Skriveøyeblikk
onsdag 26. januar, 2011 kl. 21:39 av binka
I går skrev jeg et innlegg om noe av det som er vanskelig med å skrive. Den hissige, transparente skriveånden som sirkulerer over hodet mitt, eller inni, og leser alt jeg skriver, og til slutt ender jeg opp med å innse at det er meg. Det er jeg som er den kritiske leseren. Jeg tror i hvert fall det var det jeg skrev. Jeg er ikke alltid sikker på hva jeg har skrevet. En forfatter er sjelden sin beste leser. Derfor har jeg deg.
I dag vil jeg prøve å finne ut hva som faktisk får oss til å skrive i utganspunktet. For det må jo være noe mer enn bare å holde ut. Jeg har et inntrykk av at det vi forfatterspirer vil mest, er å skrive. Men samtidig, det vi gruer oss mest til, og derfor utsetter, er å skrive. Hva skyldes det? Må skrivingen være en fødsel, en kamp, må det være å vri en svamp?
En gang hadde jeg et akvarium. Når det måtte renses, skulle halvparten av vannet ut, og inn med nytt. Da virvlet grumset seg opp fra steinene på bunnen av akvariet, og akvarie-landskapet så mye verre ut nå enn det egentlig var.
Kanskje det er litt sånn med skriving også. Vi virvler opp følelser for å rydde opp, men så blir det bare et enda større kaos. Og vi liker ikke kaos når vi skriver. Vi skriver for å rydde.
Vi er fascinerte av å snakke om hvor vanskelig det er å skrive, og stakkars de som bærer på en genial idé. De må behandle den varsomt, helst ikke snakke om den, for da kan den stikke av. Burde ikke skrivingen være noe vi leker med? Noe som vi har det fint i, uten at det trenger å starte på A, slutte på Å, eller være noe i det hele tatt.
Tenk hvis skriving var gøy hele tiden. Slik burde det jo være. Hvorfor er det ikke sånn? Ofte er det slik at vi som skriver nesten tar det for gitt at det skal ikke være gøy alltid. Helst skal det være regelmessig ubehagelig. Vi bare godtar det, og vi innser at alt vi må gjøre, er å holde ut.
«I hate writing, I love having written.»
— Dorothy Parker
Jeg kjenner meg igjen i dette sitatet. Og det tror jeg mange andre også gjør. Men jeg vil ikke føle det slik. Jeg øver meg på å kunne bytte om på hate og love. Kanskje bare kutte hate-delen. «I love writing». Egentlig bare det. Jeg tror jeg må prøve å tenke på skriveøyeblikk som bare er gode. Uavhengig av prestasjon eller kvalitet. Skriveøyeblikk som gjør skriving fint i seg selv. Som når det går av seg selv. Når jeg får det til. Når jeg føler at teksten får liv og snakker tilbake til meg. Når jeg får sagt noe gjennom skrivingen som jeg ikke får sagt på noen annen måte. Når jeg føler at jeg gjør noe som ingen har gjort før. Når jeg føler at det går av seg selv. Når jeg føler at jeg tenker klart gjennom skrivingen. Når jeg skriver akkurat det jeg planla. Når jeg skriver noe helt annet enn det jeg planla.
Det kan være et skriveøyeblikk når du har en håndskrevet notatbokside full av egenskrevne ord, samme hva som står der.
Eller kanskje bare synet av den blinkende streken som puster inn og som puster ut, og som forsvinner og som kommer tilbake, og som bare venter på at du skal skrive noe, slik at den kan bli transformert til bokstav. Eller ganske enkelt bokstaver: Å skrive ord med fine lyder, eller fascinerende form, som f.eks. trombone eller jo!. Eller bokstavrim, og andre ting som rimer, og som får det til å kile et sted inni hodet hvor språket og den følelsen bor, og er naboer.
Jeg vil ikke være en maskin. En skrivemaskin … Men! Jeg vil gjerne bestemme at nå skal det skrives!, og at det skal være en god opplevelse. Det kan være 10 setninger hvor jeg stryker 9, og det skal fortsatt føles givende. Jeg ønsker å skrive mye, masse, side etter side! Jeg vil virvle i akvariet, for skriving er ikke bare er å rydde. Det er også å rote! Det er å slenge alle bitene på gulvet. Og si til seg selv: I love writing.
Eg kjennar meg igjen i dette, berre med musikk. Sjølvom det er anleis for musikk er noko som skjer «akkurat no» også forsvinn den om ein ikkje tar vare på den. Men slik kan det jo vera med ord og, så eigentleg er det litt likt alikevel.
Veldig beskrivende!
