Gi gass, Ine

Foto: CappelenDamm

«Gi gass, Ine» er en bildebok av Tore Renberg og Øyvind Storseter. Boka har 32 sider og er beregnet på barn fra 3-7 år. Her er et utdrag fra baksiden:

«Hun har lyst hår som svinger når hun går,
hun har mistet en tann nede i munnen,
hun er lett på foten og tøff i hjertet, og hun heter Ine.
Den hun liker best å være med,
er en liten bror som heter Hasse.»

Slik blir historien fortalt gjennom små avsnitt som ligner på regler. Det rimer ikke, men det er rytme, og det er gjentagelser, og noen ganger føles det som om teksten kunne vært til en sang.

Illustrasjonene imponerer meg, og gjør meg nysgjerrig. De ser ut til å være tredimensjonale papp-figurer som er blitt klippet og brettet. Så er de blitt fotografert. Melkekartongen. Og kommoden. Og Ine. Og Hasse. Det er naturlige. Og jordnære farger. Det virker koselig og hjemmelaget. Og det er skygger. Og det er teksturer.

Det handler om Ine og Hasse som skal ut i skogen og hogge et tre. Ine er modig og snill. Hun står på kjøkkenbenken og tar ut ting fra skapet. Hun heller melk til Hasse som holder frem glasset. Og når de skal ut, så er det Ine som sier: «Vanter må vi ha! Og lue!» Og Hasse kan si «traktor» og «hurra».

Det er et vidunderlig univers. Vi liker Hasse, og Hasse liker Ine, og Ine er modig og tøff i hjertet. Men det er likevel noe jeg stusser over: Hvor er foreldrene til Ine og Hasse?

Jeg blir bekymra når Ine og Hasse går inn i det mørke vedskjulet for å finne øksa. Mens jeg lurer for et sekund: Er ikke hogging av trær noe de voksne burde ta seg av? Der ligger stabler med ved som Ine har hogget. Den lille jenta. Og så tar de med seg den skumle øksa og går inn i skogen, helt alene. Ingen foreldre som roper: «Vær forsiktige!» og «Kom tilbake før det blir mørkt!»

Men så tenker jeg tilbake på kjøkkenet, hvor Hasse sitter på gulvet, og ugla sitter på stolen. Og ugla har sin egen kopp. Og Ine står på kjøkkenbenken. Og jeg tenker at det kanskje er slik verden er for barn av og til. Når hele verden bare er en snill storesøster, en ugle som sitter på stolen, og en skummel øks. Men den er kanskje ikke så farlig likevel. For den er bare laget av papp.

Men hysj, for det er egentlig hemmelig.

Dette blogginnlegget er en del Bokbloggturnéen til CappelenDamm. (Du kan også følge Bokbloggturnéen på Facebook). I går var det Aud J. H. som blogget om boka. I morgen er det Anettes bokboble sin tur.