23:56 – 6:52
tirsdag 4. januar, 2011 kl. 12:42 av Binka
Noe jeg synes er vanskelig når jeg skriver, er å bestemme hvem historien skal fortelles gjennom. Hvordan kan jeg vise det som skjer på en troverdig måte? Og hvordan finner jeg ut hvilken synsvinkel som kler historien min best?
Da jeg leste After Dark av Haruki Murakami lærte jeg en spennende måte å gjøre dette på. Her er vi nemlig et blikk, et kamera som panorerer. Historien fortelles gjennom oss og det vi ser, men vi kan ikke gripe inn i fortellingen, vi flyter bare dit kameralinsen fører oss. Når jeg skriver i en slik ekstern form er jeg glad for at historien får rom til å leve sitt eget liv. Men noen ganger føles det som om det eksterne får meg til å distansere meg fra det jeg selv skriver, som om det ikke angår meg lenger. Og når det først skjer er det vanskelig å komme inn i igjen. Det er å låse seg selv ute.
After Dark blir fortalt gjennom et eksternt perspektiv. Men istedet for å bli opphøyd og uhångripelig, er det et eller annet som gir den usynlige fortelleren en slags personlighet likevel. Det er setninger som gjør det forfriskende å lese. «Vi ser oss omkring», «Kameravinkelen holder seg uendret» og «Vi velger oss et punkt hvor det er spesielt lyst, fokuserer der, og lar oss rolig dale ned».
Når jeg planlegger et synsvinkel, prøver jeg liksom å skjule det i historien. Jeg baker det inn og kamuflerer det, helt til jeg ikke vet helt selv en gang hvilket perspektiv historien min egentlig har. Dette problemet har ikke After Dark. «Froskeperspektiv», «panorering» og andre kamerabeskrivende begreper brukes som om det skulle være en film laget av bokstaver. Bare se på dette utdraget:
Det har akkurat handlet om morgenfugler og nattfluer her på Elefantzonen. Og hovedpersonen i denne romanen er definitivt en nattflue. Handlingen foregår i timene mellom 23:56 og 6:52. En jente sitter med hodet i hendene og leser en tykk bok. Det er nattlige møter og filosofiske samtaler, det er kaffe for å holde seg våken, og er en søster som har sovet i flere måneder i strekk. Men det er også litt kjærlighet, og det er Tokyo om natten, et sted så langt borte at det er i framtiden.
Vet du om noen bøker med interessant fortellerperspektiv?
Jeg kommer ikke på noen nå, men syns det er interessant å tenke over dette. Jeg syns ofte det er utfordrende å skrive i froskeperspektiv, en kan enkelt beskrive handlingen, men hvordan skal en beskrive det som foregår inni hodene på karakterene? Det er gøy med slike utfordringer.
Hei!
Oi, er det mulig å skrive i froskeperspektiv? ^_^ Hvordan får man isåfall til det? Jeg trodde froskeperspektiv bare var noe visuelt, ikke et fortellerperspektiv.
Kjempe fin blogg du har:)
Froskeperspektiv må i så fall være en historie skrevet fra en frosk sin synsvinkel? :P
Jeg synes også det er vanskelig å velge synsvinkel. Noen ganger vil man liksom helt inn i hodet på personene, mens man på samme tid ikke vil gi bort alt. Jeg er veldig glad i måten C.S. Lewis vinkler ting, da. Med en synlig fortellerstemme som vet alt og i tillegg er ganske morsom!
Haruki Murakami er fantastisk. Særlig «Kafka på stranden». Jeg har ikke lest «After Dark», men den må jeg skrive på listen min.
Har du lest «Boktyven» av Markus Zusak? Der er det døden som ofte er fortelleren, og det er en litt spennende vinkel. Forøvrig en fantastisk bok.
Takk for tips! Får vel skrive den ned på min liste da. :)
Jeg har ikke ord for hvor glad jeg er for at du blogger hver dag. Keep it up!
Du er fantastisk!
Og.. froskeperspektiv er visuelt, ja :P
Tusen takk for fine ord! :D
Jeg tror en av mine favorittbøker er Wasted av Marya Hornbacher. Det er en selvbigrafi, og jeg elsker måten hun har utlevert seg selv på med et utrolig bra språk. Selve boken handler vel egentlig om spiseforstyrrelser, men for meg kunne boken handlet om hva som helst – det er ordene og beskrivelsene hun bruker som fanger meg, ikke selve temaet. Det er vel kanskje ikke et så interessant fortellerperspektiv, men jeg er imponert over hvordan hun bruker ord og person til å formidle historien. Jeg er også imponert over hvor mye hun utleverer seg, men samtidig har respekten min når boken er over.
Det hører vel med til historien at den norske oversettelsen er helt forferdelig, og om man skal få noe ut av denne boken, bør den leses på engelsk.
Jeg må definitivt undersøke denne forfatteren! Men jeg vet ikke om jeg ville likt å lese en hel bok som er skrevet sånn. Får se, får se. Leste en gang en novelle som bare besto av notater i en hyttebok. Leseren får så stor frihet til å fantasere selv og lage sin egen historie. Det kan jeg tenke meg til her også. Regel nr. 1 innen skriving er jo show, don’t tell. Leseren kan bruke beskrivelsene, og kun beskrivelsene, til å sette sammen selve historien.
Du er en flink blogger! Håper du fortsetter å skrive like mye året ut! :D
Det var jo egentlig en veldig spennende måte å skrive på, det har jeg faktisk ikke sett før. Må kanskje lese denne. Flott innlegg! :)