Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





En dag på Westerdals School of Communication

Bli med meg på intervjudagen, hvor vi først ble fotografert med en navnelapp på brystet. Det er nesten sånn de gjør med deltagerne i Idol, tenkte jeg stolt, men passet på å ikke innrømme det for noen. De ulike studieretningene ble så tatt med til hvert sitt rom. Vi var i underkant av tjue stykker og satt rundt et rektangulert bord midt i rommet. Lærerne, jeg tror det var fire-fem av dem, satt langs den ene veggen og gransket oss nøye med notatblokka på fanget. En av dem sto ved den andre veggen, hvor det var en tavle, og ledet showet. Nå skulle vi presentere oss med noen ord om hvorfor vi søker på Tekst & Skribent. Slikt får hjertet mitt til å hamre ukontrollert og ansiktsfargen til å danse mambo, men det er det visst ikke noe å gjøre med.

Det var mange som sa ting som at de liker å skrive, veldig, og at de ønsker å drive med skriving og leve av det. Sånn føler jeg det også. Så var det lærerne som skulle gi en presentasjon av seg selv. Det var en av dem som sa i klartekst: «Jeg er skribent,» og da tentes det en gnist i meg: «Lær meg hvordan jeg blir det!» En annen sa: «Jeg har skrevet en bok.» De fleste av dem hadde undervist der lenge, kanskje ti år, og jeg kjente en liten bekymring for at dette kanskje ville gjøre dem for lærer-aktige. En god ting er erfaring. En risiko er lærere som er mer engasjert i å notere fravær enn å glimre med engasjement og rungende kunnskap. Jeg er på vakt, for de siste seks årene har jeg syntes skole er litt skummelt. Ofte har jeg vært inne på tanken om at jeg kanskje burde føye meg i rekken av de som går ut av skolen og inn i livets skole. Det er mange eksempler på personer som har fått til store ting, selv uten formell utdanning.

Men jeg søker på Westerdals fordi jeg har så lyst å bli en del av et kreativt miljø, lære masse nytt og bli inspirert, og akkurat nå er Westerdals det nærmeste jeg hadde kommet noe som kunne passe for meg.

Min fascinasjon for Westerdals startet først da jeg leste om bakgrunnen til skolen og fikk inntrykk av at lærerne egentlig ikke er etablerte lærere, men yrkesaktive i bransjen. Jeg vil ha lærere som egentlig er skribenter, men som kan lære meg noen triks. Som virkelig vet hvordan det er å være en forvirra skribent-spire som så gjerne vil formidle noe, men som kanskje ikke vet helt hva. Lærer-typer som er så rivende engasjert at man glemmer tid, sted og rom, som Alberto i Sofies Verden, eller slik lærere ellers er på film. At de ser det beste ved hver enkelt, og vet å gjøre oss bevisst på hvordan vi bør bruke våre kvaliteter. Det drømmer jeg om.

På bordet lå det en bunke med ark og en haug med penner. Vi fikk beskjed om å forsyne oss med en av hver, så skulle vi få høre noen lyder og skrive noe, hva som helst, ut fra assosiasjonene vi knyttet til dem. Jeg smilte. Dette er spennende, og fælt, jeg både hater og elsker slike øverlser.

For det første — hvis du glemmer alt og bare tvinger deg til å skrive noe, et eller annet, da kan dette virke magisk befriende og gi resultater som ingenting annet. Men hvis det ikke går, av en eller annen grunn, hvis du tenker for mye eller skremmes av det som prøver å komme ut av deg, da funker det dårlig, det kan bli smertefullt, og da du sitter temmelig fint i det. Jeg kjenner den ekle følelsen, når du ser at alle rundt deg løftes opp i en hemmelig sky av inspirasjon, mens klokka tikker, ordene flommer inn i alle og ut av dem igjen, bortsett fra hos deg, det står stille, en vegg av mur, stress, å nei, hva skal jeg gjøre nå! Det virker ikke akkurat motiverende for inspirasjonen. For eksempel som i eksamensskrivingens kvelertak, eller på grunnskolen og videregående med heldagsprøver i norsk når hodet føles som en tom ballong, og alt du klarer å tenke på er hvordan du ikke klarer å tenke på noe. Du er helt alene med pennen din og det er ingen steder du kan hente impulser akkurat nå, bortsett fra ditt eget hode.

