Bokbloggturnéen: Mørkeboka

En annerledes eventyrbok

Nå er det bokbloggturné igjen. Sist gang var det «Genesis» som skulle skrives om, denne gangen er det barne- og ungdomsromanen «Mørkeboka» av Sigbjørn Mostue. Jeg hadde aldri hørt om verken han eller Alvetrilogien før dette, men det hadde mange andre. Nå tror jeg heller ikke jeg kommer til å glemme navnet med det første. Det er en bok om eventyr. Den er rar.

Det lukter postmodernisme. Det er miksing av fakta og fiksjon. «Mørkeboka» plukker fra høyt og fra lavt i en salig blanding. Den historien vi leser er egentlig en samling av dokumenter. Dagboknotater, nett-chatter, samtaler som er tatt opp på bånd og utdrag fra de originale folkeeventyrene. I margen finnes det håndskrevne bemerkninger fra forfatteren. Stemplet «Cosmic Top Secret», eller «Strengt Hemmelig».

Dagboknotatene skrives av Wilma, en jente på 13 eller 14 år og i den øverste delen av fortellingens angitte målgruppe. I dagboka skriver hun om forelskelser og tyggis, om håpløshet og hvor utrooolig kjedelig det er på skolen. Akkurat nå lærer de om folkeeventyr, snart skal hun levere en oppgave om Peter Christen Asbjørnsen og hvordan han begynte å samle eventyr. På biblioteket møter hun en merkelig bibliotikar-dame som gir henne helt ny og ukjent informasjon om en av vår kulturarvs kjæreste eventyrsamlere. Og plutselig blir skoleoppgaven litt mer interessant…

Overalt i boka finnes det URLer som faktisk eksisterer og fungerer, og man kan gå inn og lese dokumenter, blogginnlegg, -kommentarer, og se på hovedpersonens egen hjemmeside. Det er som om historien åpner seg opp og fortsetter fra bokpermene og at den er en del av en større sammenheng.

Det skaper en illusjon om at fortellingen er sann. Den har vært der ute hele tiden, og nå får du hører den – det er en skatt, en gave. Og kanskje, hvis du ikke engasjerer deg i disse setningene, hvis du ikke forstår dem, kommer hele verden til å bli forandret. For alltid.

O-ho…! Sånne spennende ting som kribler i magen og gjør at du må lese hele dagen, hele kvelden, hele natten… om du klarer å holde på de snaut 140 sidene før den korte fortellingen er slutt. I hvert fall den mellom bokpermene. Det er spennende, morsomt og helt utrolig originalt.

Og det er et fantastisk stilig og moderne virkemiddel som jeg digger! Det eneste er at det krever perfeksjonisme, for det er også noen ting som ikke helt på greip.

Jeg stusser litt av at bokomslaget vi holder viser til en slitt, gammel bok som heter «Mørkeboka», mens historien bak dette omslaget skriver om oppdagelsen av en annen bok, den boka som virkelig er den slitte, gamle «Mørkeboka». Barne- og ungdomsboka «Mørkeboka» kunne egentlig vært en dokumentmappe.

Eller at nettsidene som boka peker til kunne vært bedre og mer realistiske. Slik som nå er de bygget på løsninger som hører til helt motsatt ende av tiåret vårt. De er parodier. Bloggen som skal spille en sentral rolle i historien har kommentarfeltet på forsiden. Alle som leser blogger vet at ingen reelle blogger faktisk fungerer slik. Eller hjemmesiden til Wilma, som ligner på hjemmesiden jeg lagde i 2002. Nå er det snart 2010 og det er ikke slik lenger. Dagens 13-åringer har blogg. Veldig mange av «Mørkeboka»s lesere kommer til å ha blogg. Derfor burde Wilma også ha blogg. Hvis det skal være helt perfekt.

Kanskje bokas målgruppe på 9-14-åringer ikke ser det slik, men jeg tror også mange voksne kan ha glede av å lese denne fortellingen. Uansett er tanken veldig god, og jeg får lyst til å lese flere bøker som bruker internett som virkemiddel.

Jeg sto i all fall der på t-baneholdeplassen i snøfallet og leste som om jeg hadde blitt forhekset. Og innimellom formulerte jeg i hodet mitt slike ting som at «Mørkeboka» på en måte er en bok som ser deg. Jeg liker at bøker ser meg, da føler jeg meg involvert: dette angår meg, oss – deg. Hvordan går denne historien? Det er viktig å få det med seg. Det er viktig å lese. Det er viktigst av alt!

Sånne budskap om god moral og om at det vi lærer på skolen er gøy er jo nesten umulig å unngå i barne- og ungdomsbøker. Heldigvis skriver Wilma dagboken sin som en virkelig realistisk, bortskjemt ung dame i 2000, og jeg smiler litt mange steder her og tenker at dette er bra greier.

Men når budskapet i «Mørkeboka» kommer frem mot slutten synes jeg den blir i overkant politisk korrekt, og jeg tenker «åja, det var der vi ville…». Det begynner å ligne på politisk indoktrinering av barn, noe som sier seg selv: det er helt feil. Heltene i folkeeventyrene blir snudd til å bli politiske maskoter. Motargumentet er jo selvfølgelig «men miljøvern har jo ikke noe med politikk å gjøre», men jo tenk for det har faktisk det. Og at vi er snittet i øyet var vel kanskje litt hardt og brutalt? Hva med at byttingene heller løper etter Wilma og prøver å snitte henne i øyet, men at hun unnslipper dem fordi hun resonnerer seg frem til de riktige miljøholdningene med sin sunne fornuft? Eller er jeg for myk og puslete nå?

Istedet er vi alle ødelagt, og det eneste vi kan gjøre for å reparere oss selv er å melde oss inn i en miljøvernorganisasjon. Jeg vet ikke om dette er en barnebok eller en politisk bok. På den ene siden liker jeg at den overrasker meg og gjør meg litt irritert. På den andre siden savner jeg leken og det magiske som hører hjemme i barnas verden. Men kanskje det barnslige ikke finnes lenger slik som jeg tror.

+ Bokbloggturnéen på Facebook
+ Cappelen Damm: Mørkeboka