Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Jeg er en kålrabi

Det er eksamen på universitetet. Jeg har ikke vært med på det før. Eksamen på videregående husker jeg som noen av mine beste øyeblikk på skolen. Alle er så fokusert. Jeg liker når alle er forberedt og sitter klare, når alle er litt nervøse. Det er mye å observere. Det var ikke alltid det gikk så bra, noen ganger gikk det på flaks og noen ganger uflaks, men jeg har aldri jaktet på gode karakterer. Av og til er ikke så viktig å få bekreftet det du vet – selv om det utvilsomt er en fantastisk følelse. Nederst på bloggen min står det et sitat av Arne Næss: «Livskvalitet går overhodet ikke ut på hva man har, men hva man føler man har.» Sånn er det litt med kunnskap også, tror jeg. Det finnes mange ulike typer av den. Om man har den typen kunnskap som gir best karakter, så er det ikke sikkert at man har den kunnskapen som lønner seg. Og selv om det unektelig er godt å få anerkjennelse, så er det ikke stabilt nok til å gjøre til sin største og eneste motivasjon.

Noen ganger skriver jeg veldig sakte. Jeg stopper etter hver setning og spør hva denne setningen egentlig sier, noe som egentlig er fryktelig dumt fordi da klarer jeg aldri å virkelig leve meg inn i det jeg skriver. Mens jeg samler flere og flere setninger, leser jeg gjennom setningene jeg har laget hittil for å se om de passer sammen, om det er flyt. Hvis jeg føler at det er bra, får jeg selvtillitt til å fortsette. Noen ganger føler jeg bare at det er skikkelig dårlig, og da sletter jeg alt og går og gjør noe annet.

Men på eksamen kan du ikke gjøre noe annet. Det er en kvelende følelse. Dette er arket ditt. Skriv på det. Nå! Og hodet føles som en tom ballong. Skulle ønske jeg kunne legge meg ned på en sofa og lukke øynene. Eller se ut vinduet. Bare litt. Det går ikke.

Jeg er en av dem som ALDRI har tatt en luftepause med en eksamensvakt på en eksamen. Aldri. Never. Nope. Jeg synes det er helt utrolig skummelt. Jeg er så redd for å forstyrre noen, og for cheesy smalltalk. Det er bare så vidt jeg tør å rekke opp hånda for å få flere ark. Ark er viktigere enn luft akkurat nå. Hvis jeg bare blir ferdig innen den siste timen, kan jeg gå ut helt alene og gjøre hva jeg vil, og det er så utrolig mye mer befriende.

Når eksamensvaktene følger ut eksamensdeltagerne en etter en, får jeg assosiasjoner til fengsler og fangehuler. Eksamensdeltakeren går først og eksamensvakten går rett etter, passer på at at han ikke ser for mye, snakker, eller stikker av. Jeg lurer på hva de snakker om der ute, de to. Eller om de snakker.

Før eksamen begynner, sier den vakten som gir alle beskjedene: «Hvis dere vil ut og lufte dere, så er det deres ansvar å starte en samtale – ikke vår!» Jeg blir litt satt ut.

Jeg har en matpakke. Det er én brødskive delt i to, og de to delene ligger oppå hverandre i en sammenknyttet, liten plastikkpose. Det er en nødproviant, for denne stemningen vekker ikke akkurat appetitten. Likevel hender det at magen begynner å bråke og skriveleddet til å slurve. Da er det faktisk nok med en pitteliten brødskive som jeg nesten kan få plass til i et eneste stort jafs!

Likevel tar jeg små bit og jeg titter rundt om noen observerer meg. Det smuler jo så forferdelig. Jeg merker at jeg tenker for dårlig gjennom disse tingene på forhånd og er for urutinert. Matboks hadde vært tingen. Notat til neste gang.

Egentlig pleier jeg bare å ta med meg en flaske med vann, men under en 4-timers eksamen er det jo typisk at sulten irriterer vettet av deg helt mot slutten — noe jeg hadde observert på en tidligere eksamen denne uka — akkurat når du trenger vettet som mest til å se over slurvefeil og legge det siste strøket på verket.

Kladdearkene er gule, innføringsarkene er hvite med blåpapir. Du får altså tre kopier av å føre inn én gang. En til deg, to til de. Jeg tenker at jeg ikke helt kan forstå hvordan de som skal rette dette skal orke å lese alle disse forskjellige håndskriftene. Men på en annen måte er det kanskje lettere å lese dem enn å skrive dem. Jeg står ute i snøen, kulepennen har avtrykk i hånda mi og jeg har hånda oppi votten og votten oppi lommen mens jeg venter på trikken hjem.

Jeg tenker på neste semester og jeg grubler over det forrige. For å være ærlig har det vært utrolig kjedelig. Ja, filosofi, ordet som betydde liv og regnbuer og sommerfugler, det gir meg nå assosiasjoner til noe klamt og rart med liten skrift. Undervisningen er ikke givende og inspirerende. Den er hypnotiserende og den tar knekken på deg. Så har jeg kanskje forventet at den skulle være forlokkende og tiltrekkende, sensuell og uimotståelig, men faktum er at du må angripe den. Filosofien altså. Jeg hadde en visjon at vi liksom var venner, men du må ha en strategi, du må se på det som en kamp. Jeg hadde fullstendig misforstått. Mine tanker er et helt annet sted.

Noen uker senere får jeg resultatet. Jeg strøk i to av tre emner. En av to eksamner. Jeg strøk i ExPhil (selv om jeg besto flervalgsprøven, var semesteroppgaven min en flopp), jeg strøk i ExFac og jeg er en kålrabi. Først måpte jeg en stund, så gråt jeg en skvett, før jeg fikk trøst av kjæresten, og etterpå fant jeg ut at jeg kanskje skulle lese litt i den Bachelor-boka som jeg kjøpte sammen med pensumbøkene i høst.

Det er verste er den følelsen. Du føler deg så utrolig dum. Men hvorfor er det så utrolig kjedelig? Kjede seg kan man gjøre i mattetimene på ungdomskolen — og tro meg, det gjorde man. På universitetet skal du gjøre det du liker, det du er god til, det du får til. Men av en eller annen grunn mestrer du det ikke, og det verste er at det er ingen her til å fortelle deg hvorfor. Jeg har spurt om begrunnelse nå. Men underveis får man heller ingen karakterer på de obligatoriske oppgavene man må bestå for å kunne gå opp til eksamen, ingen indikasjon på hvordan man egentlig ligger an.

Hvordan skriver man en akademisk oppgave? Kanskje jeg ikke argumenterte nok, og ikke resonnerte frem og tilbake mellom ulike standpunkter. Men når du har memorert formlæren til Aristoteles, hvordan kan du om mulig argumentere for eller imot den? Vanligvis pleier jeg å være ganske så reflektert av meg, men her får jeg jernteppe. Om verden eller sjelen består av form eller stoff, eller om den har som formål å realisere seg selv eller ikke, hvilken forandring utgjør det? Plutselig går det opp for meg at det kanskje ikke er noe poeng med filosofi. Kanskje er det bare akademisk jåleri.

Men jeg vil studere. Jeg har lyst til å kunne disse tingene, og jeg vil ha en grad fra høyere utdanning. Jeg må bare ha en strategi. I Bachelorboka var det mange gode studietips som jeg skal ta med meg til neste semester. Da skal jeg nemlig ta noen emner utenfor det anbefalte studieløpet, og jeg håper det blir gøy og interessant. Hvis ikke skal jeg selv sørge for at det blir det. Jeg har nemlig en plan.

Så kanskje er jeg ingen kålrabi likevel. :)

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS