Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Fra klisje til tablå

Det føles som om jeg først nå har begynt på Tekst & Skribent-linja. Eller kanskje er det bare fordi tingene begynner å bli slik jeg først hadde forventet dem å være.

Akkurat nå er vi sammen med Film & TV og jobber med å skrive en historie. Tidligere i semesteret har vi hatt mye gruppearbeid i prosjekter om retorikk, empati, research og litt semiotikk, alle viktige instrumenter i skribentens verktøykasse. Det har både vært inspirerende, og beriket de sosiale aspekter som blomstrer så friskt i et nyetablert klassemiljø.

Likevel er det noen ganger også fint nå å kunne jobbe individuelt. Alene, sammen. Det er min favoritt.

Til mandag skulle vi ha klart et utkast til en historie med to vendepunkter. Uka startet med at vi så litt Westerdals-produsert film og pratet om hva vi synes om hvordan historiene ble fortalt. Vi fikk en innføring i hva man trenger for å lage en fortelling: Evne til empati, et plot, en handlende hovedperson og dramatiske behov var noen av dem. Vi gikk i grupper på tre, som måtte bestå av både film- og tekst-folk. Det var tre roller vi skulle rullere på: Én skulle lese teksten sin, én skulle være coach og én skulle være observatør. Det var viktig at den som leste opp teksten sin og mottok tilbakemelding ikke skulle prøve å forsvare historien sin, bare notere reaksjoner og bemerkninger til ettertanke.

Jeg merket at jeg liker meg godt i coach-rollen. Jeg liker å spørre og grave, gi kritikk og analysere, reflektere og spekulere i ulike tolkninger og muligheter i fortellinger. Kanskje ikke foran en hel forsamling, men i mindre grupper trives jeg godt! Det er spennende å være det vinduet til den verdenen der ute for en annen skribent. Det vinduet som for skribenten er ufrivillig stengt med en mørk rullegardin mesteparten av skriveprosessen. Så fascinerende det er å være på motsatt side av rullegardiner enn det jeg pleier! Sånt lærer man jo så mye av selv også.

Senere skrev vi individuelt i 20 min × 3 (eller 2, jeg kom ut av tellingen — men antar det er et bra tegn). De fleste i klassen har begynt å bruke OmmWriter, og det synes jeg er skikkelig bra! Hører du ordentlig godt etter, bak headseter og oksygenmolekyler, kan du skimte en svak anelse av pling-plong og strykende bølgesus i gjenlyden av en forfatters følsomme ørekanaler.

Tirsdag fikk vi se to kortfilmer. En dokumentar om livet og konfliktene til noen narkomane personer på et hospits, og en om forholdet mellom en yngre og en eldre homofil mann. Det var et par korte og sterke historier, og for et øyeblikk tok jeg meg selv i å undre: Hvorfor viser de oss dette? Jeg vil ikke se! Empati og narrasjon kan vel også læres gjennom å se solskinnshistorier som Wall-E? Hva med evnen til å sette liv i en maskin? For ikke å glemme den fantastiske kunsten å skape sterk og krystallklar handling uten en eneste replikk?

Det å skrive er å forske på livet, ble det sagt. Eller kanskje mer, «når dere skriver, så forsker dere på livet,» noe så fint at jeg tviler på om det ikke allerede er et kinesisk ordtak. Men livet er en sak med mange sider, og jeg tror vi må se veldig mye, i et veldig bredt utvalg og format, for å selv kunne få øye på de bittebittesmå tingene som gir fortellinger liv, og som bringer pulserende blod mellom linjene.

Det startet med dette: Fortellinger, det klarer jeg ikke å skrive. Jeg klarer bare å skrive øyeblikksskildringer og små, underfundige essays. Vendepunkter og spenningskurver er for utspekulert og teknisk for meg, det er verken personlig eller innoverende. Fiksjon er løgn! Og jeg vil bare fortelle sannheten.

Men nå er det tirsdag og jeg har allerede fått litt smaken på dette med å snekre verdener mellom substantiver og verb. Jeg har alltid hatt en visjon om å skape fortellinger, men egentlig aldri virkelig gjort det uten å falle ut av det og begynne å sveve på en sky av skildring.

Jeg trodde at det bare var å skrive, men det er det ikke. Det er formler og matematikk. Det er litt logikk, og taktikk. Men mest av alt er det alt annet enn rasjonelt. Fortellerkunst handler om å røre ved vår dypeste svakhet, nemlig følelsene. Usikkerheten jeg alltid har hatt til det å bygge sterke, selvtalende historier har kanskje noe å gjøre med at jeg alltid har unngått utfordringen. Jeg har surfet på bølgen av min evne til å skildre, til å male bilder med ord, og å bringe sjel i banale omgivelser. Det skaper kanskje ingen roman i seg selv, men i bunn og grunn er alle fortellinger konstellasjoner av en rekke enkeltøyeblikk.

Jeg må bare lære meg, og øve på, å legge dem i riktig rekkefølge. Slik at jeg klarer å skape universer som varer lengre, og ikke slutter. Med en gang. Men som kan fortsette. Å leve. Selv etter siste punktum. Er satt.

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS