Der hvor fremtiden er akkurat nå
torsdag 6. januar, 2011 kl. 19:23 av binka
Jeg tenker ofte på universet. På planetene som går i bane, på uendelighet, vektløshet og lydløshet. Jeg tenker ekstra mye på det når jeg reiser. Særlig de gangene jeg har vært veldig langt hjemmefra.
Det startet først da jeg var ganske liten, i baksetet i en taxi på en kanariøy, med kosebamsen i armkroken og skriveblokka i den lille ryggsekken, ved siden av Toblerone-sjokoladen, og glitterpennene. Lysene og palmene som flimret forbi til støyen fra en radio på et fremmed språk, mens jeg kikket ut på himmelen, som til tross for alt dette, sto helt stille.
Over sydenparadiset var den akkurat lik som der hjemme, over snølandskapet. Og nå var gradestokken vrengt. Minusgradene var like mange plussgrader. Det er rart å tenke på at det er mulig å reise så vanvittig langt på forholdsvis kort tid. Det er rart å tenke på hvor hinsides høyt oppe i lufta du faktisk er når du tar fly. Og på alle de forskjellige temperaturene som Jorda har akkurat i dette sekund.
Men samtidig, når du hever hodet og ser på stjernene, står de stille, uansett hvor mye du beveger deg.
Her om dagen ble jeg mailet av en jente som bor i Japan, og det fikk meg til å tenke på tidssoner. Jeg leste et innlegg på bloggen hennes 1. januar. Da fikk jeg i tillegg øye på et innlegg fra 2. januar, selv om det fortsatt var 1. januar her hos meg. Og det gjorde meg svimmel! Tenk at et sted i verden akkurat nå, er det allerede i morgen. Når du står og titter opp mot fyrverkeriet, så er det allerede mange millioner med hjerter som banker, som allerede har spist frokost, drukket kaffe, og begynt på det nye året.
Noen som hadde vært i Australia fortalte meg en gang at månen så helt annerledes ut derfra, liksom at den sto på hodet, og at ingen stjernebilder var å kjenne igjen. Da forsto hun hvor langt hjemmefra hun faktisk var.
Tenker du på disse tingene av og til? Har du vært så langt borte at du var i fremtiden? La du merke til hvordan himmelen og månen og stjernene så ut derfra?
Ja jeg synes det er veldig rart å tenke på at når vi ventet på at klokka skulle bli tolv på nyttårsaften og rakettene skytes opp, så var det ett nytt år i noen land. Jeg så på nyhetene før klokke ble tolv fra fyrverkeri og tenkte det må da være fra i fjor, men så kom jeg på at klokka er ikke tolv i alle land da den er det i Norge. Både morsomt og rart å tenke på det:) Det at årstiden er helt motsatt i Norge som den er i Australia er også en morsom tanke!
Hei, og takk for kommentaren din! :) Det med motsatte årstider hadde jeg glemt, flott at du nevnte det!
Det er utruleg rart og tenke på, for ein kjenner seg så utruleg liten…Bur i Skottland og sjølv om det er bare ein time forskjell mellom der og Noreg, så merkar ein faktisk den.
Bloggen din er utruleg fin!
Jeg pleier å dra til Colombia, da reiser jeg bakover i tid, ca 6-7 timer, men likevel kan reisen ta opp til 20 timer. Og når jeg kommer dit er det varmt der, det er jo sommer, veldig rart egentlig, samtidig som at det er veldig normalt.
Del fem av dokumentaren En livskraftig planet (Er jorda unik?) fikk meg virkelig til å åpne øynene og tenke over de tingene du nevner her. Jeg fikk helt vondt inni meg fordi jeg har sett så lite av verden og dens storslagne natur og dårlig samvittighet av det faktum at jeg tar det meste forgitt – jeg tenker ikke nok over hvor fantastisk og underlig himmelen, dyrene, havet, mennesker, skogen osv. er.
Dokumentaren viste også hvor mange hendelser i jordas utvikling som har ført til grunnlag for liv og stiller spørsmål om det er mulig at så mange tilfeldigheter har opptrådt på en gang andre steder. Er jorda og livet her unikt? En slik tankeprosess gjør meg helt eksistensiell – jeg får gåsehud og kjenner at jeg fryser. Ikke at jeg er redd, det er bare så ufattelig med tanke på alle milliarder galakser som finnes. Jeg føler at som eneste livsform, bør menneskeheten utrette store ting, jeg vet ikke helt hva, men noe viktig. I den store sammenhengen virker kjendissladder, skjønnhetsoperasjoner, reality-TV og storshopping som opptar så mange så ufattelig meningsløst.
