Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Parkveien – utkast 2

Da hun omsider skimtet ham bakfra gjennom greinene, kjente hun det suge i magen. Der sto han, strak som alltid. Han sto der så tappert, alene, i morgengryet, og hun klarte ikke å ta blikket vekk fra ham.

Hun så for seg ulike scenarioer hvor han ville få øye på henne også, smile, og kanskje — kanskje han ville løfte den hvite hansken sin og vinke til henne da hun gikk forbi, eller, enda bedre, kanskje han ville vinke henne bort til seg, for å fortelle henne noe, noe som han alltid hadde ønsket å si.

Noen ganger — da hun ble ekstra ivrig — kunne hun komme til å se for seg hvordan han åpenbarte seg foran henne helt ut av det blå, gikk ned på ett kne, og at det plutselig lød en fanfare fra Slottet, kongefamilien steg ut på balkongen og begynte å vinke, konfetti ville dale ned fra himmelen sammen med champagneglass i hendene på tilfeldige forbipasserende, som ville begynne å feire og synge, og av greinene ville det sprette ut knopper som ble til blomster, og som dalte ned over dem som glitter, selv om det var høst, snart vinter.

Om han bare ville legge merke til henne. Hun prøvde å smile til ham, men det nøytrale ansiktsuttrykket møtte henne som en gjennomsiktig blokk av is.

Klokka 05:30 åpnet han øynene og tok på seg uniformen. Han knyttet skoene og gikk over dem med skokrem. Kontrollerte at de var blanke. Rettet på de grønne skulderputene og trædte på seg de hvite hanskene.

Hatten var det siste han tok på seg. Han strammet reima under haka. Bøyde hodet gjennom døra og marsjerte mot post 6 ved Parkveien. For et kort øyeblikk streifet den lange dusken over ansiktet hans. Det var da han begynte å tenke på henne igjen.

For hvert pust han tok, kom det frostrøyk. Det var så stille i morgengryet at han kunne høre sine egne hjertebank reflektere gjennom hele byen.

Fra veien bakom trærne lød det distinkte klikk-klakk lyder. De skar gjennom luften som glass. Men så stoppet de brått. Han strammet grepet om geværet og smalnet blikket, panorerte det fra side til side. Glemte å puste, glemte å blunke.

Lydene startet igjen idet hun spaserte forbi. Han betraktet henne i sidesynet. Mønstret henne opp og ned med sin høyre pupill. Den tykke, røde kåpen og det vide skjørtet som struttet ut langs kanten. Det lange, svarte håret som la seg over skuldrene idet hun snudde og gikk videre.

Han trakk pusten dypt, og sukket varmt. Og da den tykke frostrøyken hadde lagt seg, skulle hun være borte helt til neste morgen.

Stikkord: ,
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS