Marley & Me

Du er på en flyplass. Flyet ditt er forsinka, så du går i retning kiosken for å lete etter noe som kan underholde deg i et par timer. Du har alltid trodd at siden du liksom skal bli en sånn forfatter, så burde du lese de store klassikerne. Hemingway, Chatwin, Hamsun, Ibsen …

Men la oss innse det: Noen ganger vil du bare lese noe som får deg til å le. Noe lett og ledig, noe smart riktignok, og godt skrevet, men for all del — la det være morsomt!

Men ikke syrlig humor. Ikke galgenhumor eller usmaklig humor. Ganske enkelt varm humor. Visuell, logrende, hjertelig, god humor. Om noe nært og enkelt og riktig og godt, det vil du lese. Eller hva?

Vel, det ville i hvert fall jeg lese den dagen på flyplassen. Og jeg fant en bok som er akkurat sånn. «Marley & Me». Den varmet virkelig hjertet mitt.

John & Jennifer er et nygift journalistpar, kule og perfekte på alle måter, og før de skal ta steget og bringe en liten baby til verden, har de bestemt seg for å få en hund. En gul labrador retriever-valp. I barndommen hadde John en hund, og den var verdens beste. Og nå, i haugen av kavende kandidater, utpeker det seg en som skal bli den gode oppfølger.

Men så viser den seg å bli det stikk motsatte.

Marley (etter Bob Marley, kinda cool!) er nemlig Verdens Verste Hund. Jepp, han glefser, han løper, han slikker og bjeffer og bæsjer og ruller seg rundt til helt feil tider. Han er overaktiv, og superduperhyperaktiv. Han er rett og slett helt helt sprø.

Men det betyr ikke at han ikke er god og hjertelig. Faktisk riktig klok. Selv om han er fullstendig klin kokos. Marley roter seg inn i masse trøbbel, og setter familielivet på prøve. Likevel kan ingenting motstå det faktum at familien er så umåtelig og betingelsesløst glad i ham. Og han er det i dem. Kanskje enda litt mer, om det i det hele tatt er mulig.

Selvbiografisk og filmatisert er «Marley & Me» av forfatteren John Grogan kanskje best kjent som den amerikanske komedien med Owen Wilson og Jennifer Aniston i hovedrollene. Jeg har sett den også, men først etter jeg leste boka.

Denne utrolig fine boka med alle de fine øyeblikkene i. For hvordan filmcrewet klarte å få en hund til gjøre det de ville på film, er én ting — men hvordan forfatteren bak boka klarte å male alle disse fjærlette, vittige og treffende beskrivelsene som bare får deg til å ville rulle rundt i tilfredshet — er et annet, kanskje enda større mysterium.

Jeg har ledd høyt av denne boka, men jeg har også grått. Og jeg innser at når en bok får deg til å gjøre begge, da er den sannelig noe for seg selv.

Ironisk nok, å lese denne boka fikk meg til å male som en katt. Og nå finner jeg meg selv i å gjøre et lite gledesklynk hver gang jeg passerer en labrator på gata. Fordi jeg tenker på Marley. Hvilken god venn du kan finne i en hund, og hvor mye den kan lære deg om hva som er viktig her i livet.