Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Jeg har en deadline …

Noen ganger når jeg tenker på noe jeg skal skrive, kverner idéene i hodet mitt i ukesvis. Formuleringer og ting jeg gjerne vil få sagt testes ut mens jeg våkner, mens jeg går, mens jeg tenker. Men så, når jeg i en virvelvind og fra en sky av røyk, endelig har produsert noe vi kan kalle en tekst, viser det seg at jeg bare har tatt med en brøkdel av mine beste idéer. Jeg er ikke notatbok-entusiast uten grunn! Å skrive er å ha mange tanker i hodet på en gang. Men å skrive er også å være kreativ, og det betyr å lukke øynene, kaste alt du holder opp i været, og vente på at det ramler ned i hodet ditt på en nyere og mer spennende måte. Slik går plutselig enkelte poenger tapt på veien. Men samtidig, slik dukker det også opp nye.

Noen ganger når jeg har skrevet noe ferdig, blir jeg så ivrig at jeg bare vil publisere det med en gang. Jeg har funnet ut at hvis jeg bare lar det hvile litt på harddisken, så kommer jeg gjerne på de tingene jeg hadde glemt å ta med likevel. Men som regel er det umulig, og teksten spreller seg ut av hendene mine og tar et stort mageplask inn i dine.

Uansett, i går skrev jeg om Sex & the City-serien, min siste begeistring. En smule sent ute, det skal være sikkert, men noen ganger er det viktigere å være grundig enn å være rask. Det jeg gjerne skulle få sagt før teksten bykset ut av hendene mine, var i hvert fall noe stilig om forfatter-Carrie. Hun har nemlig et triks.

På en dårlige date, eller en annen utilpass sosial situasjon, har hun den perfekte unnskyldningen. «Jeg har en deadline,» sier hun. Det er frydefullt og fascinerende hver gang hun bruker denne unnskyldningen, for ingen kan jo si noe på det! Det er ikke sånn at noen kan komme til å bryte ut: «Kan jeg være med?» fordi det er jo direkte upassende. De fleste er dessuten veldig respektfulle når det gjelder jobben til en skribent. Slik som i virvelvind-røykskyen jeg beskrev over, er det noe hemmelig over hele prosessen, noe ingen vil stikke nesa si i.

Så var det en ting til. Carrie storrøyker. I den første delen av serien er hun praktisk talt omgitt av en røyksky til enhver tid (ikke bare når hun skriver), og det er ikke kult. Selv om du er fashionista i New York, og selv om det da faktisk passer seg å røyke, det er chick og det kler det på en måte, blir det direkte irriterende hvordan hun alltid må ha en sigarett i munnen til alle anledninger.

Det er ikke noe som sjenerer meg mer enn folk som røyker. Når de røyker mens de går foran deg i motvind langs fortauet og får deg til å inhalere mer nikotin enn de gjør selv. Når de røyker ut vinduet i etasjen under deg og du får all stanken inn i leiligheten din. Når de spør «Er det greit at jeg røyker?», du sier «Egentlig ikke,» og de gjør det likevel. Der Sex & the City er forfatterisk, morsomt og fargerikt, er den maniske røykingen som en atombombe i en blomstereng. Vekk med det!

Jeg for min del er enig med Aiden. Han som stiller Carrie et ultimatum: «I can’t date a smoker.» Og han er en kul dude, så Carrie prøver virkelig. Men selv da brekker hun sammen og sitter på trappa midt på natta og pumper som en gal. Om det er serie-forfatternes forsøk på å gi karakteren Carrie en svakhet, så er det en god idé. Men det gjør det ikke mindre forstyrrende.

Til slutt: I går brukte jeg tv-seriens formuleringsmåte til å si at den handler om en gjeng 30-åringer som lever som 20-åringer. Men egentlig er jeg imot slike uttrykksmåter. For hva vil det egentlig si å leve som en 20-åring, i motsetning til en 30-åring? Verden definerer oss etter den alderen vi har. Men egentlig burde vi defineres etter evner, interesser og personlighet.

Noen ganger blir vi villedet av samfunnet, fordi det kan ha spesielle forventninger til oss i sammenheng med hvor lenge vi har oppholdt oss på denne planeten. Men som en av verdens mest populære tv-serier så fengende illusterer, så er vi ikke alderen vår. Enten vi er rolige 20-åringer, eller utsvevende 30-åringer. Vi er først og fremst oss selv.

Men nå må jeg gå, du vet, jeg har en deadline.

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS