Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Genesis • NB: Spoiler!

En dag sjekket jeg postkassen, og der fant jeg en konvolutt. Jeg åpnet den og fikk øye på en lapp der det sto «Hvem er du? Hvor kommer…/»

Neida, jeg bare tuller. Oppi konvolutten var det en bok av Bernard Beckett som heter «Genesis». I forbindelse med bokbloggturnéen hos Cappelen Damm har rundt 30 påmeldte bloggere fått denne lille romanen for å skrive om den. Og i dag er det min tur.

NB: Spoiler!

genesis

«Genesis» er en science fiction-historie med vitenskapelige og filosofiske referanser, og det passer jo kjempebra siden jeg nettopp har begynt å studere filosofi. Her finner vi referanser til dialogen «Staten» som vi kjenner fra Platon, der det blir diskuter hvordan idealsamfunnet skulle blitt styrt. Ingen foreldre kjenner sine barn, ingen ektefeller lever sammen, og helt fra begynnelsen blir man inndelt i strenge klasser som maskiner uten selvstendig tankevirksomhet, kun for staten og fellesskapets beste.

Er det dette som er menneskehetens fremtid?

Og nu, Kjære Leser fra Den Fjerne Fortid der på Den Andre Siden av Skjermen, er det eksamen. Jeg mener selvsagt: Eksamen. Stig ombord, for nu går Trikken til Den Fjerne Fremtid, omkring 2090, hvor alt vil være helt annerledes enn det er nå. Men du vet det ikke.

… faktisk vil du aldri kunne forestille deg det. Jeg lover! Slutten kommer som en gigantisk orkan av en bakoversveis. Og det er det som gjør det så skummelt-skummelt-skummelt… men samtidig vanvittig deilig! Som om himmelen trekker seg fra hverandre som en gardin og alt er opplyst og åpenbart.

Å gjenfortelle boka med egne ord er som å ta mageplask fra månen, så vi kan bare kalle dette for en stream of consciousness-versjon. Jeg bare later som du ikke er her, jeg.

Historien er fortalt rundt en eksamen på «Akademiet», en institusjon som styrer alt. Det er Anaximander som er oppe til eksamen. Dette betyr mye. Hun er smart som et leksikon. Jeg ser henne for meg som hun supersmarte jenta med briller og masse bøker oppi ryggsekken sin.

Samtalene er skrevet i dialog-form.

Til eksamen har Anaximander forberedt hologrammer. Jeg skjønner ikke helt hva dette er før ut ifra sammenhengen, men ordboka sier meg at holografi er tredimensjonale bilder. I Anax’ hologrammer er det bilder av to virkelighetsnære figurer som snakker til hverandre etter replikkene hennes. Gjennom dette skal hun vise eksaminatorene at hun har kunnskap nok om historien (vår fremtid, hennes fortid) til å komme inn på Akademiet.

De to figurene er mennesket Adam og roboten Art. Jeg skjønner fort at Art er avbildet på bokomslaget. Likevel har jeg mest lyst til å beskrive ham som enn WALL•E med apehode. Jeg får det av en eller annen grunn for meg at han ruller rundt på hjul, men det trenger ikke nødvendigvis å være tilfelle. Han er uhyre avansert, og driver med langt mer enn å dabbe rundt på ping-pong-baller. Men likefullt, ifølge Adam, kanskje noe like irriterende.

Han som har bygget Art heter Filosof William. Og Adam er en eller annen folkehelt som har reddet en eller annen, men så gjorde han noe galt. Derfor er han nå i et slags fengsel. Men så var det noe med at noen foreslo at de sperrer Adam inne sammen med roboten Art, for å kompensere for en strengere straff.

Filosof William synes dette er en god idé, for å være innesperret sammen med et menneske kan få Art til å utvikle seg mer som et menneske. I fengselcellen har Adam og Art heftige debatter om ulempene ved den andre og fordelene ved seg selv. Adam mener Art er en blikkboks og at han selv er et mirakel, noe en robot aldri kan bli. Art argumenterer imot med at Adam er for emosjonell og forgjengelig.

Men det viser seg at noe av historien aldri er blitt kjent, ifølge eksaminatoren. Fangene spekulerer i å rømme. Anax skjelver og blir tvunget til å spekulere i om Filosof William har planlagt dette hele tiden. Var dette Williams plan hele tiden? Adam gjør Art til en super-menneskelig robot, for så å rømme fra fangenskapet, ta backup av seg selv og bli drept, men likefullt udødelig fordi han er programmert til å reprodusere seg selv.

Det er den ene sjokkerende avsløringen etter den andre. Når de rømmer, løper ned trappekorridorene med vaktene i hælene, trommer hamrer mitt som en trommevirvel.

Men vent! Hva er nå dette? (s. 131)

«Etter Den store krigen ble det bestemt at androidene skulle lage ikke bare ansiktene sine, men også kroppen, som en orangutang. Det var en kollektiv spøk, en avfeiing av den arten som hadde vært før dem. Inntil dette øyeblikket hadde Anax vært stolt av sin arv. Nå kikket hun ned på den hårete kroppen sin, den utstående magen og de korte, bøyde beina, og for første gang følte hun seg forlegen og fremmed. Anax tenkte på Adam, de elegante, dyriske proporsjonene på formen hans. Hun kjente løgnene vaske over seg, en tidebølge av bedrag. Så det er dette vi er, sa hun til seg selv. De store bedragerne.»

Dette avsnittet forklarer alt! De som reagerte på hvorfor hun snakket så robot-aktig under eksamineringen. Hvorfor hun hadde problemer med å spekulere selv i hva hun selv mente.

Anax hadde vært en ape-hodet robot hele tiden. Da jeg leste det ble jeg helt kvalm og følte meg selv som ikke noe mer enn en tåpelig primat.

For bare noen få minutter siden bladde jeg over den siste siden, og det var som å komme tilbake til en annen verden. Jeg tror hendene mine dirrer litt. Boka har bare 136 sider, men er til gjengjeld en uhyre intens, liten bok med svære spørsmål. Jeg får en helt skummel følelse inni meg av å tenke tilbake på den.

Alt jeg egentlig vil nå er å bla opp på første side igjen og lese alt sammen på nytt.

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS