Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





På besøk hos Aschehoug

Den store fontenen lager masse lyd i passasjen utenfor de gule kontorene til Aschehoug forlag i Oslo. Rundt vinduene er det detaljer og kruseduller. Jeg går først gjennom én dør, så en til. Over meg snirkler det seg en lang, teppebelagt trapp som går rundt og rundt. På veggene henger bilder og malerier.

I resepsjonen sitter det en dame. Jeg går bort til henne, «hei!», jeg sier hvem jeg er her for å møte. Hun tar på seg en sånn høretelefon-greie og trykker på noen knapper. «Du har besøk!» smiler hun inn i headsettet, så letter hun på den ene høretelefonen: «Han kommer ned snart.»

Jeg får noen minutter til å stå der i den lille gangen og titte meg rundt omkring i de herskapelige omgivelsene. Bak en vegg foran resepsjonen er et større rom med masse bord og stoler, en slags kantine kanskje. Men her er det ingen. Til venstre er det et kjøkkenaktig rom hvor jeg hører at noen snakker spansk. Jeg titter inn, men så blir det helt stille, de snur seg rundt og ser på meg, og da studerer jeg takpanelet ivrig og later som om jeg akkurat var på vei ut.

I motsatt ende av resepsjonsområdet står det en veldig fancy svart sofa i et hjørne, men jeg vet ikke om det er en antikvitet eller om jeg kan sitte på den. Jeg stopper opp for å se på et maleri med ekspressive malingssplasher og legger merke til en retro typografigreie i gangen hvor det står «Kontorer, andre etage.»

Det begynte med en mail:

Hei Binka, Har du aldri vurdert å sende inn manus til et forlag? Ut fra bloggen din virker det ihvf som du ønsker å skrive. Jeg har to grunner til å kontakte deg: Jeg ser etter folk som kan skrive. Også samler jeg på elefanter. Kom gjerne innom forlaget på en kjapp kaffe en dag hvis du går forbi.

Opp trappa og gjennom labyrintiske ganger, med mer kunstverk på veggene enn jeg rekker å legge merke til, forbi brune kontorer med dype lenestoler og stabler med bøker og papirer, er vi fremme på kontoret til forlagsredaktøren. Det er fylt med … bøker! Men hvis du ser nøye etter er det kanskje like mange elefanter her. På en hylle står en rad med elefantfigurer. En elefantbok her, en elefantbok der, og en hel hylle med elefantbøker. Det er en elefantmusematte, et nærbilde av et elefantøye på veggen, elefanttegninger og illustrasjoner, og snart sitter jeg i et rødt kinosete som henger på veggen og får øye på en pitbullterje-plakat i taket og en fargesprakende tyggiskule-maskin på skrivebordet.

Det er to steder i verden som forfatterspirer er mer nysgjerrig på enn andre: Bokhandler. Og forlag. For hva skjer egentlig bak den bråkete fontenen? Hvorfor er jeg her? Er det den elefant-interesserte mail-avsenderen som setter seg ned i stolen ved siden av meg, som skal bli min fremtidige redaktør? Er det nå det skal skje?

Jeg har alltid tenkt at det å skrive noe i bokform er noe jeg skal gjøre en gang. Men når er den gangen? Er det nå det skal skje?

På en annen side har jeg ikke skuffen full av romanutkast, i motsetning til mange andre forfatterspirer. Jeg har prøvd noen ganger, og da har jeg en gang for alle forstått hvordan forfattere har fått på seg ryktet for å være litt koko. Det å kunne skrive krever jo strengt tatt at du kan gå fra å observere hele verden som om det skulle vært senter av din egen pupill, til å distansere deg helt fra omverdenen, gå inn i ditt eget hode, i dyp konsentrasjon, og ikke la deg forstyrre verken av matteprøver eller innleveringer i tenårene når forfatterdrømmen blir født, på studielån og strømregninger når du flytter hjemmefra, på handlelister, og jobb, og studier, og lesesaler, eller på melk som går ut på dato.

Du vet, den verden som foregår omkring deg!

Hvordan klarer de dette, disse forfatterne? tenker jeg. Men det skulle kanskje være riktigere å spørre: Hvordan klare å la være? For jeg mener at når man først skal skrive noe, så må man sitte inne med noe som virkelig må ut! Jeg vil ikke være en sånn som tenker: «Tja, jeg fant ut at jeg hadde en del tanker, så jeg tenkte: Hva med en bok?» Nei, da får det bare være!

