Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Uke 1,5 på Westerdals

Det er første skoledag på Westerdals School of Communication. På døra står det «Vent her». Jeg har tenkt på denne morgenen mange ganger før. Datoen, klokkeslettet, datoen, datoen! — onsdag, 9, veien, gatene, minuttene. Hvor lang tid tar det å gå, eller skal jeg ta bussen? Hvilken buss skal jeg ta? Åja, den bussen, nei, jeg går heller, eller, tenk hvis det begynner å regne, hva skal jeg ha på meg?

Plutselig lå jeg der på puta, stirret på alarmen og ventet på at dagen skulle begynne. Den første skoledagen. På Westerdals!

Klokka er halv ni idet jeg runder svingen nedenfor skolen og tar mine første steg på westerdalsk jord som en westerdøl. Det er ikke så mange her enda. Jeg er altfor tidlig ute, men tanken på å komme for sent har fått meg til å grøsse i mitt indre spøkelseshus. Andpusten med røde kinn, et hamrende hjerte, å gå med raske skritt gjennom tomme skolekorridorer fordi alle er der i det store rommet, som du akkurat har funnet, — døra er lukket, du hører alle lydene som du er iferd med å gå glipp av, og der, i verste tenkelige øyeblikk åpner du den, med et brak, det er ikke en pupill som ikke stirrer på deg nå.

En klassiker.

Det blir heldigvis ikke en slik skolestart på Westerdals School of Communication. Jeg kunne arrangert det, sånn for å ha noe ekstra dramatisk å skrive om — eller nei, det hadde jeg ikke turt. Ennå. Så her er jeg, en halvtime for tidlig. Alt er ganske stille, før stormen kanskje. På døra står det «Vent her,» så jeg setter meg på trappa, åpner en flaske med vann og smiler blygt til ukjente, fremtidige, kreative kamerater.

Snart kommer det flere. Noen har en sekk henslengt på ryggen, andre har en skulderveske, kanskje fylt med blanke notatbøker, eller kanskje noe til festen etterpå? De går forsiktig oppover den lille bakken, skuler etter kjente ansikter, men ser ingen, så de finner seg en ledig plass å stille seg og lar blikket navigere over det nye landskapet. Alle sender hverandre søkende blikk (Skal du gå i klassen min? Kommer vi til å bli kjent med hverandre? Har ikke jeg sett deg før et sted?), og vi venter, venter, venter på hva som skal skje nå.

Noen begynner å prate med noen de traff på intervjuet, det er den ultimate icebreakeren: «Hei! Jeg husker deg fra intervjuet, jeg antar det betyr at vi går i samme klasse?» Og vi forteller hverandre hva vi het nå igjen, om forventningene, om hvor spente vi er, og vi blir til nikkende hoder med store, nysgjerrige øyne mens vi tenker i våre stille sinn: Er det vi to som en dag skal erobre verden med våre fantastiske, kreative prosjekter?

Snart kommer det flere, det blir skrudd på musikk fra en høyttaler i bakgrunnen, og festen er i gang, en tidlig augustmorgen på trappa til et veldig kreativt miljø, hvor en tredjedel av studentene blir byttet ut med en ny tredjedel hver år. Og noen her har kanskje ikke hatt dagens første kaffe enda, men vi er den nye tredjedelen! Det er oss. Jeg ser rundt meg på alle de nye ansiktene, og merker at jeg selv er et nytt ansikt, jeg er her jeg også, og alle sommerfuglene i magen min gjør et byks.

Plutselig spretter rektoren frem. Og som rektorer seg hør og bør på en første skoledag, er han full av energi og entusiasme. Etter en liten velkomst sier han at nå skal vi alle sammen gå inn og møtes i bassenget. «Men det betyr ikke at dere trenger å finne fram badedrakten!» sier han spøkefullt og vifter med noen ark som jeg merker meg er lister med navn inndelt i grupper, «bassenget er nemlig Westerdals egen aula.»

På veien må vi huske å sjekke klasselistene som henger på veggen. Der står nemlig gruppenummeret vårt, og nesten alle i klassen har forskjellig nummer. Hjelp! Jeg tar alle forholdsregler og tegner tallet raskt oppå venstrehånda mi.

I fjor begynte jeg på Universitetet i Oslo og var en av de mange tusen studentene som sto på universitetsplassen ved Karl Johan og lot Fabian Stang ønske velkommen til byen. «Håper dere vil trives her, og hvis ikke — så er det bare å ringe til meg!»

Jeg trivdes i byen, men ikke på universitetet, så i år er jeg her, i bassenget til et av nordens ledende kreative utdanningsmiljøer, og det merkes.

