Et blaff fra en hvit laboratoriefrakk

Tenk at jeg skulle forville meg i Kjemibygningen. Det hadde jeg aldri trodd. Mennesker i hvite frakker, endeløse korridorer, reagensglass, og periodesystem svære som tapeter, men her har vi altså kunsthistorie, av en eller annen merkelig grunn. På den første forelesningen for noen måneder siden var jeg en av mange virrende mennesker i Fysikkbygningen. Det var tydelig at mange av disse ikke hørte til blant prøverør og konstruerte eksplosjoner.

Ok, det er en lang historie, men det var i hvert fall sånn da jeg surret rundt der den gangen for noen måneder siden, at noen kom bort til meg og spurte «Vet du hvor Kjemibygningen er?» og jeg sa «Jeg leter også etter den!» «Kunsthistorie?» «Jepp!» og plutselig var vi liksom blitt en slags venner der vi gikk og vimset sammen.

Vi fant et skilt der det sto Forelesningssaler tredje etasje, eller fjerde, eller noe sånn, og plutselig var det selvsagt at det måtte være der, og nedenfor var det et toalett, og hun sa at hun skulle dit og at vi treffes oppe, okei, sa jeg og gikk opp en trapp og spurte om dette tilfeldigvis var en del av Kjemibygningen, kanskje? Men neida, i dette auditoriet skulle de ha teknisk matematikk — woooow, tenkte jeg, back off – danger! Men en ting var sikkert: Dette var ikke bygningen. Jeg måtte i hvert fall gå ned alle trappene og ut av hele denne bygningen, for dette var Kjemibygningen og ikke fysikk, kjemi/fysikk, fysikk/kjemi … det er lett å blande det rundt og rundt. Så bar det ned, og toalett-jenta var bortevekk, jeg tenkte på om hun kom til å gå opp i tredje etasje og spørre de samme matte-guttene som jeg gjorde om de kanskje muligens skulle ha kunsthistorie her …? Men det fikk jeg aldri vite, for her var jeg i første etasje og virret igjen, det begynte å bli dårlig tid nå, og når et fremmed menneske nærmet seg igjen, visste jeg at hun egentlig ikke pleide å vanke her sånn til vanlig blant mikroskoper og kjemiske formler, at hun kom til å spørre: «Vet du hvor Fysikkbygningen er?», det var nesten som om jeg begynte å svare før hun en gang hadde begynt å spørre. «Nei, men jeg skal på kunsthistorie jeg også.»

Etter en stund mens vi hadde stått der og sett rare ut, var det en gammel knert som sto og så på de forvirrede fjesene våre og sa «Leter dere etter noe?» Med en morsk og eksentrisk mine begynte han å forklare at mange blir forvirra av dette, at Kjemibygningen er den nedenfor Fysikkbygningen, det er alt dette her, illustrerte han med en luftig håndbevegelse så fort vi hadde kommet ut på den andre siden av Fysikkbygningen, og vi gikk i tur og orden etter ham, inn og ned en trapp og gjennom endeløse korridorer med enveis-gang. Disse dørene kan du bare åpne fra den ene siden. Du kan ikke gå gjennom en dør og etterpå snu og gå tilbake. Da må du bare gå videre og ta hele runden rundt. Dette oppdaget jeg en senere gang under pausen i forlesningen da jeg hoppet gjennom gangene jeg hadde kommet fra for å løpe opp i pedagogikk-bygningen og kjøpe meg en smoothie. Akkurat da var det faktisk noen som kom fra den andre siden og gikk gjennom døra som var uåpnelig for meg, og jeg smatt forbi et blaff fra en hvit laboratoriefrakk.