Men samtidig … Ofte, når man sitter inne med hele verden, og skal formulere alt i hele universet, kanskje i en og samme setning til og med, så sitter man gjerne der istedet med et tomt tekstdokument og lurer: «Hvorfor skriver jeg ikke? Jeg vil jo så sterkt …»

Over kaffe på forlagskontoret snakker vi litt om skriving, om forlagsprosedyrer, og om novellen min i antologien «Vi skal forandre verden en dag» (Kagge) for to år siden. Jeg skrev denne novellen for fire år siden, siden det egentlig er det eneste skjønnlitterære jeg har å vise til, og det er da jeg begynner å lure: Er jeg fortsatt den samme forfatteren? Hvaslags forfatter er det egentlig meningen at jeg skal være? Melankolsk eller morsom? Optimistisk eller pessimistisk? Fiksjon eller fakta? Kort eller langt? Jeg kjenner en trang til å kunne sette ord på disse tingene før jeg virkelig kan satse på å skrive noe som jeg skal jobbe med en stund. Jeg vil vite hvor jeg er, og hvor jeg skal.

Vi forandrer oss nemlig mye, kanskje aller mest, fra vi er 17 til vi er 21, og det merkes. Noen ganger tar jeg meg selv i å bryte ut i latter mens jeg skriver, og det er både nytt og fascinerende! Før hadde jeg en sterk tiltrekning til det melankolske og triste, men ikke nå. Eller, når jeg glemmer meg bort, og leser igjennom det jeg har skrevet, ser jeg plutselig at det melankolske fortsatt er der mellom linjene, og det er da jeg vet det: Ingenting forandret seg.

En ting som også er litt rart er at jeg aldri har vært helt fascinert av bøker, selv om jeg alltid har ønsket å lage dem. Noen sier at du må lese mye for å bli flink til å skrive. Andre mener at de som leser mye blir dyktigere lesere, og de som skriver mye blir dyktige skribenter. Mitt problem er at når jeg leser, så blir jeg så inspirert til å skrive selv at jeg slenger fra meg boka og begynner å hamre på tastaturet. Kanskje det betyr at det stemmer at lesing i mange tilfeller fører til skriving. Og at hvis jeg leser mer i bokform vil jeg kanskje klare å programmere meg selv mer til å skrive noe i bokform. For når jeg først leser, liker jeg det veldig godt. Når hodet ditt alltid tenker på hva du skal skrive, er det godt å kunne legge det i noen andres hender for en liten stund, og jeg ender alltid opp med å lure: «Hvorfor gjør jeg ikke dette oftere?»

Som forfatter, hvis man er godt orientert i hva andre forfattere produserer, kan man jo ha oversikt over hva det allerede finnes mange bøker om, og hvilke bøker det er behov for. Det kan være med på å plante et frø, eller få hjulene til å spinne …

Men uansett hva jeg skal skrive om, og når, er jeg opptatt av at bøker skal handle om virkelige ting. Om enn ikke virkelige vesner eller virkelige verdener, så i hvert fall virkelige følelser.

Jeg vet ikke om jeg skal skrive om meg selv og mine egne erfaringer, eller om jeg skal prøve å finne på noe. På den ene siden føler jeg ikke det blir virkelig nok om jeg finner på noe. På den andre siden er jeg usikker på om jeg verken tør eller orker å utlevere meg selv — og å få tilbakemeldinger på det.

Men likevel, jeg tenker alltid på å skrive. Når jeg opplever noe, tenker jeg alltid: «Hvordan kunne jeg beskrevet dette med ord?» Det føles som om jeg samler tanker og følelser i et lite bibliotek inni hodet mitt. Jeg har en hylle for triste ting, en for visuelle øyeblikk, for observasjoner, og for andre ting. Men hvorfor har jeg ikke allerede sendt inn et manuskript til et forlag, jeg som skal bli … forfatter? Mangler jeg rett og slett en bibliotikar oppi der som kan systematisere følelsesbiblioteket og låne meg det materiellet jeg trenger, når jeg trenger det?

Eller er jeg bare ikke ferdig med å øve meg på å bli forfatter enda?

For selv om jeg ikke allerede har skuffen full av romanutkast, så har jeg laget meg et vindu ut til verden, nemlig her på bloggen. Og det er så utrolig fint, synes jeg, at noen kan finne meg, og oppdage meg. Tenk at de vet hvem jeg er, og hva jeg kan! Det synes jeg er ordentlig stas.

Jeg får litt skryt og noen tips. Og når jeg går ut derfra, gjennom tunnelene og labyrintene i Aschehougs lille festning, blir det ikke avtalt noe, bare så det er sagt — men jeg er en kontakt rikere, og jeg har fått litt tankemat (som du akkurat har lest, så takk for det!).

Og der runder jeg svingen rundt den bråkete fontenen og tenker: «Nå skal jeg komme i gang med skrivingen.»

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS