Haruki Murakami
tirsdag 16. november, 2010 kl. 08:00 av binka
På torsdag og fredag avsluttet vi et prosjekt om narrative strategier, med høytopplesning og tilbakemeldinger i klassen. Mitt bidrag var det lille utkastet fra forrige innlegg. Senere var det en i klassen som skrev til meg. Hun kom på at teksten min minnet henne litt om en novelle av Haruki Murakami som heter On seeing the 100% perfect girl one beautiful April morning.
En utrolig fin, liten mini-novelle som jeg synes alle skal lese. Tenk å finne en annen tekst som egentlig handler om det samme som din egen. Det sier kanskje noe om hvor få historier som egentlig finnes. Men det sier også noe om hvordan en enkel historie kan fortelles på veldig mange forskjellige måter.
Så jeg begynner å tenke på Haruki Murakami, og at jeg leser for lite. Jeg går ofte i bokhandler og titter på bøkene, og jeg er en mester på å lese vaskeseddelen, og gjerne den første setningen i boka, i tillegg til den siste (du vet, det å finne sammenheng mellom dem er litt fascinerende, klarer de to å lage en fortelling i seg selv?).
Men når jeg leser, så begynner jeg ofte å tenke på hva jeg selv skal skrive. Det har ikke noe med interessen å gjøre, det kan være den mest spennende fortelling. Men så er det et ord eller et bilde som har fått tankene mine til å flykte, og plutselig tar jeg meg selv i å skrive min egen tekst med mine egne, mentale bokstaver, som jeg limer oppå de eksisterende i boka.
Men en ting er sikkert: Jeg må øve. Øve på å lese. Og i tillegg: Finne ut nøyaktig hva jeg burde lese.
Lurer på hvordan det er med andre som skriver. Er det slik at mange har en forfatter som de ser opp til, en som de har som en slags mentor, et orakel, som har hjulpet dem med å forme sin egen stemme?
På den ene siden virket dette farlig: Hva om alt vi skriver isåfall bare blir seige oppgulp av hva denne forfatteren, som vi setter så høyt, har fått til? Og hva om den eneste som ikke legger merke til det, er deg selv?
På en annen side kjennes det godt å skulle se opp mot noen. Noen som skriver med litt samme stemme som deg selv. Noen som tydeligvis liker å fortelle de samme historiene som du synes er viktige, men som har gjort det mye lengre enn deg, og antageligvis bedre (enn så lenge, bare vent!). Men ganske enkelt, å se en retning.
Og plutselig har jeg en dobbel cappuccino og to bøker av Haruki Murakami fra biblioteket: Sauejakten og After Dark. La oss bli kjent med hverandre!
Har du lest noe av Haruki Murakami? Har du en forfatter som er din? Fortell.
Jeg har ikke lest noe av Haruki Murakami, men har faktisk noen bøker av han i bokhylla. Jeg vil påstå at Bret Easton Ellis er «min» forfatter. Om jeg noen gang klarer å skrive så godt som han, da er jeg fornøyd!
Jeg har lest «Norwegian Wood», «East of the border, west of the sun», «After the quake», «What I talk about when I talk about running» og «Kafka on the beach». Jeg er litt usikker på konklusjonen her. På den ene siden, likte jeg bøkene, kanskje særlig novellesamlinga «After the quake». På den andre siden får jeg til tider litt sånn «har du lest én, har du lest alle»-følelse. Vi får se om «1Q84″ klarer å vinne meg tilbake igjen, når den tid kommer.
Jeg har lest «Kafka på stranden», og holder på med «Trekkoppfuglen». «Kafka på stranden» er en helt fantastisk bok. Jeg tar meg selv i å tenke på den ofte. Den er grotesk, mystisk, intens, merkelig og herlig.
Har lest alt jeg kommer over av Murakami, og må vel nesten si at han er favorittforfatteren min. Liker også Jonathan Safran Foer, Erlend Loe, Tore Renberg og Linn Strømsborg (som ikke har gitt ut så veldig mye enda, men hun skriver sårt og fint på strekhjerte.com/blog.) Også må jeg bare si at jeg elsket å lese når jeg var liten, men i mange år nå har jeg bare såvidt orket å åpne skolebøkene mine, og har ikke engang vært i nærheten av biblioteket. Bestemte meg å ha som et slags nyttårsforsett i år om å begynne å lese igjen, så frem til nå har jeg lest 14 bøker! Som kanskje ikke er særlig mye i forhold til «vanlige» lesere, men for meg er det ganske bra.