Etter en presentasjon av hva Westerdals er, og hvem den er, av administrasjonen og noen av lærerne, bortsett fra de som har skrivestipend (jeg ser plutselig for meg at de sitter med vidåpne øyne akkurat nå, inni en sky, høye på koffein og stirrer inn i et tekstdokument i stadig bevegelse!) — så får vi en oppgave. Den handler om tid. Men det er ikke bare en oppgave.

Ett bidrag skal kåres til det beste. Det er en konkurranse! Salen blir stille på et blunk. Det er så stille at du kan høre en flue sukke. Og de smiler erindrende der framme og sier at dette er den aller første, siste og eneste gangen vi kommer til å gjøre akkurat det der som vi gjorde akkurat nå.

Vi ser den 10 minutter lange videoen over som inspirasjon. Oppgaven er å lage et klokkekonsept som sier noe om tiden. Dette er rett på sak, og jeg digger det! Cut the crap. Ingen sidemålsk diktopplesning, ingen folkedans eller søvndyssende symfoniorkester. La oss starte med det vi er her for å gjøre — være kreative!

Og for å bli kjent. I et sammensurium av veiledernavn, og av tall i tilfeldig rekkefølge blir gruppene lest opp, og jeg kaster et raskt blikk på hånda mi. Det er så mange mennesker her. Alle vrimler hvert til sitt. Snart har alle funnet seg til rette. Gruppene består av studenter fra nesten alle de forskjellige linjene på skolen. Det er en salig blanding av kunnskaper og ferdigheter. Men en ting har vi til felles — vi er nokså kreativt anlagt, alle i hop.

Vi kommer i gang med brainstorming. Og når det er snakk om såpass abstrakte ting som tid, blir man gjerne litt filosofisk. Nesten ubevisst åpner man en liten luke for personligheten sin, og plutselig sprader vi rundt i ugjennomtenkte innfall om klokker og tid. At vi bare har tre dager på oss til å komme opp med noe smart legger heller ingen demper for pågangsmotet. Å jobbe sammen med noen du aldri har møtt før er både befriende og utfordrende, men man blir utvilsomt kjent, og det skjer på et lite blunk, mens du egentlig trodde at du holdt på med å lage en klokke.

Men en tanke slår meg — hvor er egentlig klassen min? De første tre dagene er de både litt her og litt der. Noen har allerede funnet frem til hverandre på et vis. Men når er det egentlig at vi skal samles, alle sammen — på ett brett? Er det ikke på tide nå?

Den kvelden blir det tekst-vors i et rosa slott.

Men det er ikke før mandagen at vi for første gang er samlet innenfor våre fire, nye, blanke klasseromsvegger. Vi er rundt 30 i klassen, veggene skal nok omsider få komme til live. Men akkurat nå står alle i en ring på gulvet og sier navnet sitt i tur og orden etterfulgt av en bevegelse. Person nummer 4 skal gjenta bevegelsen og huske navnet til person nummer 1, 2 og 3, finne på en ny bevegelse, og slik ruller det videre. Nummer 30 må prøve å huske alles bevegelse og navn — i tillegg til sitt eget. Om mulig!

Senere beveger vi oss til et annet rom hvor vi skal jobbe sammen med Film & TV 1. Men hvor er de egentlig? Som ved et trylleslag er det plutselig noen som skyver en vegg til sides — og der er det en lignende, ny klasse som stirrer tilbake på oss med samme forundring. Hei!

Dette er Skriverommet. Så snart vi gyver løs på tastaturene eller skriveblokkene, skjønner du hvorfor. På menyen står friskriving, tankestrømskrift, eller det jeg pleier å tenke på som stream of consciousness. Egentlig er jeg aldri helt sikker på om det skal være «steam» eller «stream», så jeg tenker bare på en flokk stimfisker som svømmer synkront gjennom et uendelig hav. Fiskene er ordene, setningene og tankene. Havet er deg.

Først skriver vi i korte økter. Mot slutten setter jeg pennen mot papiret og tar den ikke opp igjen ett sekund før det er gått én time. Det samme gjør resten av rommet fylt med 60 andre intenst grublende hoder akkompagnert av «Skrivelyden», de vrir tankene sine som en svamp som renner ut over papirene uten å tenke på om det er teit, feil, dumt eller tabu det som havner der. Dette er skriving for skrivingens egen del, det er for vår del, for min. Vi viser ikke det vi har skrevet til noen, vi titter bare hemmelighetsfullt på hverandre med tunge, skriveslitne øyelokk. Dette er en øvelse i å tørre å skrive. I det å kunne sette seg til rette i skriverommet og bli der i stund. Etterpå er jeg helt utslått. Men også ivrig og inspirert! Det føles som om jeg har besteget Himalaya.