Jeg vet hvordan det føles. Så derfor bestemte jeg meg for at jeg måtte klare å få til noe. Hva som helst. Dette er ikke øyeblikket til å føle seg teit over svulstige fraser og klisjeer, dårlige setninger, eller at man ikke finner det riktige ordet. Bare skriv. Noe! Vær så snill, sa jeg til meg selv, nå må du bare skrive som bare det.

Så da lydene startet, lyttet jeg et sekund før jeg svingte pennen dit den ville føre meg. Lydene hørtes ut som en radio eller et TV som sto på i bakgrunnen, de snakket på et fremmed språk, det var en fjern, dyster og mystisk stemning. Vi skrev i rundt ett minutt, jeg skrev et eller annet om noe som jeg ikke vet hvor kommer fra. Så ble vi stoppet og fikk beskjed om å lese opp det vi hadde skrevet for de andre. Et søkk i hjertet. Men jeg var langt mindre stressa for dette enn for presentasjonen av meg selv. For jeg er ganske blyg, og ikke den som gjør mest av meg. Men jeg liker faktisk ganske godt å lese opp ting for andre, som jeg har skrevet selv, og øvd litt på å fremføre. Og denne fryden overrasker meg hver gang tenker på det, og for hver gang det går opp for meg at det er faktisk fryd jeg kjenner — og ikke panikk! Ingenting er som det å titte opp underveis og oppdage at du har trollbundet alles oppmerksomhet. Det er som å holde hele kloden inni håndflaten sin.

Vi begynte i en ende av bordet og lyttet til alle de forskjellige tolkningene av samme lyder som man selv hadde hørt. En i gruppen hadde ikke fått til noe, og jeg gjenkjente den klamme følelsen av det tomme arket foran seg. Hun ristet på hodet og delte med oss andre at hun ikke liker så godt å jobbe på denne måten. Vi nikket erkjennende, og da sa læreren med et åpent sinn: «Hvordan liker du å jobbe da?» og luften holdt seg klar og åpen, ingen moralske irettesettelser, det var helt flott! «Det kommer nye sjanser,» sa han med et smil! og rundgangen fortsatte med en ny snert.

Da det var min tur, trakk jeg pusten og lot det stå til. Det var ikke så lett å leve seg ordentlig inn, ofte var det nok med å prøve å tolke sin egen håndskrift fra skrivespurten. Her var heldigvis ikke rom til å bry seg om dette var rart eller teit eller dumt. Å få skrevet noe som helst var en stor lettelse, og alle måtte gjøre det samme, med samme utgangspunkt. En sånn workshop gir så god tillit mellom en gruppe personer som aldri har møtt hverandre fra før. En skrive-tillit mellom skrive-folk som synes at skriving er noe av det viktigste i hele verden.

Etter at alle hadde lest opp sin snutt, skulle vi gjøre det samme en gang til. Vi fikk høre det som for meg underlig nok hørtes ut som akkurat de samme lydene i reprise, og utfordringen nå var å befri seg fra den forrige teksten og å høre noe helt nytt. Denne gangen skrev vi i syv minutter, eller noe sånt, i hvert fall lengre enn sist. Duden ved siden av meg tegnet store løkker og arbeidet ivrig med kulepennen sin, på den andre siden av bordet satt de med konsentrerte blikk og noterte sine upolerte assosiasjoner, rett fra tankene. Jeg måtte bare observere litt av all denne ivrige skriveenergien, lyden av penner som skraper lynraskt i løkker og streker, og prikker og tegn som symboler på massevis av bilder og følelser og andre mystiske impulser som foregår i så mange forskjellige hoder akkurat nå. Hva er vel mer inspirerende enn det?

Da vi hørte ordet stopp, var det over. Denne gangen fikk alle skrevet noe, men noen skrev fortsatt likevel, kanskje for å avslutte den siste setningen. Jeg også, før en ny setning plutselig plasserte seg i startblokken og spratt ut som fra en fjær som sier bjong-jo-jo-jo-jong og skyter seg helt opp til månen. Midt i en O hørte jeg navnet mitt, kikket opp, og alle så på meg. «Vi begynner med deg». Jeg rødmet, kremtet kort og leste i vei. I tur og orden tok vi runden på nytt. Forventningspresset var litt høyere, fordi vi denne gangen hadde fått litt lengre tid. Men ingen hadde ramlet over bord enda, og jeg tror det ga oss litt mot.

Etterpå skulle vi forflytte oss til et eller annet rom, og det var enkelt å komme i snakk med de andre skribent-spirene nå som vi hadde skrevet sammen i full panikk. Etter pausen ble vi delt inn i grupper på fire sammen med søkere på Film & TV og Scenografi & Event. Først skulle vi skrive en limerick basert på et utdelt ord. Av alle ord fikk min gruppe «Knausgård». Det måtte litt grubling til før vi kom fram til hvordan strukturen til en limerick egentlig er, men når det først ble avklart, gikk resten veldig fint!

Neste oppgave var å ta en sak fra en avis og lage en idé til et tv-innslag om det. Enten dokumentar, nyhetsinnslag, frokost-tv, barne-tv, osv. Og bare mellom deg og meg: Denne oppgaven var jeg minst glad i. Vi kan vel si at det var utfordrende. Jeg bidro riktignok så godt jeg kunne, og prøvde å holde tunga beint i munnen, selv om jeg i mitt stille sinn lengtet tilbake til det forrige rommet og å skrive om rare lyder. På en annen side vil nok de som kommer inn på skolen tidsnok få trening nok i gruppearbeid til at dette blir effektivt og gøy. I dag var det mer som å ha bind for øynene og føle seg rundt i et rom du aldri har vært i før. Det ble ikke bedre av at vi etterpå skulle presentere det vi hadde kommet frem til for resten av forsamlingen. Men så var det bare å ta mageplask ut i det og smile så fint man kunne.

Når dette var overstått, gikk vi for å se på listen over tidspunktet for de individuelle intervjuene, og for å spise gratis lunsj i Westerdals-kantina. Etterpå spaserte jeg til Kaffebrenneriet for å kjøpe meg en mocca og for å tenke litt over hva de ville komme til å spørre meg om på intervjuet og hva jeg skulle svare. Jeg hadde ikke peiling, og det var umulig å foreberede seg. Da jeg kom tilbake snakket jeg med en jente som hadde søkt på Film & TV, og en annen skribent. Vi ventet sammen mens vi klapret tenner for våre egne intervjuer. Film & TV-jenta kjente dessuten mange som gikk på Westerdals, og jeg fikk spørre en dude som hadde gått på Tekst & Skribent i ett år allerede om mange ting som jeg lurte på.

Som f.eks. pensum – jeg har hørt rykter om at de ikke har pensum på Westerdals, men det har de visst, selv om det angivelig ikke er fullt så stramt og obligatorisk som man kanskje er vant til. Oppmøte – det er obligatorisk oppmøte hver dag kl. 9-15, alle studenter har et kort som de må registrere i en maskin når de kommer på skolen.

Forfattergjester – jeg fortalte at jeg har googlet mye og lest en del på westerdals.no om at de har hatt forfattergjester i klasserommet, noe som begeistrer meg veldig! De har f.eks. hatt Erlend Loe og Johan Harstad på besøk. Nå fikk jeg høre at klassene på forhånd hadde fått velge mellom et utvalg forfattere, før den forfatteren klassen hadde plukket ut satt der i klasserommet og man hadde anledning til å prikke vedkommende på skulderen og spørre om hemmelige forfatterting.

Helt siden jeg fikk brevet om innkalling til intervju, hadde jeg lurt på hvor mange andre som hadde fått den samme beskjeden, sånn at jeg kunne tenke på hvor store eller små sjansene mine faktisk var. Ikke at det hadde noe å si, det som skjer, det skjer — men det er gøy å tenke! Da vi hadde møtt de andre søkerne i det første rommet, hadde jeg med en gang tenkt at dette var alle skribentene som var blitt invitert til intervju, og at om jeg kom inn ville noen av disse bli mine fremtidige klassekamerater. Mens vi ventet på de individuelle intervjuene fikk jeg imidlertid vite at denne gjengen er bare en liten del av alle de som har søkt, og at vi igjen er bare en liten del av en mengde skribent-spirer som skal komme innom, eller som har vært innom tidligere, for å gjennomgå det samme som vi hadde gjort i dag.

Det virket logisk. Hvis den gjengen som satt rundt bordet var den eneste gjengen som var på intervju, kunne vi like gjerne fått plass hele gjengen, for det er antagelig omtrent på denne størrelsen en klasse kommer til å være. «Hundre skribenter som skal på intervju?» gjentok jeg etter litt fram og tilbake, som for å sjekke om jeg hørte riktig, så sank jeg ned i sofaen og skulle ønske jeg aldri hadde lært prosentregning. Men alt dette med hvor mange som egentlig var på intervju ble aldri helt fastslått, så jeg lar dette spørsmålet stå åpent.

Jeg gløttet på klokka en gang i minuttet, og da det var fem minutter til det var min tur, gikk jeg omsider opp i andre etasje. I en smal gang var det tre dører. Det satt noen utenfor to av dem, og jeg visste at min plass var den tredje. «Nervøs?» spurte han jeg sto ved siden av. «Jaha!» gispet jeg og lo av meg selv. Vi smilte og ønsket hverandre lykke til før vi skiltes på gangen og gikk gjennom hver vår dør.

Her er det at intervjuet starter. Et lite rom, to lærere, et vindu og mange vriene spørsmål. Det var oppgaver som: Nike-butikken ved Oslo City trenger mer besøk, hvis du skal lede et team på to skribenter og to art directors hvor vi skal lage en kampanje for butikken, hva vil du gjøre? Vi snakket om research og hvordan de jobber på Westerdals. Det var hard hjernetrim, og innimellom var det informativt. Det var ikke bare de som spurte, jeg fikk også stille spørsmål om hvordan ting fungerer på skolen. Tidligere på dagen hadde det blitt sagt følgende: «Det er ikke bare vi som skal velge dere, men også dere som skal velge oss.» Nå forsto jeg hva det betydde.

Det var flere spørsmål om metode og oppfinnsomhet som satte kreativiteten på prøve. Alle var så generelle, men jeg skjønte bedre melodien etterhvert. Med en uvane ventet jeg nesten på tegn til hva de egentlig ville høre, men de ville jo høre det jeg hadde å svare, for det sier kanskje mest om en person.