Jeg blir veldig inspirert av andre forfattere, men alle skriver så forskjellig at jeg ikke tror det har noe å si egentlig. Jeg blir mest inspirert til i det hele tatt å skrive. Dessuten skriver jeg som oftest om helt andre ting enn det jeg pleier å lese når jeg skriver.
Skal lese den novella når jeg har tid til overs!
Ikke lest de bøkene eller hørt om forfatteren…
Og ingen forfatter er «min» egentlig, for jeg leser mindre enn jeg skriver jeg også…=)
Men jeg ble veldig imponert over Jean M. Auel og hennes bøker (Hulebjørnens Klan) for den dama kan skrive! Og da laaaaange setninger fulle av info. Man blir nesten sliten av å lese.
Jeg har faktisk den siste boken hennes SIGNERT. Jeg var på sånn forfatterforedrag eller hva det nå heter, da hun var i Oslo sist. =) =) =)
Det morsomme er at mammaen min var med, og hun har nesten samme navnet som hovedpersonen i boken; Ayla.
haruki murakami er den forfatter jeg beundrer mest, har lest mest av, og ser på som mest «min,» litt sånn at det har blitt kjipt de siste to-tre årene fordi alle har begynt å kjenne til ham.
inntil videre har jeg lest dans dans dans, norwegian wood, trækopfuglens krønike, efter midnat, sputnik min elskede, sønden for grænsen og vestenfor solen, efter skælvet, hvad jeg taler om når jeg taler om at løbe og kafka på stranden.
favoritten min må være novellen «honningkage» fra efter skælvet, evt. norwegian wood av romanene.
den første jeg leste var kafka på stranden, på norsk, men jeg fant ut at jeg likte de danske oversettelsene mye bedre, jeg synes de er mer gjennomførte og med færre slurvefeil. den engelske jeg gikk i gang med med ikke fullførte (the elephant vanishes)ble litt klossete, synes jeg.
Ja, jeg har lest mye av Murakami, og det er få bøker jeg har satt like stor pris på som hans. Om jeg skulle ha valgt meg ut en håndfull forfattere jeg synes alle med sans for magisk, tankevekkende fiksjon bør lese, ville jeg uten tvil ha valgt Haruki Murakami i tillegg til kremen: Johan Harstad, Gert Nygårdshaug og Paul Auster. Haruki Murakami er spesielt god fordi han er flink med ord, stemninger og alternative, gjerne magiske virkeligheter. En skikkelig litterær fiksjonsmester!
Synes det er spennende å sammenligne skriving med studiet jeg går på, arkitektur, fordi i begge verdener er det noen som allerede, på sin måte, har tegnet eller skrevet det en selv ønsker å formidle. I oppgavene vi har på skolen ser jeg gjerne på hva som allerede er gjort. Da kan jeg finne knallbra løsninger, og tenke at SÅNN vil jeg gjøre det! Men innen innlevering har prosjektet vært gjennom mange prosesser, og resultatet blir oftest noe helt annet enn utgangspunket. Jeg tenker at det kanskje er litt sånn med skriving også, at man kan oppdage noe vakkert og inspireres til å gjøre det på sin egen måte, for så å komme frem til en ny, fin tekst.
Når jeg leser bøker av W. G. Sebald inspireres jeg ofte til å skrive selv. De norske oversettelsene er utrolig vakre, synes jeg, og merkelige sort-hvittfotografier er med på å skape underlige stemninger og tankerekker… Det meste som fyller sidene hans er sant, innrammet av delvis oppdiktede omgivelser. Slik får jeg inntrykk av at engrei kar på sin måte forteller om verdenen vi lever i, og da får jeg selv lyst til å beskrive mine inntrykk på min egen måte. :)
jeg er litt betatt av haruki murakami. har hatt noen perioder jeg har lest veldig mye av ham, – lest det meste som er oversatt til norsk (pluss litt til). ika kaminka er den absolutt beste norske oversetteren, noen av de engelske er litt krunglete.
after dark har jeg ikke lest, men jeg har hørt at det skal være en av de mindre gjennomførte historiene hans, og sauejakten har et litt unødvendig tungt språk (den norske oversettelsen iallefall). så om de ikke treffer deg helt bør du ikke gi opp; gi kafka på stranden eller vest for solen, syd for grensen en sjanse også.
en stund syns jeg det var litt frustrerende at alle skulle like ham; jeg ville jo gjerne være den eneste, men nettopp fordi jeg føler at han er så «min» nå, er jeg avslappet til det.
det jeg kanskje liker aller best med ham er at han rører så innmari mye ved alle og på en måte blir så nærliggende oss, meg, alle sammen, selv om han kommer fra en helt annen side av verden og samtidig har en så vill fantasi.