Om kvelden leser jeg gjennom det jeg har skrevet, og noe av det er faktisk ganske kult. Det er som om jeg leser en annens historie, men den er faktisk skrevet av meg selv, og jeg aner nesten ikke hvordan det gikk til, for det er som om jeg ikke var der da det skjedde. Jeg innser at jeg faktisk kan gjøre hva jeg vil med denne teksten nå. Kanskje jeg videreutvikler den en gang, eller presenterer den for et annet utkast jeg har skrevet, og kanskje de to tekstene kan slå seg sammen til en ny og bedre.

Det handler om å åpne og å lukke en historie, men først må alle reise seg opp. Det er tid for Westerdals-gymnastikk! Vi hopper opp og ned, en gjeng med skribenter og Film & TV-folk legger fra seg penner og tastaturer og hopper opp og ned på gulvet så høyt de bare kan. Det er supergøy, befriende og absolutt på sin plass. Hodet henger jo fast i kroppen, så for at hodet skal fungere, så må kroppen også komme i gang. Hopp høyere! Strekk armene så høyt opp i været som du klarer! Det burde vært pensum, og kanskje det også er det. Løft skuldrene høyt opp og la dem falle ned igjen. Pust.

Mot slutten av dagen får vi en oppgave til neste morgen. Oppsøk et ukjent miljø og observer det. Jeg fant ut at jeg skulle ta en tur på Nationalbiblioteket på Solli. Jeg har gått forbi der så mange ganger, men aldri vært innenfor de høye, plantebekledte veggene. Dette var en perfekt anledning. Så jeg dro dit kl. 9 torsdag morgen med notatbok og en penn, og noterte farger, dufter, lyder, assosiasjoner, personskildringer, arkitektur, motiver i bildene på veggene, hva som sto på bokryggene i hyllene, taket, utsikten fra øverste etasje, stillheten …

Men hva nå? Det er da den kommer. Oppgaven som gir oss dette hjelpeløse panikkblikket. «Dere skal lytte til en historie fra en person dere ikke kjenner.»

Til nå har vi sittet trygge i våre egne skriveunivers. Fra å ikke vise tekstene våre til noen i begynnelsen av uka, til å vise dem til hverandre innad i små grupper på 5, så skal vi nå ut der — i verden — og sanke historier fra personer, som vi attpåtil ikke kjenner, som i verste fall kan synes vi er teite som spør om en slik merkelig ting: «Hei, vi kjenner ikke hverandre, men kan du fortelle meg en historie fra livet ditt?» Er noen villige til dette? I så fall: Hvor finnes disse menneskene? I verste fall: Avvisningen. Nederlaget. Hvordan skal jeg få til dette? Det er en nifs, utfordrende og krevende oppgave. Samtidig er det som om noe blomstrer ut fra all usannsynligheten, noe som dytter meg ut i vannet og hvisker: Svøm! Og jeg vet ikke hvordan, men jeg drukner i hvert fall ikke.

Samme kveld er jeg så heldig å få møte en kjempehyggelig danser. Samtidig er hun døv. Det skaper en riktig så fascinerende historie i seg selv. Vi har allerede vært twitter-venner i en lang stund, har en del felles bekjente og har hilst en gang før. Men jeg har aldri satt meg ned og virkelig snakket med henne. Før nå. Gjennom en notatbok, illustrerende mimikk og bevegelser får jeg opptil flere historier fra henne, og mange nye inntrykk som jeg kunne tenkt å skrive videre på en gang.

Det handler om å fortelle historier og om ulike metoder å få tak i dem på. Det handler om å komme i gang, for det er kanskje det vanskeligste av alt. Og når du først er inni skriverommet, så er det kanskje å finne en vei ut som er den største utfordringen. Så må man lære seg å finne ut av det også!

Det fine er at vi ikke trenger å bli ferdige med noe. Jeg gjør det for meg selv, det er jeg som skal ha utbytte av dette — og det gir meg så mye! Jeg samler masse tekst og materiell i løpet av denne uka, og føler meg superproduktiv. Det er som om noe skapende og samlende inni hodet mitt har skrudd seg på, og jeg tror ikke det har planer om å slå seg av med det første. Jeg skriver ting, svære mengder tekst, og det trenger ikke være perfekt, men å bla gjennom sider med ord som er bare dine, gir en helt spesiell følelse av både tilfredshet, makt og motivasjon. Dette er starten. Så kommer fortsettelsen.

Etterpå!

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS