(Filosofi)

Så, hvordan er det å studere filosofi, da? Jo jo, spennende det. Ja, da. Veldig interessante greier. Ja, visst! Helt topp. Joda. Ikke sant? Jaja. Helt enig. Såklart. Jo, jo. Og shubbi-dubbi-du… du vet.

Som dere har lest før har jeg fundert en del over hvorfor man burde studere filosofi, og jeg har funnet ut at man så absolutt burde gjøre det. Og nå gjør jeg det. Men samtidig; nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal gjøre det.

Det holder liksom ikke å se opp i skyene sånn som de gjør i begynnelsen av filmen «Sofies Verden» og vente til man får et brev i posten og sin egen personlige filosofimentor som forklarer alt med stor lidenskap og entusiasme. Det er ikke betongvegger som eksploderer i forelesningssalene og plutselig er vi midt i Renessansen og Shakespeare bøyer seg ned over scenekanten og tar hånden din, «Hello, Binka, my name is William. William Shakespeare».

Det er så mange her. Og du er bare en i mengden. Nr. 195429586,95.

«Var du også forvirra det første året?» spør jeg hun ved siden av meg på Exphil-seminaret, hun som går på et annet studieprogram og har gjort det noen semestre. Hun gliser som om det skulle være den største selvfølgelighet i kosmos og sier «gjett om!». Så flirer hun litt av minnet om seg selv mens hun noterer flittig med penner i forskjellige farger. Det ser ut som hun vet hva hun driver med.

Så er jeg kanskje ikke håpløs. Det er vanlig. Men jeg har bare en svart penn. Lurer på om det ville vært lettere å studere med en annen penn. Skal jeg begynne og markere i bøkene mine? Hvilken farge er best? Skal jeg markere med forskjellige farger og lage mitt eget fargesystem? Hva skal jeg markere, og med hvilken farge skal jeg markere hva?

Alt foreleserne sier før de begynner å forelese er «Da tror jeg vi begynner». Og alt de sier før pause er «Pause». Ikke noe snikksnakk, ikke noe trynefaktor. Det er veldig saklig og korrekt, og egentlig er det akkurat slik jeg liker det.

Men samtidig føles det veldig kompakt og intenst. Her snakker vi kun akademia. Følelser? Hvilken motivasjon vi har? Hva i huleste vi skal gjøre med dette faget? Det er vi alene om å finne ut av. Kanskje fordi det er så personlig. Men også fordi det er så flytende og seigt, at det er som å danse tango i romfartsdrakter, midt ute i verdensrommet.

Noen ganger har vi kollokviegrupper der vi diskuterer. Men foreløpig er det ingen av oss som har særlig peiling på hva vi sier, og noen ganger føles det som om filosofi er et språk som er laget bare for at vi skal kunne føle oss smarte og distingverte når vi snakker det, når det egentlig bare er tomme ord.

Filosofi virker noen ganger som bare paranteser. Det er ikke Filosofi, det er (Filosofi). Og jeg er _her_ og filosofien er (der). Det er som å sitte på gangen og dunke på parantesen. Hallo, er det noen der inne? Men ingen åpner. Og jeg sitter i den mentale filosofi-gangen og lytter gjennom den tjukke døra med et glass.

Ja, ja, Binka. Du kommer inn i det.

For i enden av lyset er det alltid tunneller, pittesmå kopper med espresso oppi, og tefat under, som jeg kjøper i pausen og tar med tilbake i forelesningssalen og viser til mine nye filosofi-venner, selv om det er en tegning av en kopp på døra, og den har en strek over.