Haruki Murakami er også «min» forfatter. Jeg har bokstavelig talt, av de tekstene hans som er på språk jeg forstår, lest alt han noensinne har skrevet. Jeg liker best Norwegian Wood, etterfulgt av South of the Border, West of the Sun og gjerne The Wind-Up Bird Chronicles og Sputnik Sweetheart; ikke minst novellesamlingen Blind Willow, Sleeping Woman og… eh, glem det.
Men jeg ser ikke opp til ham, jeg synes bare han er veldig kul, og jeg tror ikke hvordan jeg skriver ligner så veldig på hvordan han skriver. Noe av det jeg for eksempel liker så godt med Norwegian Wood er den veldige enkle historien og det enkle språket som likevel har så mye i seg. Det hadde jeg aldri fått til selv siden alt jeg gjør alltid blir helt overalt, men på den andre siden kan det være, øh, stilen min ikke er helt ferdig eller noe sånt sånn at jeg egentlig tar helt feil og er slags grusom norsk variant av Murakami in the making. På den tredje siden har Harold Bloom sagt noe sånt som at litterær utvikling skjer fordi forfattere misforstår hverandre i den forstand at jeg kanskje ved å forsøke å imitere, bevisst eller ikke, vil enda opp med noe helt annet.
Men Murakami har selv sagt noe sånt som, husker jeg å ha lest, at man ikke nødvendigvis liker de forfatterene som man ligner på best; men så brukte han også Thomas Pynchon[1], som jeg egentlig ikke synes ligner så veldig på Murakami, som et eksempel på en slik forfatter som lignet på ham og som han likevel ikke likte sånn veldig godt; og dermed er jeg ikke sånn veldig overbevist av akkurat det utsagnet siden han tross alt liker mange forfattere jeg selv synes han ligner på.
Samtidig, for å ta videre det med at jeg ikke ser opp til ham, forestiller jeg meg at de tingene jeg en dag skal skrive kommer til å bli mye bedre og viktigere enn Murakami, hvis jeg får det til, på det vis at jeg altså som sagt ikke ser opp til ham. Han er mer som en venn som ikke er min venn, eller gjerne også min venn, men på en mindre direkte måte gjerne, jegvetikke.
Jeg kunne nesten hatt dårlig samvittighet for å tenke sånn, dette med at jeg vil skrive bedre og viktigere ting, men William Faulkner har sagt noe sånt som at de virkelig gode forfatterene er de som tror det de gjør er viktigere og bedre enn det noen noensinne før har gjort, og selv om det i grunn kan være litt slemt siden det sikkert er mange virkelig gode forfattere der ute som ikke tenker sånn, så smilte jeg da jeg leste det, og da synes jeg det er litt greit å tenke sånn, I guess.
Er ellers ikke enig med Astarkvedja som sier at om man har lest en Murakami-bok, så har man liksom lest alle; jeg tror heller han bare er veldig gjenkjennelig. På den andre siden kan det se sånn ut for meg fordi jeg liker bøkene hans så godt, slik noen for eksempel bare kan se en skoleklasse, mens en forelsket person gjerne bare ser et menneske, og ikke resten av klassen. Bare ikke helt sånn. På en måte.
Den neste boken, 1Q84, har jeg lest kommer-til-å-være/er på tre bind, og en av hovedpersonene er visstnok en middelaldrende, kvinnelig seriemorder, noe som er veldig rart siden Murakami vanligvis alltid skriver om fremmedgjorte menn i 30-årene; en forandring som jeg tenker meg er en del av det der med at han nå i det siste har blitt veldig samfunnsinteressert og sånt. Kanskje han vinner Nobelprisen etterpå. Jeg hadde blitt glad.
[1] Det som du, frk. Elefantzonen, sa om at du leser første og siste setning av en bok for å se om de danner noe sammenhengende, eller noe sånt, sammen, fikk meg til å tenke på en bok av denne forfatteren hvor det første tegnet er «A» som skal forestille en rakett, og de to siste er «–» som skal forestille hva som er igjen etter at raketten treffer bakken. Boken heter nemlig noe sånt som tyngdekraftens regnbue i den forstand at alt av tekst som er i mellom er denne rakettens bue. Hihi. Veldig kult~(synesjeg)
[…] jeg leste After Dark av Haruki Murakami lærte jeg en spennende måte å gjøre dette på. Her er vi nemlig et blikk, et kamera som […]