Fra klisje til tablå
tirsdag 2. november, 2010 kl. 23:36 av binka
Det føles som om jeg først nå har begynt på Tekst & Skribent-linja. Eller kanskje er det bare fordi tingene begynner å bli slik jeg først hadde forventet dem å være.
Akkurat nå er vi sammen med Film & TV og jobber med å skrive en historie. Tidligere i semesteret har vi hatt mye gruppearbeid i prosjekter om retorikk, empati, research og litt semiotikk, alle viktige instrumenter i skribentens verktøykasse. Det har både vært inspirerende, og beriket de sosiale aspekter som blomstrer så friskt i et nyetablert klassemiljø.
Likevel er det noen ganger også fint nå å kunne jobbe individuelt. Alene, sammen. Det er min favoritt.
Til mandag skulle vi ha klart et utkast til en historie med to vendepunkter. Uka startet med at vi så litt Westerdals-produsert film og pratet om hva vi synes om hvordan historiene ble fortalt. Vi fikk en innføring i hva man trenger for å lage en fortelling: Evne til empati, et plot, en handlende hovedperson og dramatiske behov var noen av dem. Vi gikk i grupper på tre, som måtte bestå av både film- og tekst-folk. Det var tre roller vi skulle rullere på: Én skulle lese teksten sin, én skulle være coach og én skulle være observatør. Det var viktig at den som leste opp teksten sin og mottok tilbakemelding ikke skulle prøve å forsvare historien sin, bare notere reaksjoner og bemerkninger til ettertanke.
Jeg merket at jeg liker meg godt i coach-rollen. Jeg liker å spørre og grave, gi kritikk og analysere, reflektere og spekulere i ulike tolkninger og muligheter i fortellinger. Kanskje ikke foran en hel forsamling, men i mindre grupper trives jeg godt! Det er spennende å være det vinduet til den verdenen der ute for en annen skribent. Det vinduet som for skribenten er ufrivillig stengt med en mørk rullegardin mesteparten av skriveprosessen. Så fascinerende det er å være på motsatt side av rullegardiner enn det jeg pleier! Sånt lærer man jo så mye av selv også.
Senere skrev vi individuelt i 20 min × 3 (eller 2, jeg kom ut av tellingen — men antar det er et bra tegn). De fleste i klassen har begynt å bruke OmmWriter, og det synes jeg er skikkelig bra! Hører du ordentlig godt etter, bak headseter og oksygenmolekyler, kan du skimte en svak anelse av pling-plong og strykende bølgesus i gjenlyden av en forfatters følsomme ørekanaler.
Tirsdag fikk vi se to kortfilmer. En dokumentar om livet og konfliktene til noen narkomane personer på et hospits, og en om forholdet mellom en yngre og en eldre homofil mann. Det var et par korte og sterke historier, og for et øyeblikk tok jeg meg selv i å undre: Hvorfor viser de oss dette? Jeg vil ikke se! Empati og narrasjon kan vel også læres gjennom å se solskinnshistorier som Wall-E? Hva med evnen til å sette liv i en maskin? For ikke å glemme den fantastiske kunsten å skape sterk og krystallklar handling uten en eneste replikk?
Det å skrive er å forske på livet, ble det sagt. Eller kanskje mer, «når dere skriver, så forsker dere på livet,» noe så fint at jeg tviler på om det ikke allerede er et kinesisk ordtak. Men livet er en sak med mange sider, og jeg tror vi må se veldig mye, i et veldig bredt utvalg og format, for å selv kunne få øye på de bittebittesmå tingene som gir fortellinger liv, og som bringer pulserende blod mellom linjene.
Det startet med dette: Fortellinger, det klarer jeg ikke å skrive. Jeg klarer bare å skrive øyeblikksskildringer og små, underfundige essays. Vendepunkter og spenningskurver er for utspekulert og teknisk for meg, det er verken personlig eller innoverende. Fiksjon er løgn! Og jeg vil bare fortelle sannheten.
Men nå er det tirsdag og jeg har allerede fått litt smaken på dette med å snekre verdener mellom substantiver og verb. Jeg har alltid hatt en visjon om å skape fortellinger, men egentlig aldri virkelig gjort det uten å falle ut av det og begynne å sveve på en sky av skildring.
