Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





A cup of excellence

Er det noe jeg virkelig har lært meg å sette pris på, så er det en ordentlig god kopp med kaffe. Det er det lille ekstra som kan ta en helt vanlig dag fra det ordinære til det supre!

Jeg liker kaffezombier, disse døsige vesnene som du møter om morgenen, de som ikke kan tenke, ikke leve, før de får i seg dette rykende varme, mørke og forførende. Jeg synes de er ordentlig morsomme, eksotiske, litt søte. Hvordan det første de møter deg med er et mysende blikk og lydene «Ka» … etterfulgt av et utpustende … «ffe».

Men jeg er ikke en av dem.

Noen ganger går det flere dager mellom hver gang jeg drikker kaffe. Og dagene mine starter som regel, hold deg fast — med en kopp … te!

Men igjen. Kaffe. Det er da du vet at det er fest. Duften av kaffe. Ordentlig kaffe … Slik kaffe kan ikke frembringes i en 35-kvadratmeters leilighet.

Som regel, når jeg går forbi et glassvindu, foran klinkende kopper og glinsende glass, er det stappfullt. Kaffezombier på rekke og rad. Søte og fascinerende, men likefullt, når du må trekke inn magen før du stiger ombord på kaffe-cruiset, da bør du heller la være. Oslo har riktignok mange kaffebarer, men tydeligvis — vi har ikke mange nok.

Noen ganger spør jeg på Twitter om noen der ute vet om noen bra kaffesteder. Da er det jammen litt ironisk, men likefullt vidunderlig, å få anbefalt en liten perle som faktisk ligger like i nabolaget.

Den har ikke hatt noe skilt. «Den mystiske kaffebaren,» har vi kalt den. Men om man går helt inntil døra, så man kan berøre glassruta med nesetippen, da står det med bittesmå bokstaver over åpningstidene: Mocca Kaffebar & Brenneri.

Etter en liten stund legger barristaen en liten serviett på disken. Så et lokk. Så plasserer han forsiktig en kopp der, halvfyllt med kaffe. Nøyaktig heller han melken fra en den vesle kanna. Som en live flambering på en fancy restaurant. Det er elegant, sublimt. Og som om det ikke skulle være nok, så spør han til og med: «Skal jeg sette på lokket?» Og jeg kan ikke gjøre annet enn si «Ja, takk,» og tenke, wow, for en flott kafé! På Kaffebrenneriet leter jeg, jeg blir dyttet og må åle meg fram, jeg klatrer over kaffezombier, uansett hvor søte de måtte være, for å finne den riktige lokkstørrelsen til min cappuccino, men her tar de virkelig lokket på for meg? «Tusen takk!»

Niels Juelsgate 70, jeg føler meg som en kaffeprinsesse, på en sky av steamet melk. Og er det ikke slik kaffe burde være, alltid?

Stikkord: , ,
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS