Skrivekondis & andre oppdagelser

Hei, verden! Nå har jeg gått på Westerdals i 7 dager men likevel ikke blogget et ord. Bekymra? Neida — jeg har det superbra! Den siste uka har skribentene vært sammen med Film & TV og hatt intens skrivetrening i forskjellige varianter. Friskriving, dramaturgi og skildring av miljø og karakterer. Vi sitter og skriver i én time i strekk. Tastaturer som hamrer, tunge sukk, konsentrerte blikk. Etterpå går vi gjerne i grupper og babler i vei med folk vi ikke kjenner enda, men plutselig har vi delt noe ganske så intimt og personlig ved oss selv. Jeg har en følelse av at det er slik produktive, meningsfulle bekjentskaper blir til.

På mandag var det friskriving og jeg trodde hodet mitt skulle koke over og fingrene ramle av og trille bortover bordet til sidemannens store forskrekkelse etter 60 minutter med pennen konstant på papiret, ord og setninger som bykser fram ustanselig, med skaperen i fokus og korrekturleseren og kritikeren gjemt langt vekk.

Allerede nå føles det som om en skrivetime har krympet. Vi er på skrive-joggetur, skrivekondisjon, og -utholdenhet. Det er hardt og det er godt på samme tid, og plutselig føler jeg meg klar for enda en runde rundt kvartalet!

Så har vi gjort masse annet, og det ble jammen litt skumlere etterhvert. Akkurat nå er det torsdag kveld, og til helgen har jeg planer om å sette meg ned og skrive ned alt jeg har lyst å fortelle om de første dagene på Westerdals. Alle inntrykk, alle lyder og alle mentale bilder. Eller, noen av dem i hvert fall!

Første «ordentlige» skoledag (sammen med klassen) ble vi nemlig oppfordret til å lage en logg med hva vi lærer gjennom årene. Super idé! Og jeg tenkte at loggen min må nesten være her. Loggen på bloggen. Jeg tenker ofte at når du først skal skrive noe, hvorfor ikke prøve å få flest mulig til å lese det? For når du vet at noen venter på det du skriver, skriver du kanskje mer og bedre, fordi det gir skrivingen en mening. Ellers – hvorfor ikke bare tenke?

Men faktisk, gjennom bare disse første dagene har jeg begynt å se at man kanskje også burde gå aktivt inn for å skrive ting som ikke skal publiseres. Bare slippe alle hemninger, ikke tenke på hva som er feil, tabu, skummelt eller hemmelig. Ikke prøve å være flink. Bare slippe seg helt løs i skrivingen, ikke nødvendigvis beregnet for andre øyne enn dine egne. For om i det hele tatt dem. Hva med å skrive bare for å koble sammen tanken og skrivepennen? For da kan man åpne en fantastisk skriveskuff inni seg. En pinlig, fæl, nifs og tåpelig skriveskuff. Men ingen diamanter er ferdigslipte! Dette er kanskje det aller første jeg har lært om skriving på Westerdals: Ikke prøve å være så veldig flink, men å være åpen og oppmerksom. And that’s where the magic happens.