Et annet spørsmål: Hvis jeg skulle lage en oppgave for resten av klassen, om noe som jeg syntes var viktig, hva skulle det være og hvorfor? Det var et irriterende åpent spørsmål, tenkte jeg. Hva skal jeg si nå? Hodet kokte, klokka tikket, tiden gikk. De gjentok «Klassen venter, hvilken oppgave ville du gitt?» og jeg synes det var veldig stressende og vanskelig å svare på noe sånt på stående fot. Jeg tenkte, hodet sto stille, jeg smilte flaut, klødde meg i håret, jeg «Hmmm-et» og jeg «Eemmm-et» og tenkte på oppgaver som jeg selv har fått en gang i tiden, og som jeg i ettertid har sett på som veldig viktige. Som f.eks. da jeg lærte å skrive dramatikk, og hvor ofte når jeg skriver nå at jeg tenker på de rådene som jeg fikk den gangen. Så jeg svarte at oppgaven kunne være å skrive et teaterstykke, fordi det er viktig å lære om dramatikk. Jeg tenkte «Ja!» noe slikt ville jeg likt å ha sagt, og nå sa jeg det faktisk. Flott. Det var bra. Men så gikk det bare nedover.

«Har du merket deg noe spesielt i verden i det siste? Det kan være hva som helst.» Nå føltes hodet mitt en åpen slette, en ørken, og nå burde det virkelig begynne å regne. «Ø …» Hva skal man svare på noe sånt? Det er så uendelig med muligheter at man like gjerne kan slå armene ut og falle baklengs ned på en strand i fortvilelse, for så å krype rundt på knærne og telle alle sandkornene helt til det blir mørkt, for så å fortsette når det blir lyst igjen. Det. Er. Umulig. Jeg ble varm. Jeg så ut vinduet. Jeg så et kirketårn. Jeg ville gå. Jeg så på lærerne. Jeg sa «Dere er jammen harde, altså!» med et smil for å lette på stemningen, de lo, og jeg fikk litt ekstra tid til å tenke uten å føle dette intense presset som om jeg var et stille, blått hav som skulle frakte en diger seilebåt over til Amerika uten en bris i mils omkrets.

Nå hadde jeg vært stille lenge nok. Nå måtte jeg bare si noe. Fordi jeg måtte. Og vet du hva jeg sa? «Nei, nå er det jo snart Melodi Grand Prix i byen og …» Melodi Grand Prix? Melodi. Grand. Prix. Jeg svarte Melodi Grand Prix, for svingende, på spørsmålet om jeg har merket meg noe spesielt i verden i det siste. I. Verden. Hele verden. Melodi Grand Prix! Av alt i hele verden. Jeg kunne dasket meg i pannen og synket ned i jorda på stedet. Men så, jeg vet ikke hva det kom av, fikk jeg et tips som ledet meg på en tråd hvor jeg fikk pratet litt om hvorfor jeg er nysgjerrig på filosofi, og jeg fikk bablet litt om store spørsmål og universet, og om hvorfor det er sånn som det er, om universet utenfor vårt univers, helheten, deler, bittesmå ting, og at det er spennende! Jeg avsluttet som et lykkelig utropstegn, og jeg kunne se at de smilte. Enten fordi de trodde at jeg var gal, eller fordi de likte engasjementet mitt, og fordi det kanskje ikke er så dumt å være litt gal — så lenge man kan få noe kreativt ut av det.

Tiden gikk veldig fort, men mot slutten av intervjuet tok den ene læreren opp noe ganske uventet som fikk min Westerdals-visjon til å fade ut i horisonten. «Vi ser at du har veldig mye fravær.» Da sank jeg ned i meg selv og tenkte: «Shit. Ja, det var det, da …» Videregående virket så fjernt. Hvis du ser på vitnemålet mitt kan du kanskje få et inntrykk av at jeg ikke er engasjert. Men om du blir kjent med meg, leser bloggen min, eller kanskje ser på karakterene i de fagene jeg bryr meg om, viser det seg kanskje at jeg faktisk har noe å komme med likevel. Men hvordan overbeviser jeg noen om det? Jeg kunne ikke gjøre annet å si det som det var, at jeg opplevde videregående som uengasjerende og intetsigende, lærere som ikke er til stede, og alt for mange elever per lærer, kaotisk og litt useriøst. Så da ble det bare sånn. Selv om jeg kanskje burde gjort ting annerledes. Det er ingen ukjent sak at skolesystemet i Norge er omdiskutert, så jeg er nok ikke alene om å føle det slik. Likevel er det en vanskelig ting å forsvare, fordi det er åpenbart at en kandidat med lavere fravær virker langt mer attraktiv for en potensiell sjef eller lærer.