Jeg trodde at det bare var å skrive, men det er det ikke. Det er formler og matematikk. Det er litt logikk, og taktikk. Men mest av alt er det alt annet enn rasjonelt. Fortellerkunst handler om å røre ved vår dypeste svakhet, nemlig følelsene. Usikkerheten jeg alltid har hatt til det å bygge sterke, selvtalende historier har kanskje noe å gjøre med at jeg alltid har unngått utfordringen. Jeg har surfet på bølgen av min evne til å skildre, til å male bilder med ord, og å bringe sjel i banale omgivelser. Det skaper kanskje ingen roman i seg selv, men i bunn og grunn er alle fortellinger konstellasjoner av en rekke enkeltøyeblikk.
Jeg må bare lære meg, og øve på, å legge dem i riktig rekkefølge. Slik at jeg klarer å skape universer som varer lengre, og ikke slutter. Med en gang. Men som kan fortsette. Å leve. Selv etter siste punktum. Er satt.
Jeg har en del bøker om plot og denslags, rop ut hvis du vil dykke lenger ned i fortellingenes verden, så skal du få låne :)
<3
I konstruktivitetens ånd:
«Det startet med dette: Fortellinger, det klarer jeg ikke å skrive. Jeg klarer bare å skrive øyeblikksskildringer og små, underfundige essays. Vendepunkter og spenningskurver er for utspekulert og teknisk for meg, det er verken personlig eller innoverende. Fiksjon er løgn! Og jeg vil bare fortelle sannheten.
Men nå er det tirsdag og..»
..allerede har de fått deg til å tenke som dem?
Det er tirsdag og allerede har de overbevist deg om at det finnes en riktigere måte å angripe historier (for filmmediet) på enn det magefølelsen din sa igår? Jeg blir nysgjerrig på hva og hvordan du skriver når du bare «kan» skrive øyeblikksskildringer og underfundige essays, det som ikke kan læres bort som du antakeligvis har lært deg selv? (Det høres ut som et fantastisk utgangspunkt!) Jeg tror også du berører noe vesentlig når du skriver om det å sette ting etter hverandre. Når man setter ting etter hverandre begynner vi å lete (og automatisk finne!) sammenhenger i det det blir, og det vi leser eller ser på film. Hvis du lar den flinke, riktige fortellerstrukturen bli utgangspunktet for hva og hvordan du skal skrive mister du fort det som er unikt ved deg og måten du skriver på, måten du forteller på. Det jeg mener er verdt å ta med seg er bevissthet rundt hva du kommuniserer og på hvilken måte, så du får en følelse av hvordan det kan bli mottatt. Verktøyene for å fortelle for film kommer tidsnok som magefølelse for de som har det i seg! Ser du nok film og leser nok «fortellinger» finner du ut at det ikke finnes noe som er riktig, og at det beste ofte er langt fra det forventede, tideligere beskrevne. Lærere har selvfølgelig ikke mulighet til å lære deg om noe de verken har lest eller sett ennå! Og det er det du skal skape! Eller tar jeg feil?
mvh, Eirik
Hei, Eirik! Og tusen takk for konstruktiv og utfyllende kommentar! :)
For å starte med det første: Jeg vil gjerne gå på skole slik jeg gjør nå, og å lære om skriving, fordi jeg ønsker akkurat nå å bli forført og ledet gjennom mulighetene og konvensjonene. Stemmer det ikke at man må kjenne konvensjonene for å kunne bruke dem kreativt? Det føles i hvert fall sånn hos meg!
Jeg har savnet disse knaggene til å henge mine egne skriveinstinkter og intuisjonen min på. Uten dem har man kanskje dette brennende ønsket om å skrive — evnene, instinktet og magefølelsen — gjort at man ikke får gjort noe konstruktivt med det, man får ikke virkelig skrevet noe.
Det jeg tenker på som øyeblikkskildringer og underfundige essays er de tingene som jeg skriver her på bloggen min. De forblir skisser og utkast, i motsetning til filmer og romaner. Hvorfor? lurer jeg på. Det føles som om jeg har manglet noe. Som jeg i dette innlegget merker at jeg kan ha funnet. Kontroll på konvensjonene. Eller som du nevner: Å ha bevissthet på hva jeg kommuniserer og hvordan det blir motatt.