(Dette inntrykket ble ikke bedret av at folk i klassen begynt å se nyeste Paradise Hotel-episode etter at dokumentaren var ferdig. Så mye som skal til for at liv kan oppstå – en ufattelig lang prosess – og så er Paradise Hotel det vi ender opp med. Nei, vi kan bedre enn som så.)
jeg var i bolivia i sommer og da vi var ute på landsbygden der stjernehimmelen var utrolig klar så vi alle stjernene sterkere enn noen sinne – og «opp ned» (de som kun har vært på den sørlige halvkule har kun sett dem, litt rart egentlig. stjernebildene gir jo ikke nødvendigvis mening opp ned. kanskje de har andre stjernebilder?).
det var uansett en utrolig fin opplevelse.
Dette er ting som har interessert meg hele livet! Universet er så stort at jeg ikke klarer å fatte det. Selv galaksen vår er enorm. Hvis du står i den ene enden og slår på en lommelykt, vil det ta 100 000 år før lyset fra lommelykten når den andre enden av galaksen. Mange av de stjernene vi ser, er kanskje ødelagte, og flere er blitt født, men vi kan ikke se det, fordi lyset ikke har nådd frem ennå, fordi det bruker millioner av år på å komme frem til oss. Utenfor vår galakse finnes det milliarder av andre galakser. Det er rett og slett svært usannsynlig at vi er alene.
Menneskeheten er et mirakel. Vi ble skapt av små tilfeldigheter, små elektroner og partikler som fant en god kjemi (håper ikke jeg fornærmer eventuelle religiøse nå). Vi utviklet oss til planetens mest intelligente livsform. Vi er i stand til å påvirke naturen – og skape nytt liv med våre egne hender og tanker. Evnen til å tenke er en av vitenskapens største gåter. Hva er en tanke? Hvordan kan den oppstå? Bare fremtiden vil gi oss et svar.
Og derfor blir jeg så trist av å tenke på hvor forferdelig vi mennesker behandler oss selv og planeten vår. Jeg håper, og tror, at vi en dag vil skjønne hvor fantastiske vi er og kan bli. At vi redder oss selv før det er for sent. Ellers vil vi forsvinne. Sporene etter oss vil etter noen millioner år være helt borte, og universet vil ikke en gang merke at vi var der.
En gang i fremtiden kommer vi til å finne ut hvordan vi kan styre alle partikler. Vi vil være i stand til å bøye universet slik vi vil, og det vil gi oss muligheten til å reise til enden. Det er veldig enkelt å skjønne det hvis man forstår at alt i universet er masse, som en stor brøddeig. Ta en strimmel av den deigen, så stor som hele universet er, og bøy den til en bue. Da har du bøyd universet, uten å ødelegge det, fordi planetene, stjernene og galaksene vil flytte seg sammen med de andre partiklene, og vips! Så har vi muligheten til å gå fra vår ende og rett over på den andre, når det i virkeligheten ville tatt milliarder av år for selv lyset å reise så langt.
Jeg tror ikke vi har noen spesiell hensikt her, men jeg tror vi har muligheten til å skape noe enda større og vakrere enn selve universet. En dag. Hvis vi vil.
Hei, Natizel, tusen takk for god og omfattende kommentar! :)
Du skriver at «Bare fremtiden vil gi oss et svar». Men hva er poenget med å forvente alt av fremtiden, den er kanskje ikke så ulik oss, eller så mye bedre, som vi vil ha det til. Hva om mange av fremtidsspørsmålene er ting man kan finne svar på nå? Eller: Hvor stor sjanse er det, nettopp fordi vi ikke klarer å finne svar på dem nå, at vi aldri vil finne svar?
Jeg synes det er vanvittig fascinerende det du forteller om lommelykten og 100 000 år. Men jeg synes det kanskje er enda mer fascinerende — og muligens mer nyttig — å prøve å forstå det gigantiske omfanget av bare denne lille prikken i galaksen som vi befinner oss i. Hva kan vi forstå av Jordas plassering i forhold til oss selv, bare ved å kikke opp på himmelen med de begrensede menneskeøynene våre?
