Sex & the City
onsdag 4. august, 2010 kl. 15:50 av Binka
Hvorfor er det ingen som har fortalt meg dette før? At Sex & the City handler om en skribent? I New York! Hvorfor har ingen fortalt meg dette? Det er jo perfekt!
Jeg har alltid trodd at Sex & the City handlet om en gjeng utsvevende damer som bare har one night stands og drikker coctails i dyre designersko mens de snakker om menn, sex og intime skuffelser.
Det er delvis korrekt. Men det som også er fakta, er at vår hovedperson, Carrie, er en New York-spaltist. Når hun ikke drikker cosmos i sine Manolo Blahniks, sitter hun på en kafé, eller hjemme i leiligheten sin på Manhattan (Manhattan, New York!) og skriver. Om sex, riktignok. Men ikke på den kleine, overbeskrivende måten som vi leser i våre norske sexblogger, men med en dypere antropologisk undring som gjør henne til en slags hverdagslig sex-filosof-skribent!
Nevnte jeg at hun bor i New York?
TV-serien skapte blest i USA med sin åpenhet om sex da den begynte å gå på kabel-tv-kanalen HBO i 1998. Den er en hyllest til moderne verdier, som frihet og feminisme. Fire single damer i 30-årene som lever som 20-åringer. Det bryter utrolig nok tradisjoner, og skaper reaksjoner, selv i dag. For hvorfor er det sånn, at når en 30-årig kvinne bor alene i en lekker leilighet, har høy utdanning, og en flott jobb som hun trives i, så er det trist? Mens når en single mann lever i tilsvarende situasjon, så er det ingen som hever på øyenbrynet?
Samtidig: Hvorfor er det sånn at fire smarte, vakre, vellykkede og velutdannede kvinner ikke kan få seg til å snakke om noe annet enn sin nye kjæreste, eller hvem de nettopp dumpet?
For egentlig handler Sex & the City om kjærlighet og forhold: «I’m looking for love. Real love. Ridiculous, inconvenient, consuming, can’t-live-without-each-other love,» sier Carrie i serieavslutningen. Gjennom de mange sex-scenene, gjennom den ene håpløse fyren etter den andre, om hvor vanskelig det faktisk er å få seg et forhold, og hvilken kunst det er å få det til å vare. I stunder synes det håpløst, som om de aldri vil finne drømmemannen — men ingen kan si at de ikke prøver.
Noe jeg liker spesielt godt, er Carries monologer. Når hun sitter ved tastaturet, og vi plutselig blir henne. Det gjør Sex & the City til en perfekt tv-serie for sånne som meg — unge damer som skriver — kanskje enda mer perfekt enn det er for jenter flest. Monologene minner meg om slik jeg skulle ønske mine egne indre monologer var. En fortellerstemme som alltid får det sagt! Slik som i Grey’s Anatomy. Carries monolog er kanskje hakket mer humoristisk og avgrenset, men absolutt vel så dramatisk. Hallo, det er snakk om kjærlighet & forhold, det er kanskje det mest dramatiske i verden.
Men det beste med det hele er kanskje at Sex & the City virkelig er New York. I motsetning til en annen New York-basert tv-serie-favoritt, nemlig Friends — ble ikke er Sex & the City filmet i L.A. Dette er virkelig New Yorks gater. Det er sant. En karikert sannhet riktignok, som ofte er overdrevet og pikant, som skviser 50 damers livslange opplevelser og erfaringer i én og samme rollefigur. Det er en en sminkert sannhet, full av farge, som har fått deg til å se Mr. Big i din egen kjæreste, og kvinner over hele verden til å leve seg inn i handlingen. Kanskje noen menn også.
Kombinasjonen fire sterke personlighetsskildringer, New Yorks hardhudete mentalitet og salige blanding av mange crazy folk, samt hver enkelt karakters gjennomtrengende lengsel etter den ene som gjør hele verden komplett, gir meg et plutselig engasjement. Jeg blir glad, flau og spent, jeg blir trist, og jeg kjenner meg igjen. Jeg føler virkelig at jeg er der! Og jeg skjønner plutselig hvorfor Sex & the City har gjort en hel verden sprø. For dette er virkelig fantasisk.
