100 % god samvittighet

Noe av det mest meningsfulle jeg kan tenke meg er å tenke nytt. «Hvorfor gjør vi sånn?», «Hva er meningen med det?», dette er bra. Jeg vet ikke om det finnes et godt norsk ord for det. Men på engelsk heter det i hvert fall «rethink». Re-tenke? Isåfall liker jeg re-tenkning.

Jeg liker også notatboker, og min siste erobring er denne fra det kanadiske merket Ecojot. Den er ordentlig tjukk med en massiv spiralbinding og re-tenkningsordet på forsiden. Men så er den også … rosa.

Var rosa min farge? Jeg visste ikke. I hylla sto det en tilsvarende notatbok, den var blågrønn og på den sto det «Recycle.» Bedre farge, men ikke helt det samme budskapet. Så jeg lukket øynene, valgte den rosa, og bestemte at rosa skulle bli en bra farge. Og re-tenkningen er allerede i gang. For om jeg skal være helt ærlig, oss i mellom, så blir jeg litt glad og inspirert bare av å se på den. Rethink! Tenk om igjen, rosa kan også være smart og sofistikert. Det starter i hvert fall nå.

Ingen trær ble kuttet ned for å lage denne notatboken, står det, og selvfølgelig, det er utrolig fint. 100 % resirkulert papir. Syrefritt. Det hele henger sammen med og er farget av vegetabilisk lim og blekk. Jeg ser ingen grunn til å ikke være for dette.

Men likefullt: Det at det knæsjrosa eksemplaret av en virkelig kjekk, barsk notatbok er produsert på den andre siden av planeten, og flydd tusenvis av mil over havet, eller fraktet i et skip som ikke nødvendigvis går på vegetabilisk drivkraft, det står det ikke noe om.

Kanskje like greit, for selv om vi mennesker prøver prøver å være så gode som mulig, og selv om vi tror og håper på en rettferdig verden, så tror jeg det finnes grenser for hvor godt det er mulig å gjøre.

For apropos de to forrige innleggene: Nei. Jeg har ikke fått jobb på slakteri. Og takk og lov. Jeg har heller ikke prøvd å skrive en litt ekkel Fritt Vilt III-inspirert novelle. Men i research-prosjektet om kjøttproduksjon og miljø på skolen fikk gruppa jeg var med på lov til å besøke et slakteri. Og det var dette jeg i forrige innlegg prøvde å fordøye litt etter den sterke opplevelsen. Jeg var ganske bløt og rådvill. Med hele verden på skuldrene mine og «Rethink.» stemplet i panna. Det er ikke enkelt å prøve å forandre verden! Men noen må jo prøve.

Jeg har ikke spist kjøtt siden. Og det har jeg tenkt å fortsette med. Så enkelt som det. Tusen takk til alle dere som deltok i diskusjonen som jeg startet. Jeg digger når dere begynner å prate med hverandre, det er kult!

Jeg fikk svar fra mange forskjellige typer mennesker med mange ulike holdninger og erfaringer. Noen hadde til og med vokst opp på gård og deltatt i kjøttproduksjon på nært hold. Min umiddelbare reaksjon er at disse måtte vite hvordan det egentlig er. Men da tar jeg feil. For den påstanden at dyr har andre behov enn oss mennesker er noe jeg ikke helt klarer å ta inn over meg. Dyr har ikke behov for intellektuell stimulans i form av å forandre verden (slik som oss!), det kan vi være enige om. Men jeg kommer likevel ikke vekk fra intuisjonen min om at alt som lever ønsker å være fritt. Blomst i vase, så vel som mann i bur.

Men hva med fisker, hva med planter? Hyler gulerøttene når vi river dem opp fra bakken? Eplet, når vi plukker det ned fra treet? Et tre er også et liv. Om enn ikke på samme bølgelengde som et menneskeliv, men likefullt: Det lever! Det vokser og utvikler seg, akkurat som en liten, fabelaktig menneskebaby. Hvordan skal vi forholde oss til disse tingene?

For uansett på hvilket nivå planter føler, så er det nettopp når vi ser på slike fjernt beslektede typer liv, som trær og planter, at vi innser hvor like dyra vi faktisk er, til tross for grisens tilsynelatende mangel på høyverdig intelligens. En hest og en ku, en gris og en sau. I forhold til et tre er vi i høyeste grad nært beslektet med de varme, emosjonelle pattedyra som vi river innvollene ut av hver dag på slakteriet. Så enkelt som det.

Det vil jeg ikke være med på lenger. Mest fordi jeg ikke klarer å la være, akkurat slik jeg føler det nå. Jeg vet det er naivt. Vi prøver å være gode mennesker og å forandre verden. Vi tror på det perfekte og fullkomne. Vi er evige optimister, både dobbeltmoralske og innerst inne onde på en gang. Ikke rart det er eksplosjoner og krig, blod og tårer som fosser på denne kaotiske men likevel fantastiske planeten. Vi vil tro på guder og krefter som passer på oss, på ånder og rettferdighet, men egentlig er livet ganske meningsløst. Slutter du å spise kjøtt, fortsetter du kanskje å bruke Macen eller iPhonen din, som er produsert av underbetalte, kinesiske arbeidere. I full panikk skrur du av all uetisk elektronikk, av ovnen for å spare miljøet, og du tar på deg en tykk genser, men den er made in Bangladesh og du finner deg plutselig fanget i din egen dårlige samvittighet.

Kanskje vi er for moderne og følelsesladde. For i bunn og grunn handler det om å holde seg i live lengst mulig. Om å prøve å ta færrest mulig liv underveis. Om det så bare er et tre. Ikke vet jeg. Vi kan ikke forandre noe uten å samarbeide. Men samarbeid er vanskelig, og det er alltid noen, en naiv, godtroende idealist, som må starte det hele. Kanskje med en rosa notatbok. Kanskje en som det står «Rethink.» på.