Da jeg møtte igjen de jeg hadde ventet sammen med utenfor, smilte jeg lettet og sukket tungt. Jeg har aldri vært på et jobbintervju eller lignende tidligere, og følte ikke jeg hadde kontroll et sekund. Nå var jeg i det minste en erfaring rikere, uten at det gjorde meg noe mer optimistisk. Vi smilte og gikk hver vår vei, «kanskje vi sees igjen?» Det føltes som en merkelig avskjed, og etterlot et tomt, svart hull i meg mens jeg gikk på vei hjem.

En uke senere sjekket jeg postkassen mens vi var på vei ut, og der — tidligere enn ventet — lå den skjebnesvangre konvolutten. Den var svær. Jeg sa til ham: «Ok, her er svaret. Men jeg vet at jeg kommer ikke inn, så la oss ikke ha noen forventninger». Han sa: «Jeg tror ikke du får en så stor konvolutt hvis du ikke kommer inn.» Og han hadde et godt poeng. Det var helt klart mer enn ett ark oppi her, og om beskjeden de ville formidle var: «Beklager, men du passerte ikke nåløyet i denne omgangen,» hva skulle det stått på resten av arkene? Skulle de være blanke med linjer, slik at man kunne trene seg opp til neste års opptak?

Da jeg rev opp brevet og scannet blikket gjennom linjene, var det første ordet som møtte meg «Gratulerer». Og det var da jeg visste det. Dette måtte være bra! Jeg så opp på ham og sa: «Jeg kom inn!» Vi danset en liten seiersdans i korridoren. Dette var en herlig bekreftelse. Tenk at jeg kom inn! Her lå kontrakt og melding om studentfest. Nå hadde jeg åtte dager på å tenke. Og tro det eller ei, jeg trengte dem alle sammen. For ville jeg egentlig gå på Westerdals? Det føltes som om livet mitt til nå hadde bestått av små hopp fra stein til stein langs en bekk, men nå sto jeg for første gang overfor et forholdvis stort sprett. Det kunne hende jeg ville skli idet jeg prøvde å lande. Og om jeg mot formodning skulle lande trygt på den andre steinen, ville det bli mulighet for å skifte mening, snu og hoppe tilbake? Sansynligvis ikke. Jeg føler ikke Westerdals er en skole du slutter på. Det er en skole du begynner på og fullfører.

Jeg gikk frem og tilbake i meg selv, tenkte på om jeg skulle fortsette på universitetet, med pensum som er dypt som en underjordisk dal, uhåndgripelige teorier, klamme lesesaler, uendelig lesning, og i alt noe jeg egentlig ikke føler jeg mestrer overhodet. Jeg begynte på filosofi fordi det egentlig er veldig interessant. Men det som i utgangspunktet er spennende og interessant blir ofte fryktelig kjedelig på universitetet. Det har jeg lært nå. På intervjuet uttrykket de en skepsis for at jeg kunne komme til å slutte også på Westerdals etter et snaut år, og i mitt stille sinn fryktet også jeg at det kan høres ut som noe jeg kunne ha funnet på å gjøre … Men samtidig: Det var også opp til dem. Jeg vil bli engasjert og inspirert, for bare på den måten kan jeg også være med på å engasjere og inspirere. Det er ikke lett å finne det engasjementet man leter etter, og jeg tar selvsagt ikke til takke med annet enn det beste. Og nå, mot alle odds, hadde det faktisk åpnet seg en sånn luke for meg til det som faktisk er blitt kalt for et av nordens ledende kreative miljøer. Så nå gjør jeg det. Jeg tar sats og hopper til den store steinen. Jeg skal begynne på Westerdals!

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS