Signaler totusenogni

Vi er i Cappelen Damms-lokaler i Oslo. Elisabeth spaserer rundt med moleskinen sin. Jeg tror hjertet hennes dunker ganske fort akkurat nå. Novellen er på trykk, side 115, det begynner å fylle seg opp med folk. Elisabeth legger notatboken på bordet, får en klem, glemmer boken, snurrer seg rundt og går frem mot mikrofonen. Jeg ser den gjenglemte moleskinen og putter den oppi veska mi.

Hver høst siden 1986 har Cappelen Damm utgitt debutantantologien Signaler. Dette har vært springbrettet for mange norske forfattere. Kanskje hører vi Elisabeth erindre om noen år, «Jo, så begynte det da i Signaler 2009…» Men i dette øyeblikket klatrer hun bare opp på platået der mikrofonen står nysgjerrig, og den hvisker med det bøyde stativet sitt: «Fortell meg dine historier».

Jeg sier «hei» til Ithil som har tatt med seg hjemmelagde sjokolade-cookies. Og de er så gode! Yummi × 1000! Jeg gomler, drikker hvitvin og sier «hallo» til Maren, som har the Cookie Monster på t-skjorta si. Kult! Snakk om sammentreff. Make cookies! Not war.

Bortsett fra en dude som leser en frisk og freidig haha-novelle om et ironisk realityshow fra Fantasi-land, er Signaler-materialet i hovedsaklig tungsindig og litteraturstudent-beskjeftiget. Men når Elisabeth leser titter folk opp fra gulvet, på den sjarmerende bergenseren der framme, og de ler på de rette stedene. Teksten heter «Fant du henne, Anton?» og er et romanutdrag.

Og fra og med den dagen var Elisabeth blitt en sånn forfatter.

«Du glemte denne».
Overraska i alt mylderet tar hun imot de upubliserte historiene.
Jeg smiler og føler meg bra.