Lukk munnen, ikke smil

I dag var jeg på politistasjonen på Grønland og bestilte nytt pass. Lenger oppi bakken ligger Oslo Botsfengsel hvor Egon i Olsenbanden alltid kommer ut og sier «Jeg har en plan!», faktisk! Vi ser det der oppe, innerst bak stien, mellom trærne. Men her er inngangen vår. Utenfor stikker det opp søte, små blomster mot murveggen. Det er jo kjempefint, men litt rart. Jeg så for meg sinte blodhunder og tøffinger med naglebelter utenfor her. Kanskje befinner de seg innenfor.

Innenfor trekker jeg kølapp, nr. 425. Det er ikke så mange foran. Mens vi venter oppdager jeg at det går an å måle seg borte ved veggen der, så jeg stiller meg opp og sier at han skal måle meg. Jeg er 168 cm, han er 175. Så er det min tur og jeg går til dama i skranken og sier at jeg trenger å fornye passet, men at dette ikke er hjemkommunen min, hva gjør jeg da? Men det gjør visst ingenting. Og så spør hun hvor høy jeg er, 168 sier jeg stolt, «og håret ditt er brunt», så ser hun meg i øynene og konstaterer at de er brune. Deretter må jeg si telefonnummeret mitt, «øøøh», det er så vanskelig å si med ord, lettere å skrive, eller å taste inn på mobilen, for ditt eget telefonnummer er jo det du bruker minst, husker dårligst, kan jeg oppgi Twitter-brukernavnet mitt istedet? Så staver jeg, går det an å si det om tall … ? … «4 … 7 … 2 … »

Nå kan jeg sette meg på krakken og se inn i det svarte feltet. Hun skrur på datamaskinen, og blikket mitt svever rundt på de andre pass-menneskene rundt meg som sitter på krakker som er akkurat lik min, som skriver med elektroniske penner på elektroniske underlag, og så sier hun brydd, «beklager, har vært på møter i hele dag så har ikke skrudd på maskinen før nå,» og jeg har ikke en gang merket at jeg har ventet.

Jeg fikser på håret og retter meg opp i ryggen, løsner på skjerfet, «lukk munnen, ikke smil».

1 – ikke smil, 2 – ikke smil, 3 – ikke smil, så kommer det et timeglass og jeg ser på passdama. «Ok, nå ser det ut til at du blunket akkurat da bildet ble tatt, kan du se inn i det svarte feltet igjen?» Åja, haha, sånn er det alltid. Eller, veldig ofte. Når bildet blir tatt. Man må jo blunke, liksom. Jeg gjør det hele tiden, jeg. Det burde du også! Det er rart det der med bilder, for hva er sjansen for å ikke blunke på et bilde? 50 %? Jeg blunker hele tiden, jeg. Av og til tenker jeg på det at jeg blunker nå … nå … nå … og nå, men da blir jeg litt gal. Vi tar et nytt bilde.

«Du blunka igjen, vi prøver ett til.» Der er her jeg begynner å le litt og daske meg i pannen. Jeg ler sånn at jeg åpner munnen og «ha-ha-ha»-er, absolutt sånn jeg ikke skal gjøre på dette forbaska bildet. Sekundet etter er det å snu hodet 45 grader og se inn i det mørke feltet igjen. «Ikke smil, ikke smil, ikke smil», timeglasset dukker opp, phewwwww, det er som å komme opp etter sekunder under vann.

Nå blunka jeg ikke. Det var vel den andre halvparten av de 50 % som slo an der, tenker jeg. Så må jeg legge den høyre pekefingeren på det blanke, røde feltet, mønsteret av fingerflaten min dukker opp på skjermen. Så er det samme prosedyre med høyrefingeren. Jeg legger den nedpå, krusseduller og rundinger, det bever seg når jeg beveger meg, men jeg kan ikke se det slik som dette, jeg tenker «kult …», og så skriver jeg under med den elektroniske pennen på det elektroniske underlaget slik duden og dudettene ved siden av gjorde da jeg lot blikket mitt sveve. Det hele er over på maks 10 minutter. Like mange dager er det til passet kommer i posten. Så effektivt! Jeg er imponert, og på vei hjem, vinker til blomstene ved inngangen, men de bare ler.