Vi er antageligvis ikke vitenskapsfolk eller astronauter noen av oss som skriver i dette kommentarfeltet. Likevel kan vi se andre substanser, Ikke bare effekten av Sola, men også selve Månen og stjernene, bare her fra Jordas overflate. Og når jeg gjør dette, så tenker jeg alltid at jeg vet alt for lite om oss, og vår aller nærmeste nabo, som vi til og med har klart å besøke, det er ikke verst bare det! Fremtiden ligger bak oss også, på sett og vis!
Jeg synes det er fascinerende at hvis vi hadde blitt bortført til en fremmed verdensdel, og alle objektene i den verdensdelen hadde blitt byttet ut med kjente ting, og vi hadde sett opp mot himmelen, så kunne vi likevel forstått at noe ikke stemte. Bare sånn, å tenke på himmelen som et uforståelig teppe som har vært der og vil være der for alltid. Og det er hittil både omfattende og nyttig nok så det holder.
Hva tenker du?
PS: Jeg mener at en dag — det er dagen i dag. Og at fremtiden er nå! :)
Ja, du har rett i at det er viktig å tenke nå! Det er helt etter min filosofi :D Men, vi kan ikke få svar på alt i dag. Selv om menneskene oppdager mer og mer for hver dag som går, dukker flere spørsmål opp jo lenger vi kommer. Vi vil nok ikke få svar på alt, og kanskje er det til det beste. Hvordan ville det vært om vi alle var synske og visste alt om hvordan livet vårt kom til å utfolde seg fra dag 1? Det hadde ikke vært særlig spennende.
Det jeg mener bør være førsteprioritet i dag, for oss mennesker på et globalt plan, er å finne ut hvordan vi kan redde oss selv fra klimaendringene. Merk at jeg skriver «oss selv», for jeg tror planeten kan overleve uansett hva menneskene måtte finne på, men den kan endre seg fort, og disse endringene er vi og dyrene og plantene svært sårbare for. Vi må også tenke mindre på profitt, og mer på dem som stadig lider under konsekvensene av den vestlige verdens brutale historie. Men her skal jeg stoppe meg selv før det politiske engasjementet mitt blusser opp for fullt! Jeg husker nemlig ennå at for noen år siden sa at du anså deg selv som blå…
Hva kan vi forstå om oss selv når vi kikker opp på stjernene? Nettopp dette gjorde vitenskapsmenn som Galileo Galilei og Sir Isaac Newton for hundrevis av år siden. Og de forsto det samme som oss: Vi er en del av noe ufattelig stort. Så ufattelig at det beste hadde vært å konsentrere seg om de nærmeste naboene først, ja. Fortsatt vet vi ikke nøyaktig hvor månen kommer fra, men den sterkeste teorien går ut på at den en dag var en del av vår planet, men ble skilt fra oss under en kollisjon med en annen planet – fordi månen inneholder samme mengde jern som det er i jordens overflate. Jeg gleder meg til vi lander på mars, og håper jeg ennå lever når det er blitt så vanlig med romferder at vanlige folk har råd til det!
Det er så rart å tenke på at vi lever på en rund klode som svever gjennom rommet sammen med andre slike kloder. I galaksens midtpunkt finnes det et enormt kraftig magnetfelt som man tror er et sort hull. Det er interessant, fordi vi vet at sorte hull bare kan leve av å hele tiden absorbere materie, og gjerne i galakseporsjoner. Dette betyr at hele Melkeveien en dag vil forsvinne inn i dette hullet.
Noen mener sorte hull er portaler til andre dimensjoner, kopier av vårt univers, der det også finnes kopier av alle menneskene, både meg og deg og alle de andre leserne av denne bloggen, som ser ut som oss, men som har en annen personlighet, og som lever et annet liv. Jeg syns ikke dette høres sannsynlig ut, men det er morsomt å tenke på hvor lite som skal til før vi forandrer på hele vår fremtidige livslinje. Dette forteller oss også at vi har makt til å leve akkurat slik vi vil, hvis vi er bevisste nok på akkurat det.
Det er i det hele tatt et så spennende tema at jeg aldri får nok av det!