Instinktet mitt sier at jeg må fortelle «dét, dét og dét». Teorien sier: Gi rom for leseren. Og det er først når jeg forstår teorien at jeg forstår og virkelig kan benytte meg av mine egne instinkter.
Du skriver at hvis jeg lar den flinke, riktige fortellerstrukturen bli utgangspunktet for hva og hvordan jeg skal skrive, så vil jeg fort miste det som er unikt ved meg og måten jeg forteller på. Det er jeg helt enig i. Jeg er veldig opptatt av å ikke prøve å være «flink», og jeg innrømmer det er vanskelig. Man vil så gjerne gjøre inntrykk, berøre! Det føles som en naturlig svakhet som må overvinnes. For igjen, hvem har sagt at jeg vil kjenne konvensjonene for å følge dem? :)
Poenget mitt er ganske enkelt at jeg har kjent et behov for å vite om verktøyene som brukes i fortellinger, fordi jeg kanskje har for mye magefølelse for skrivingen, som sagt – til å få produsert noe som helst. Bevisstgjørelsen om skribentens verktøykasse, «flinkt» eller ei, har for meg vist seg å virke skjerpende og inspirerende! Til vanlig, når jeg skriver, så aner jeg ikke hva jeg gjør. Men jeg skriver mye om igjen, tester og føler mye, ganske enkelt på de delene som «føles feil». Jeg føler masse, heller alt for mye enn for lite! :) Og for å konkludere det nok en gang: Som skribent og forteller vil jeg sist av alt i verden være «flink». Jeg vil berøre og være mer bevisst. Slik at jeg kan være mer profesjonell og mindre svermende.
Jeg tror vi er enige! :)
For meg handler det ikke om enig eller uenig, frøken. Jeg skrev ikke fordi jeg var uenig i noe av det du skrev. Jeg fikk en impuls på at jeg ville skrive noe til deg utfra hva du fortalte (og ikke minst utfra måten du fortalte det på!). Bortsett fra
1) ønsket om å opplyse/dele noe med andre
skriver man jo sånne kommentarer ofte:
2) for å få oppmerksomhet rundt seg selv
eller
3) for å gjøre seg selv oppmerksom på noe
jeg skrev nok vel så mye for å sette ord på egne tanker, som jeg valgte å dele med deg. Jeg tror man trenger folk, spesielt før man har meislet ut egen stil og arbeidsmetode, som utvider horisontene, snur ting på hodet og sier: «det eneste du kan gjøre feil er å forsøke å gjøre noe riktig» (jeg fant vel på det uttrykket nå i skrivende stund, men du skjønner kanskje hva jeg mener..)
«Man vil så gjerne gjøre inntrykk, berøre! Det føles som en naturlig svakhet som må overvinnes.»
Hva mener du med det? Hva skal overvinnes? Er du ironisk?
Og «Slik at jeg kan være mer profesjonell og mindre svermende.» Jeg holder en knapp på svermende, men det er bare meg. Å være profesjonell føler jeg handler om å oppføre seg/drive virket sitt på en bestemt, pragmatisk måte. Svermerisk, emosjonelt og assosiativt utgangspunkt for det å bedrive noe kreativt syns jeg høres mye mer spennende ut.
Igjen, jeg er enig i at mange referansepunkter hjelper en å bygge ryggrad (se masse BRA film, og du leser sikkert en hel masse!), men bare et fåtall ganger har jeg opplevd lærere som sier direkte eller indirekte: «jeg kan ikke lære deg noe som helst, jeg har ingen gode regler eller sannheter å fortelle deg». Og de har vært de beste lærerne! De har vært mer opptatt av hva den enkelte (uutdannet eller ikke) har å komme med av innfall, angrepsmetoder og ideer, og så gå i dialog med det!
Konvensjoner fungerer best for å analysere noe og forklare noe som allerede er laget. Svermerisk oppførsel (med tilhørende trening av ryggrad og magefølelse) bak skrivebordet eller på filmsettet er det som risikerer å bringe noe nytt til verden.
Og nok en gang får jeg lyst til å ta den utdannelsen der.. Det høres så interessant ut! OG gøy.
Jeg har aldri vært på andre siden av rullegardinen jeg heller, så bare dét måtte ha vært gøy..
wow , må bare si det igjen. Du skriver utrolig bra ! :) Jeg går selv på medier og kommunikasjon, det og gå videre med dette etter vgs høres veldig spennende ut! :)