Jeg skriver til deg
tirsdag 25. januar, 2011 kl. 21:40 av binka
Jeg venter på å gå inn i et rom med et langt bord, det er pyntet. Omkranset av pene mennesker, de er høytidelige, og med glass som plinger og samtaler og latter, så banker jeg på, og det blir stille. Jeg skal inn for å holde en uforberedt tale, men den må være perfekt, sånn er det noen ganger å skrive. Det er å si noe til mange, men du vet egentlig ikke hvem de er, hva de ler av, hva som berører dem. Og hvem er egentlig du, i forhold til dem?
Er du høflig distansert, som en fremmed? Eller skriver du til den som du snakker med uten å prate? Skriver du til barristaen som spør om du vil ha h-melk eller lettmelk? Skriver du til noen du ikke kjenner, som du prøver å bli kjent med? Eller noen som du en gang har kjent, men med tiden har sluttet å kjenne?
Noen ganger er det å skrive like tungt og ubehagelig, som for en beskjeden person å stå foran en forsamling og prate. Det er å være fanget i et syltetøyglass. Og når lokket sitter fast, da er det ingen «dere». Det er bare meg og deg. Du er laget av gele, du bor inni hodet mitt. Du har haremsbukser, vektløshet og en buddhas ro. Jeg skriver til deg. Når du leser har du et intenst alvorlig og kritisk blikk. Alt jeg skriver til deg er sant, fordi jeg lyver aldri. Og etter en stund innser jeg at den jeg egentlig skriver til, er meg.
Som å snakke med veggen, en statisk og kald person. Godt skrevet, som alltid!
Vil det være en uløselig problematikk å skrive til andre og ekskludere seg selv som mottaker? Eller å skrive til seg selv og inkludere andre? Interessant tankegang.
En flott tekst!