer: den ene har genuin fortellerglede, den andre vil bli rik/kjendis. Mulig det er noe overlapping der et sted, men det er lettere å forholde seg til svart/hvitt.
Det var litt overraskende å komme til spørsmålet nederst. Helt fra jeg var 10-11 år har jeg ønsket å bli forfatter (for å fortelle, absolutt ikke for å komme i rampelyset), men nå merker jeg at den lysten er borte. Trist.
Jeg tenker at det nok er en kombinasjon av ønsket om selvrealisering, og at vi føler vi har noe å tilføre omverdenen gjennom å dele/formidle en historie. Det er klart det finnes trender, alt fra Twilight til Knausen, og at de åpner dører for andre som kommer luskende i kjølvannet. Men, hvis jeg tviler på at man klarer å bli en god forfatter hvis ønsket er å bli kjendis. Det krever mye, mener jeg, å klare å skrive ned _din_ historie, slik at den har interesse for en større leserskare.
Med sosiale medier har hvermansen plutselig fått muligheten til å skrive og dele, og få umiddelbar respons. Dette tror jeg kan være veldig oppmuntrende og for min egen del har det gjort at jeg i dag tør å i det hele tatt tenke tanken og vurdere mine egne muligheter som forfatter. Før gjorde jeg ikke det. Det virket helt uoppnåelig og urealistisk.
hei, vil først og fremst si at jeg setter pris på at du har begynt å oppdatere bloggen din hver dag. gleder meg alltid til å lese hva du har skrevet.
jeg tror mennesker har mange forskjellige motivasjoner for å skrive. det kan jo være mange skriver for å bli kjente. I så fall er det jo litt trist på en eller annen måte. syns jeg da. men jeg håper at de som skriver gjør det fordi de liker å skrive. fordi det gjør dem glad. at de ikke klarer å la være.
det som a-magasinet skrev om at det er noe nært, og grunnleggende med skriving. Siden alt annet foregår så hurtig i vår tid. Akkurat det kjenner jeg meg veldig igjen i. For når man skriver, stopper jo tida litt opp på en eller annen måte. vanskelig å forklare. Noen ganger er det også deilig å skrive, fordi det føles som man forteller noe til en person som vil høre på alt du har å si. Hvis du skjønner? Det er ikke alltid man får sagt alt man gjerne skulle sagt ellers. Det er noe veldig trygt med det å skrive.
jeg tror det er mange som tenker at foreksempel knausgård skriver for å realisere seg selv. og det kan jo hende. jeg ser på han som et fenomen som er ekstremt beskrivende av tiden vi lever i. Alt skal deles. likvel finner jeg det han skriver ekstremt givende. Det er fint å lese noen som er så ærlige. og finne tanker som er gjenkjennelige. Jeg tror mange mennesker leser han, fordi de kjenner seg igjen.
og ang. det med selvrealisering. jeg syns det er fint at vi har mulighet til å selvrealisere oss selv. men av og til syns jeg at det kan bli litt for mye av det gode. Når vi på en måte vet at vi kan få alt til. Eller har muligheten til å gjøre det. tror jeg vi aldri klarer å slå oss helt til ro med det vi har. for jeg tror at hvis vi er fornøyd med det vi har. så har vi det så mye finere. når jeg sier det. mener jeg ikke at man ikke skal realisere seg selv. jeg mener bare at man skal være mer fornøyd med det man har. og ikke sette så høye krav for seg selv. At all denne selvrealiseringen sliter oss ut. Men vi er absolutt heldige. som har mulighet :)
Jeg var i hvert fall den første som stemte på pollen din, og jeg stemte «ja», selv om jeg kanskje allerede er forfatter, siden jeg har gitt ut én bok, men jeg vil jo gjerne være enda mer forfatter og gi ut enda flere bøker.
Jeg har mange tanker om dette, og jeg tror egentlig alle som har kommentert her, har rett på sin måte. Spesielt interessant, det som Silje sier her oppe, at sosiale medier har senket terskelen for mange som ellers ikke kunne tenkt seg å bli forfattere. Jeg er i hvert fall glad for at vi fremdeles har et forlagssystem som utfører kvalitetskontroll, slik at bare de som virkelig er interessert i å lære seg faget, blir utgitt. Men så har vi jo vanityforlagene, da, som utgir bøker for penger. Mitt råd er (i de aller fleste tilfeller): Styr unna dem. Selvrealisering som forfatter bør komme som en følge av talent, ikke av mye penger på konto.
For fire år siden skrev jeg forøvrig et essay for Kuiper om å debutere som forfatter, og om hvorvidt forfatterrollen er trendy: «I’ve written a book, you know …»:
http://www.landgaard.no/bibliografi/written-book/
Først: Du må begynne å abonnere på Aftenposten Innsikt. Det er et helt fantastisk magasin som du kan sitte å nyte i mange timer. Mye interessant!
Så: Fint innlegg! Jeg har lyst å bli forfatter, ja. Tror det er mange som har en drøm om det. Jeg er nok redd jeg aldri hadde klart å fenge lesere på den måten jeg hadde ønsket, for jeg er ikke verdens beste å skrive det jeg har i hodet. Men om jeg skulle skrevet en bok måtte det blitt en med mye eventyr, fantasi og mysterier. Kanskje en barnebok. Og jeg ville ikke skrevet for å bli kjendis, det har jeg faktisk aldri tenkt på. Jeg har drømt om å bli forfatter fra jeg var en liten jente. Fordi jeg ville skrive om fantastiske fantasiverdener man kunne rømme inn i og bli en del av.