Og jeg som trodde at jeg var sent ute med å «oppdage» serien, da jeg først begynte å følge med da siste sesong gikk på TV i Norge. Men bedre sent enn aldri! :)
Sex and the City kan alltid løfte meg litt opp etter en nedtur! Det er så herlig med en serie som blander underholdning og samtidig, på et vis, er samfunnsengasjert!
Jeg så nettopp gjennom alle episodene for jeg-vet-ikke-hvilken gang. Det er helt fantastisk, og mer fantastisk var det å kjenne igjen steder i New York.
Jeg er ikke helt overbegeistret. Synes det meste i serien er så overfladisk. Men kanskje jeg skifter mening etter 12. september – da jeg har vært i New York selv?
Denne kjønnsdiskriminerende og mannefiendtlige serien gir meg vondt i magen — med forbehold om å bare ha sett deler av episoder.
Å bryte ned stereotypier er en bra ting, men å snu dem på hodet er akkurat like negativt som utgangspunktet! Denne serien framstiller menn som undermennesker, menn er dumme, menn er bare ute etter sex, menn er ufølsomme, aldri stol på en mann. Det er greit å leke med følelsene til menn (for det første har de ingen, og for det andre har jo menn alltid lekt med damers følelser).
Ærlig talt — makan til møl skal jeg leite lenge etter!
«Denne serien framstiller menn som undermennesker, menn er dumme, menn er bare ute etter sex, menn er ufølsomme, aldri stol på en mann»
- Jeg beklager, men dette er helt feil. Det serien gjør er jo å vise at kvinner også kan «bare være ute etter sex» og være ufølsomme, og ofte at menn kan være både følsomme og være ute etter noe mer enn bare sex. Bare fordi det er kvinner som er hovedpersonene betyr ikke det at menn blir fremstilt som «undermennesker», de blir tvert imot fremstilt som det viktigste i disse kvinnene sine liv. Jeg synes ikke du gjør noe annet enn å bevise at du ikke har peiling på hva du snakker om. Du trenger bare å se en eneste episode for å vite at du tar feil.
Jeg har sett mange stordeler av episoder – eksen min fulgte med. Men jeg skal ta deg på ordet, se en episode og melde tilbake.
OK, nå har jeg sett hele s01e01. Jeg skal holde meg til den og til den alene:
Episoden er full av mannfolk som blir framstilt som duster, og som dessuten spiller rollen som antagonister!
Når vi kommer forbi å se på persongalleriet, er gjennomgangstemaet i episoden å ha sex «som en mann», dvs uten følelser. Hvor stigmatiserende er vel ikke det ovenfor menn? At episoden avsluttes med én mann som sier at «hei, det æ’kke sånn det funker», kunne kanskje gjort opp for noe av skiten om vi ikke gjennom hele halvtimesepisoden hadde fått demonstrert at det er nettopp det det gjør.
Etter å ha sett den ene episoden syns jeg vitterlig jeg har fått bekreftet alt jeg skrev over.
Ææ, ok, jeg tar selvkritikk, det hjelper ikke å se bare første episode. Men jeg skjønner godt hvis du ikke tror på meg nå, siden du faktisk gikk og så den på min oppfordring. Litt av poenget er vel kanskje at kvinnene i serien lærer noe i løpet av de seks sesongene som faktisk eksisterer.. Men greit. Jeg blir bare fornærmet når noen kaller yndlingsserien min for «møl». Og så mener jeg personlig at serien fremstiller menn på en mye bedre måte enn for eksempel «two and a half men» og andre serier der menn har hovedrollene, der de etter min mening blir fremstilt som hjernedøde idioter.
Ingen har sagt fine ting om Two and a half men. For fine serier med sterke kvinnelige roller, som ikke har de samme svakhetene som Sex and the City, sjekk ut serier av Joss Whedon, f.eks. Buffy the Vampire Slayer, Dollhouse, Firefly.
