Hvem er forfattercoatchen?

Jeg liker veldig godt spørsmål, særlig sånne spørsmål som man kan gi litt lengre svar på. Få spørsmål har nemlig kun ett svar. Så når jeg får spørsmål fra folk på nettet er jeg veldig glad i å svare. Det eneste som av og til utsetter sånne ting, er når jeg tenker litt for mye på hvor mye jeg kan svare, for det er så mye å si. Spørsmål er den største inspirasjonskilden. Gi meg en setning med et spørsmålstegn bakpå og du har meg.

Her om dagen fikk jeg dette spørsmålet på Twitter:

I ny og ne snakker jeg om denne «Forfattercoatchen». Og forresten, om du reagerte på en skrivefeil akkurat der, så er faktisk også dét en morsom historie…

Siden i fjor høst, da uttrykket ble etablert (av meg), la jeg nemlig ikke merke til skrivefeilen. Det var først etter at jeg hadde skrevet noen tekster med det nye ordet at noen gjorde meg obs på den ekstra t-en, og jeg tenkte fort «søren!». Siden jeg er en sånn som liker at skriveleifer kostes unna, blir jeg overhodet ikke fornærma om noen gjør meg oppmerksom på skrivefeil jeg har gjort. Tvert imot kan det føre til en fin diskusjon (noen skrivefeiler er nemlig både riktige og gale), eller i enklest fall kan de føre til finere og mer feilfrie tekster. Forfattercoatchen er faktisk en flink korrekturleser selv.

«Men ellers er skrivingen din kanskje det eneste jeg ikke blander meg oppi,» sier Forfattercoatchen.

Hvem er Forfattercoatchen? Første gang jeg skrev om ham var den 10. september 2008. Første gang jeg møtte ham var lørdagen før. Slik beskrev jeg første gang jeg så ham:

En mann med joggesko og ryggsekk står like utenfor Stavanger kulturhus og ser på mobilen sin. I samme sekund har jeg akkurat sendt en SMS. Et sammentreff? Eller er det min SMS han leser? Jeg sitter øverst i trappa rett utenfor kulturbiblioteket i andre etasje og speider etter en person som jeg aldri har sett før. Herfra har jeg full oversikt over en liten bit av lørdags-Stavanger, proppfullt og kaotisk i lørdagssammensuriet. Folk som deler ut ting, Kaninbyen av Arild Rein, og andre ting. Folk som mottar dem og bærer dem med seg, eller slenger dem fra seg på gulvet, står i veien slik at man ikke kommer forbi og må åle seg gjennom folkemengden, eller kanskje skli og snuble over en brosjyre som ligger på det flisebelagte gulvet. Likevel skal det snart vise seg at det er denne personen. Men hvordan visste jeg det? Kanskje er dette en av de evnene som vi skribenter bare har!

(…) En multimediajournalistikk- og teaterstudent ved Universitetet i Stavanger hadde mailet meg og fortalt at han hadde lest bloggen min en stund og gjerne ville møte meg. (…) Teaterstudentene på universitetet skal dessuten analysere et teaterstykke som de skal se før alle andre, nemlig «E der någen der?» (som jeg hadde vært med på å skrive, og som i disse dager var i ferd med å settes opp på Rogaland Teater, Red.Anm)

(…) Multimediajournalistikkstudenten vil arrangere en opplesning. En ekte forfatteropplesning, hvor jeg skal lese opp novellen jeg bidrar med i antologien «Vi skal forandre verden en dag» som kommer i oktober! 10.9.2008

Det er ikke med overlegg at Forfattercoatchen er anonymisert. Men jeg synes det er litt hans stil. Forfattercoatchen er en mediadude, han er på Twitter, han er bak kamera, han er den som holder mikrofonen, leser alle verdens nettaviser, som hvisker «det kommer til å gå bra» når jeg er så nervøs for å gå frem på scenen for å hente en rose og en applaus. Eller når jeg skal frem og lese opp novellen min, han er den som smiler når jeg kommer tilbake til plassen ved siden av ham, og som forteller meg hvor flink jeg var. Han er den jeg kan være ærlig til, og når jeg spør ham hva han synes, så svarer han ikke alltid det jeg vil at han skal svare. Han svarer nemlig sannheten. Han er den du kan diskutere med, og etterpå kan han si noe som er så morsomt at det får deg til å le så mye at tårene triller. Eller vi kan bare være helt stille.

20.2.2009: Vi møttes for første gang med en reporterblokk på bordet mellom oss. Nå har han istedet hånden sin, som stryker varsomt over min.

Det er ikke slik at jeg har det for vane å forelske meg i journalister som intervjuer meg. Men denne gangen var det noe mer, akkurat da vi minst ventet det.

Første gang vi møttes snakket vi i 7 timer uten å spise, vi hadde bare så mye å si. Tiden forsvant. Det må vel bety noe?

Vi er prikk like og vidt forskjellige. Han er veldig flink til å ha det bra. Han er et tvers igjennom godt og fredelig menneske. Og det beste er at han vet det ikke en gang selv.

Han kan komme til å holde rundt meg når vi sitter på kafé og snakker, eller er stille sammen mens vi drikker te og jeg plukker opp notatboka for å skrive ned en idé, og jeg ser opp og bort på ham av og til, og tenk det,

Han er her fortsatt.

Nå bor vi sammen på Frogner i Oslo. Og kjøkkenet vårt er knapt en kvadratmeter, men det er bare fint. Vårt første mål er å skaffe oss kjøkken der vi kan stå ved siden av hverandre og skjære opp paprika. Og etter det har vi mange fine planer for fremtiden. :)