Fra «ooolala» til «blæ!»
onsdag 12. januar, 2011 kl. 16:18 av binka
Tittelen på dette innlegget er litt barnslig. Det skyldes at jeg har sovet i 1,25 timer i natt fordi jeg har skrevet ferdig eksamensoppgaven som jeg fortalte om på mandag. Nå lurer jeg på: Hva er dette rare som skjer når du angriper en oppgave slik med «ooolala», og avslutter den med «blæ»?
Jeg lurer på hvorfor noen blir forskere og noen ikke. Hvorfor noen studerer på Blindern og elsker det, tar bachelor og master og snurrer seg rundt, mens andre føler at campus er sted fullt av tanker så fossile og inntørka at de lusker rundt som zombier.
At noen finner mening i å vie hele sitt liv, eller store deler av det, til å studere hva andre har gjort, har alltid forundret meg.
Jeg har ikke skrevet mange akademiske oppgaver i mitt liv, men de få gangene jeg har gjort det, så har jeg ofte gått inn i det med positiv innstilling og nysgjerrighet, ja – faktisk! Det er litt firkantet, men vi kan vel alle være enige om at det er spennende å undersøke ting, ta på seg snorkelutstyret og dykke ned i noe som man lengter etter å få oversikt over. Finne kilder som man mest sansynlig ikke hadde lett fram om det ikke var en innleveringsfrist senere i uka, og stable de ulike bruddstykkene som et korthus, med den netteste, mest balanserte problemstilling på topp, og stødige argumentasjon og kildehenvisning under.
Å bygge ting er jo veldig givende i seg selv. Når vi monterer IKEA-møbler, skriver tekster, lager nettsider, baker, danderer middagsretten utover tallerkenen. I det hele tatt: Det er i utgangspunktet en givende oppgave å skulle sette ting som allerede finnes, sammen til en ny helhet.
Men likevel opplever jeg, gang på gang, i arbeid med en teoretisk oppgave, altså bygging av «mentale» ting, at det som i starten var «ooolala», på mystisk vis ved siste fotnote har blitt forhekset, og nå bare er skikkelig «blæ!»
Hva synes du?
Kjenner godt igjen følelsen fra olala til blæh! Det tror jeg de fleste som studerer gjør. Det har kanskje med at det ofte blir litt mye på én gang, slik at man blir lei av det man holder på med. Hvis man sitter hele dagen (døgnet) i mange dager, tenker man vel litt blæh! uansett hva man driver med, tror jeg.
Hurra for ferdigskrevet oppgave, da!
Hei, Ine! :) Det er sant som du sier. Jeg opplever teoretiske oppgaver ofte som ensporet, samtidig som at det er veldig mange tråder som man må samle til en, under tidspress, og det er litt forvirrende. Variasjon er bra. Men hvordan få til det med innleveringsfrist i bakhodet?
Der sa du det. Denne eksamenen byrja jo faktisk med ein genuin interesse for det eg skreiv om, men akademiske oppgåver har ein lei tendens til å gjera sjølv dei kjekkaste emnene om til gråstein. Eg skreiv jo 10.000 ord om Beatles eit semester, og du kan tru eg vart lei av Beatles :-) Det eg trøystar meg med, er at etter ei stund går «blæ»-et over til «ooolala» att. For no kan du jo faktisk mykje om eit tema som du (kan hende) ikkje visste så mykje om frå før :-)
Håpar du får kvilt deg godt, er hardt å skrive fornuftige ting om natta :-)
Hei, Anni! ^_^ Kjekt å få kommentar fra deg. Imponerende med 10.000 ord om Beatles! Skulle gjerne hatt litt lenger tid på denne oppgaven, kjenner jeg. Sånn at, som du sier, «blæ»-et hadde rukket til å til «ooolala» igjen …
Jeg opplevde faktisk ikke dette på min siste hjemmeeksamen. Det eneste som var «blæ» var at jeg måtte kutte ned halve oppgaven fordi jeg hadde for mange ord, og det er vanskelig å vite hva som er mest relevant å ha med.
Så bra! :) Writing is re-writing.
Eg går på Master i historie ved UiB, og eg elskar å skrive oppgåver. Eg har som regel ein vanskeleg start («blæ»), fordi eg har kjelde-panikk. Men etter kvart går det seg til, og eg får «oooolala» kjensla. Det er noko med å leite gjennom bøker for å finne akkurat det ein er ute etter, tråle bibsys (biblioteksportalen for alle bibliotek i Noreg) for aktuelle bøker, hefter, artiklar. Plutseleg finn du ei bok som løyser ein knute du forgjeve har prøvd å få opp, men no går heile rukla opp og vart til ein rett streng. Tastaturet går med eitt så fort at ordtellinga går bananas, og med eitt må kutte ned på oppgåva.
Å vie to år av livet til eitt tema virker kanskje utruleg keisamt og som sløsing av tid, men for meg er det perfekt. Eg vil nok bli lei i slutten, men eg sit igjen med eit verk som eg, litle meg, har skreve. Jauda, eg har basert meg på kjelder og litteratur frå andre, men det ferdige produktet er mitt. Min problemstilling, min konklusjon.
Ah, akademiske tekster <3
Hei, Karin! Spennende at du har en helt annen oppfatning om dette enn meg! Jeg forstår likevel begeistringen din for å skrive oppgaver, jeg har følt det slik selv, men for meg er begeistringen ofte kortvarig. Kanskje det er noe i det du sier om at du ofte starter med «blæ», og da kan det bare gå oppover?
Da jeg skrev eksamen på «et akademisk nivå» for første gang nå i høst, var det både utrolig interessant og deprimerende. Det er skikkelig vanskelig å trekke sammen trådene på slutten, spesielt på engelsk, og i tillegg skrev jeg om bistand – satt igjen med en smule mindre tro på menneskeheten. Det virker som det blir et skikkelig ork tilslutt, uansett hvor interessant det måtte være!
Kanskje du er en slik som syns det er interessant å OPPDAGE ting, lære ting og skjønne ting, -og når du da har forstått det og lært, føler du deg ferdig med det og ønsker å gå videre? Slik er iallefall jeg.. Jeg stagnerer fort, for jeg undersøker ivrig og lærer, men så fort jeg kan en ting, vil jeg oppdage noe nytt, og da er det helt forferdelig å skulle sette seg ned og dvele videre ved det man føler seg «ferdig» med…