Jeg elsker Buffy. Men jeg elsker også SATC. Og jeg elsker flere av de mannlige karakterene i serien, og det tror jeg ikke jeg hadde gjort hvis de ble fremstilt på en dårlig måte. Serien har både menn og kvinner med både gode og dårlige kvaliteter. Det er noe av det jeg liker med den, at vi ser at vi egentlig ikke er så forskjellige. Hvis menn er SÅ forskjellige fra de i den serien så må jeg virkelig unnskylde, for da har jeg overvurdert dere. Jeg klarer helt ærlig ikke å skjønne hvor du kommer fra med dette, så du får heller bare avse meg som idiot eller noe. Tror ikke vi blir enige akkurat. :)
Jeg syns ikke det virker som du har sett serien i det hele tatt, Thomas. Om noe framstiller den jo menn (og forhold) som noe damer er nødt til å ha for å bli lykkelig. Derfor syns jeg ikke serien er verken nyskapende eller feministisk inspirert, men en stadig bekreftelse på at damer fortsatt er avhengig av mannen (og da helst en rik) for å føle seg komplette.
Jeg sier ikke at denne serien gjør fine ting for kvinnerollen, jeg sier at den gjør dårlige ting for mannsrollen.
Det finnes serier som framstiller sterke kvinner uten å rakke ned på menn, og det er en fin ting.
Sex and the City er dessverre ikke en av dem…
Åh, dette elsket jeg. jeg lever meg totalt inn i det du skriver, og ja, herlig.
«For hvorfor er det sånn, at når en 30-årig kvinne bor alene i en lekker leilighet, har høy utdanning, og en flott jobb som hun trives i, så er det trist? Mens når en single mann lever i tilsvarende situasjon, så er det ingen som hever på øyenbrynet?»
I mine auge blir ein 30-årig mann litt stakkarslig om han leve som om han er 20 og flashar leilighet, utdanning og jobb for å dra faktiske 20 år gamle jenter… ;)
Drog gjerne kva du meinte og faktisk sa litt ut akkurat no, men innlegget ditt skal du få cred for ;)
sv. really? takk! og haha jeg elsker kommentarfeltet ditt, kunne sittet og skrevet i evigheter her. det er bare så.. fint. som resten av bloggen også er.
[...] i går skrev jeg om Sex & the City-serien, min siste begeistring. En smule sent ute, det skal være sikkert, men noen ganger er det viktigere [...]
Den serien og Carrie med Mac´en sin var grunnen til at jeg kjøpte min aller første laptop for godt over seks år siden…<3 Monologene og synet av henne som satt der og tastet gjorde meg bare helt dåååårlig etter å sitte der selv, i en flott leilighet, og forfatte noe jeg satt og tenkte på.. Noe viktig, og stort.
Litt sjokka over at du ikke visste om Carries spalte osv i serien, men det er nok ikke dét de fleste henger seg oppi.. Er nok bare jeg som er rar sånn hehe…=)
Så sant som det er sagt :) En absolutt flott serie, selv om jeg kanskje ikke innrømmer det til mannfolk. Jepp :)
Jeg er så enig så enig! Så alle sesongene i høst, og de er fantastiske. Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i at det er forfatter-delen av Sex and the City som er best, for det er det! Jeg kjenner det klør i fingrene og at jeg får sommerfugler i magen av livet hennes -jobben hennes. Jobben hennes er akkurat slik som jeg vil klassifisere drømmejobben. Å sitte hjemme med en kopp kaffe/te/kakao, og skrive om det som opptar deg, og dine oppdagelser -på macen, midt i New York må være noe av det mest fantastiske som finnes.
Åh, nå fikk jeg lyst til å se hele serien på nytt! Har sett den sikkert hundre gang, men den er like morsom og fantastisk hver eneste gang ;-)
Samme her! Jeg trodde det var bånn i bøtta og skjønte ikke greia..så så jeg på det. Og jeg elsker Samantha!
Jeg er ikke så veldig begeistret for serien, men jeg må innrømme at den tidvis er morsom og underholdende. Problemet er at jeg ikke kjenner meg så godt igjen – jeg er ingen skribent, så Carries jobb som spaltist appellerer ikke i like stor grad til meg. Det gjør ikke begeistringen for sex, klær og sko heller. Det er mulig jeg har sett for lite til å dømme, men SatC er ikke noe jeg går av veien for å se.