Filosofisk animasjonsfilm

Horton Hears a Who (NB: LITT SPOILER!)

I julen så jeg en tegnefilm som fikk meg til å le høyt! «Horton Hears a Who», eller «Horton redder en Hvem» på norsk er basert på en barnebok fra 1954 som er skrevet av en forfatter som kaller seg Dr. Seuss. Kanskje ikke så kjent her i Norge. Originalfortellingen er skrevet på rim, og filmen har tatt med seg dette videre i sin fortellerstemme. Det blir en poetisk schvung over det hele.

Filmen ble lansert i 2008. Og jeg husker det var noe. Når bloggen din heter Elefantzonen glemmer du ikke så lett antydningen til en storfilm om en elefant.

Vet du det, at elefanter er fantastiske skapninger? Store i form såvel som i personlighet. I alle omstendigheter blir elefantskikkelsen fremstilt som en sjarmerende og vinnende vesen, til nøds litt klossete, men med sine gigantiske ører og gode hukommelse er elefanten symbolet på alt som er Sant & Vakkert, og med andre ord alt som hører tegnefilm- og eventyrverdenen til.

Det er elefanten Horton som en dag hører et rop om hjelp, et tynt, lite vræl som kommer fra et fnugg. Alle de andre dyrene jungelen tror selvfølgelig at han har blitt helt koko, men Horton er sikker på det han har hørt. Til å ha de største ørene i jungelen burde det vel egentlig ikke være noe å diskutere.

Det viser seg å være en hel verden der nede, Hvemvik, bare et vindkast fra å bli utslettet og tilintetgjort. Og som den trofaste karen han er blir det Hortons oppgave å finne et trygt sted for mikro-verdenen å være.

Kenguru-dama vil ha slutt på at Horton driver og forkludrer barna med snakkende fnugg. Hun og elefanten har en diskusjon om hva vi egentlig kan vite er sant. Kenguruen kjefter og sier at bare det vi kan se med våre egne øyne er sant. Elefanten sier at folk er folk uansett størrelse. Hvis du var langt ute i verdensrommet og så ned på vår verden, ville vi også sett ut som et fnugg.

Å, som jeg koser meg! Så enkelt. Så stort! Og så bitte, bitte lite. Alt på en gang. Og denne supre frontfiguren, som starter morgenen med et friskt og lekent bad. Han stuper elegant, og magen deiser til både latter og sjarme. Vi ler, men jeg snakker vel ikke bare for meg selv når jeg sier at jeg får lyst til å omfavne ham hardt og lenge som en diger kosebamse!

En stor film om de små tingene, om at vi ikke skal være overmodige og påstå at noe ikke kan være mulig. For det kan det, og det eneste vi kan gjøre er å begynne å høre etter, og være nysgjerrige. En person er en person, uansett hvem.

Jeg er glad bloggen min heter Elefantzonen. Plutselig kunne det ikke passe bedre.

+ Se trailer