«Vi skriver for å rydde.» Det er noe i det.
Og kanskje fordi det er nødvendig å skrive. Ikke nødvendigvis i den forstand at det er nødvendig å skrive for å overleve økonomisk; andre yrker er både tryggere og mer innbringende og på flere måter å «foretrekke». Men hvis det finnes en sterk følelse av at det er nødvendig å skrive, at det er nødvendigheten som er drivkraften i arbeidet med å skape, dikte og holde på, da tror jeg en er på sporet av den diktekunsten som former seg og åpner seg i noe langt bedre og betydningsfullt enn en ytre, fiks, vittig dekorasjon. Det går en skikkelinje mellom folk som skriver av nødvendighet, og hobbyskribentene.
Hva sa Ernest Hemingway? Han sa at prosa er arkitektur, ikke interiørdesign. Og i et brev (til Scott Fiztgerald, som tvilte på sine evner) kom han med et godt råd: «one true sentence» and then another.
Slik har jeg det ofte! Jeg er en periodeskriver. Men det kommer nok av at jeg lever en svært ustrukturert hverdag. Blir stadig trukket fra den ene kanten til den andre av impulser, og da er det ikke så mye mer energi igjen til skrivingen. Men jeg tenker på den stort sett hele tiden. I hvert fall hver dag. Det hjelper meg å holde den ved like.
Hvorfor skrive når det er så mye annet, og langt hyggeligere, å foreta seg?
“Vi skriver for å rydde.” Det er noe i det. Og, vil jeg tillegge, først og sist skriver vi av nødvendighet.
Hvis det er livsnødvendig å skrive, så skriv. Hvis det bare er en hyggelig hobby å skrive, så skriv og kos deg med det. Forsøk å la være å drite på draget, og skit heller i eget reir enn i andres.
Skriveverkstedet er ingen kosekrok.
Forfatteryrket er ingen dans på roser.
Skrivekunst er ikke det samme som interiørdesign.
Det er en skarp forskjell på å skrive konfirmasjonstaler og prologer til festlige anledninger, og å skrive av nødvendighet.
Det er muntergjøker, moroklumper og vitsemakere overalt. De svinger seg på parketten i strutteskjørt eller lusekofte. Gud bevare dem, for de vet ikke hva de gjør annet enn å ha det gøy, og det må de få lov til å gjøre så mye og så ofte de vil.
Men skyt ikke på pianisten, brenn ikke partituret, spreng ikke biblioteket, deng ikke komponisten.
Norge er det eneste land i verden der misunnelsen er sterkere enn kjønnsdriften, bemerket innvandreren Aksel Sandemose, og det er kanskje noe i det, selv om det er en voldsom overdrift å formulere seg på den måten.
Hvis et menneske går omkring med en sterk ansporing i retning av å skrive; kanskje til å skrive noe som ikke er papirfestet veldig mange ganger tidligere, så la vedkommende få holde på med det. La hun eller han få arbeidsro, og kom ikke med lusete rotter og glefsende hund.
Det går en dødelig skillelinje mellom folk som skriver av nødvendighet, og de vel besørgede hobbyskribentene. I et demokrati er det plass til begge deler.
Du skal tro at du er noe. Gå ikke med hodet bøyd under armen, beinet i gips og kast misunnelige blikk på folk som har tatt et drastisk valg i livet når de har innsett og tatt konsekvensen av at det nødvendigheten som driver dem til å skrive.
Skriv en sann setning, og deretter enda en «one true sentence». Velkommen til bords og inn i varmen. Sett fra deg støvlene utenfor døra, og kast skjorta hvis det blir for hett.
For et fint innlegg. Du er talentfull innen skriving, det må jeg si. Og jeg ble i godt humør da jeg besøkte bloggen din. Her var det masse fine tekster og inspirasjon. Jeg får lyst til å bare skrive og skrive og skrive. Elsker å skrive. Elsker å sette ord på følelser. Elsker å lage meg en egen verden.
Studerer du på Westerdals? Det har jeg også lyst til å gjøre! Jeg drømmer om å leve av bøkene som jeg skriver. Skriving er så fantastisk og ubeskrivelig gøy.
Kan ikke få sagt det nok, jeg ble totalt forelsket i bloggen din! Det var så mye inspirerende og motiverende her.
Hilsen Ingvild.
«Må skrivingen være en fødsel, en kamp, må det være å vri en svamp?» Hehe..=) Det både rimte og hadde mening…=)
Jeg føler det litt sånn av og til.. OG på en måte så blir skriving litt som en fødsel, for man vet jo at det er vondt å føde, men man kan nesten ikke vente med å få født å se resultatet!