Scent of a Woman

Har du sett Scent of a Woman? Åh. Jeg tar en ny bit med sjokolade. Vil du ha? Her, vær så god. Ja, Scent of a Woman. En film fra 1992 som handler om studenten Charlie Simms (Chris O’Donnell) og den pensjonerte oberst-løytnanten Frank Slade (Al Pacino). Det er nemlig slik at studenten vil ha en jobb til Thanksgiving slik at han kan reise hjem til jul, og nå skal han passe på den eksentriske offiseren som nesten ingen kommer overens med.

«Å, Frank er egentlig en sukkerbit,» sier niesen før hun drar. Men hva er det egentlig den gamle offiseren har planlagt?

I en hytte ved siden av et hus sitter Frank Slade. Han brøler mot barnebarna, katten, drikker whisky og røyker sigar i mørket. Han lever i mørket. Og det hjelper ikke å skru på lyset. Han er blind. Familien har lyst til å reise vekk på Thanksgiving, og ja, de kan bare dra langt vekk, for han vil for all del ikke være med – kom dere vekk alle sammen, vekk, vekk, vekk! Og nå skal det komme en eller annen idiotisk ungdom og liksom passe på ham, da. Han er sikkert ubrukelig, den uflidde dusten!

Scent of a Woman minner meg om Finding Forrester. Det er en ung dude og en eldre dude. Det er en dude som er fersk og vil lære, og det er en dude som er sint og bitter. Så hjelper de hverandre, fordi den ene har for mye av akkurat det den andre trenger. Som mot til å fortsette å leve selv om ting blir vanskelige. Eller å snakke seg ut av situasjoner sånn at rettferdigheten kan seire.

«Kom, nå drar vi til New York!» sier oberst-løytnanten med det samme familien har dratt.

«Hva?!» piper studenten, som var litt skeptisk til jobben i utgangspunktet. Men oberst-løytnanten har allerede pakket kofferten.

«Nå drar vi.»

«Tut,» sier det fra gårdsrommet.

Og sannheten er at Frank Slade har planer om aldri å komme tilbake.
Noen gang.