Jeg var i et planetarium for en uke eller to siden, og stjernebildene de ba oss se etter før vi gikk inn i rommet hadde jeg aldri sett i Norge før. Når det er sagt – så ser jeg nesten aldri stjerner her, kanskje en eller to om jeg er heldig, jeg tror det er for mye lys fra byen her.
Og plutselig så betyr det ikke så mye når klokken slår tolv på nyttårsaften, når menneskene du er glad i er spredt rundt halve planeten.
Først vil jeg bare (kort) kommentere Naitzels meget gode og tankevekkende kommentar hvor han skriver: «Vi ble skapt av små tilfeldigheter». Riktognok etterfulgt av «håper jeg ikke fornærmer noen religiøse». Vel, jeg håper jeg snakker for mange (helst alle religiøse) når jeg sier at det skal nok mer til enn det :-)
Så, hvorvidt vår eksistens beror på små (eller store) tilfeldigheter, slik Naitzel påstår, eller våre dyrebare og fantastiske liv, våre personligheter, tanker, følelser, evne til å formere oss til å resonnere osv. har en plan bak seg (slik jeg heller vil påstå), synes jeg uansett ikke forandrer hvor fascinerende konseptet «våre liv» er :-)
Jeg husker forresten jeg for noen år siden var i Tokyo en langweekend. Da tok jeg flyet hjem til Norge rundt kl. 13:00 japansk tid, og etter å ha sittet, ja, jeg tror det var 13 – 14 timer ombord i flyet, med mellomlanding i England, var jeg til slutt hjemme i Norge rundt kl. 22:00 (mener jeg det var). Det føltes ganske absurd! Etter den turen tenker jeg også en del på at når jeg går og legger meg, så har disse japanerne allerede stått opp og startet en ny dag. Det er virkelig en fascinerende og absurd tanke på en gang. (Jeg har faktisk satt inn Japansk tid på min verdensklokke på iPhonen nettopp av denne grunn).
Det hadde jo vært veldig greit og hatt noen allierte der borte som kunne gitt oss Lotto-tallene liksom :-)
Jeg er av den typen som ofte går og lurer på hva andre gjør AKKURAT SAMTIDIG som meg mens jeg f eks sitter her og skriver. Facebook har på en måte ødelagt det mysteriet, for lurer jeg kan jeg jo bare sjekke, og vips så vet jeg hva «tante» lager til middag og hva venninna mi driver med i skrivende øyeblikk. Det er såklart litt morsomt også, men jeg blir av og til litt redd for at man ikke skal ha noe å prate om når man faktisk kommer sammen, for da har man jo allerede lest det på fjesboka og hatt en «samtale» der, eller bare LIKER det som står.
Det merkeligste jeg har opplevd må ha vært da vi var i Thailand to uker, og 35 varmegrader og en luftfuktighet som var til å kjenne på, -og landet på bakken i Norge mange timer senere kun ikledd shorts og t-shirts enda det var SNØ og vinter utenfor. Bagasjen var blitt vekk, så slik måtte vi dra hjem, hehe…
Jeg har hatt litt problemer med å forklare unga dette med jorden, for vi sier jo at «sola går ned» men så må jeg korrigere meg ovenfor dem og si at «nei, sola GÅR jo ikke ned, for den står alltid HELT STILLE, men det SER UT SOM at den går den fordi jorda snurrer!» også viste jeg dem en gang dette med en liten fotball og lommelykt. Akkurat som meg da jeg var liten, kan unga nå sitte i bilen og se på månen og si «mamma, månen følger etter oss!». Det er fasinerende og rart å tenke på, hvordan den rotasjonen egentlig fungerer.. og attpåtil vite det at hadde jorden hellet en grad til i en retning, hadde vi sansynligvis ikke kunnet leve på den…!
Den er virkelig finjusert ja!
Fantastisk innlegg Binka. Og igjen, jeg elsker elsker elsker at du blogger så mye nå for tiden!
Da jeg var i Brasil så månen ut som en smilemunn. Det var fint, da smilte jeg.
[…] i forrige uke spurte jeg hvilket innlegg du satte mest pris på i uka som gikk. Da var det innlegg Der hvor fremtiden er akkurat nå som fikk 44 % av stemmene. Tusen takk til alle som la igjen en […]