Da jeg begynte å skrive for å skrive, var det såpass tidlig (11 år) at jeg ikke hadde noen planer om å bli forfatter. Jeg visste ikke en gang at hvem som helst kunne sende inn manuskript til forlagene. Jeg trodde forfattere var ansatte som hadde utdannet seg til det. Så da faren min foreslo at jeg kunne sende inn boken min, ble jeg rimelig overrasket, og skeptisk. Jeg tenkte lenge og nøye, før jeg sendte boken min av gårde. Da jeg ble refusert i en alder av 15 år tenkte jeg at alt håp var ute. Men to konsulentuttalelser senere skriver jeg ennå på den sammen boken, og min største drøm i livet er at den en gang skal bli utgitt. Ikke fordi jeg vil bli rik og berømt (få skrivende er det) men fordi jeg elsker å la andre lese det jeg har skrevet og høre hva de syns. Det er noe jeg føler at jeg er ganske flink til, og utgivelse anser jeg som en ganske god bekreftelse på skriveevner. Derfor blir jeg ofte litt fornærmet når folk sier ting som det over.
Jeg skal så lese boken din når den kommer ut!
Jeg vil ikke bli en forfatter, men jeg ville. Da jeg gikk i tredje-femte klasse var det å bli forfatter mitt store livsmål. Hvorfor? Fordi jeg var flink til å skrive så mye som mulig. Så lenge det var langt, var det godt nok, og jeg skrev en »bok» på 70 sider som handlet om to tiåringer som dro til Saturn, der de ble venner med delfiner og fisker, og spiste marsipan. Den ble lang, men langt fra god. Planene mine gikk ut på å gi den boken ut, i tillegg til en bok jeg ville kalle »forfattertips». Den boken skulle handle om hvordan man skrev så langt som mulig, ettersom det som sagt var min mening av en tekst. Og hvordan skriver man langt? Ved hjelp av detaljer. Så mange som mulig, det blir det mange sider av! Dessuten hjelper caps lock fint, bokstavene virker jo i alle fall litt større da.
Jeg fant i god nok tid ut at det å skrive ikke handler om å skrive langt, men at innholdet, utenom handling, faktisk hadde noe å si. Det å få alt vurdert, og å måtte blande inn virkemidler og alle slags teknikker, har ødelagt skrivegleden en del for meg. For all del, jeg elsker å skrive kåseri og fortellinger, men da burde det helst vært i en mer privat sammenheng.
Forresten, hva syntes du om å få offentliggjort dine tekser uten samtykke av nettopp deg? For å ta et eksempel jeg opplevde; en tentamen jeg fikk veldig god karakter på. (Jeg går i tiende klasse.) Uten å ha fått den levert tilbake, fått vite karakter, eller sett teksten siden tentamensdagen, leste læreren min fortelling opp i klassen min, uten å ha spurt meg først. Det skulle visstnok være anonymt, men det hjelper lite når navnet mitt står skrevet på arket læreren leser opp fra, og innen ti sekunder stirrer alle på meg. Ikke kunne jeg stoppe det heller. Læreren leste opp hurtig, ettersom fortellingen var på fire wordsider, og før jeg kom meg over sjokket av å høre at det var min fortelling, var han ferdig med første avsnitt.
Hva hadde du tenkt om dette, å få en personlig tekst du trodde var privat offentliggjort uten ditt samtykke? Det hadde vært greit å se det fra en forfatters perspektiv.
Hei Binka. Jeg har oppdaget din blogg ikke helt tilfeldig : jeg umiddelbart følte meg tiltrukket av det fine navnet til bloggen (og tenkte at min avatar skulle befinne seg i godt selkap her…).
For en imponerende beherskelse du har i både tekster og grafisk design, ser jeg. Den gir meg lyst til å lese flere av dine eldre innlegg, i løpet av neste dager (uker ? Herregud det finnes så mange i arkivet ditt !) og kanskje sende en kommentar av og til.
Vennlig hilsen.
Kan det kanskje ha noe med at det er så normalt å blogge også nå? Folk blogger jo så mye, og blir kanskje bitt av basillen og tror de vil bli forfattere også? Ikke vet jeg..
Jeg har ikke noe spesielt mål om å bli forfatter, men jeg hadde hatt stor glede av å skrive og fotografere for ettellerannet blad om historen til mennesker f eks.
Jeg har også lyst til å bare abonnere på fredagene, jeg spurte de faktisk om det en dag, men det gikk visst ikke. Kjipt. A-magasinet er fantastisk, og det kommer jo faktisk idag! Hurra :D Jeg vil ikke bli forfatter forresten, men her på bloggen er visst forfatterspirene majoriteten, ser jeg. Men jo, jeg tror at media har mye å si for hva man vil bli. På 90-tallet var det for eksempel mange advokatserier, og alle ville bli advokater eller dommere. Jeg tror det har veldig masse å si! Eller legeserier for den saks skyld. Sex og singelliv har nok hatt masse å si for forfatterspirene, tror jeg.
Kunne du ha svart på kommentaren min over der?(: