Ã… kvitte seg med en notatbok
fredag 24. april, 2009 kl. 18:10 av binka
Noen ganger skjer det aldri, andre ganger skjer det faktisk både titt og ofte. Noen linker til meg i bloggpostene sine, og det gjør meg så glad! Tenk å være så heldig å ha muligheten til å inspirere! Da da Elisabeth Iskrem blogget om å samarbeide med kreativiteten sin, linket hun til Elizabeth Gilbert-posten min. Frøken Makeløs ga meg æren for å ha tipset om en personlighetstest (som jeg underlig nok ikke kan huske å ha hørt om selv en gang, men det er en helt annen historie).
I dag har Lisa på loffen en koselig notatbokpost hvor hun nevner posten min om Moleskines billige kusine. Det får meg til å tenke på at jeg ikke skriver så mye i mine egne notatbøker lenger. Jeg sender notater til meg selv på mail. Den romantiske tanken om notatet som noe mer enn et forbruksverktøy har gjemt seg langt bak i tankerekken. Notater skribles, krølles og kastes som små lapper eller digitale filer i papirkurven. Og vet du hva? Det føles faktisk helt befriende!
Notatbøker derimot, de kaster man ikke uten videre. Ã… bla tilbake i gamle notater er nostalgisk og spennende. Det kan faktisk være lærerikt og berikende ogsÃ¥. Men skal du beholde dem for alltid? Kan du? Eller, kan du la være? Hva skjer nÃ¥r de hoper seg opp? Over, rundt, omkring deg, tenk Ã¥ gÃ¥ seg vill i en labyrint av sine egne notatbøker! Støv, støv, … a… a…. astjo! Alle som er fascinerte av det som skjer mellom pennen og papiret kan rammes av dette dilemmaet. Hvordan blir du kvitt dem til slutt? Hvordan kaster du en notatbok i bosset?
For noen dager siden tvitret jeg dette:
Jeg syntes det var en genial idé. EtterpÃ¥ gikk det nedover. Jeg sÃ¥ for meg hvordan notatbøkene strømmet inn fra hele verden, en drøm, men etterhvert ville jeg blitt sÃ¥ nedlesset mellom høye tÃ¥rn av oppstablede notatbøker at det ble mer notatbøker enn det var meg. SÃ¥ skummelt! Ã… være fascinert av notatbøker er en hobby som ikke kan digitaliseres. Det er liksom selve poenget. SÃ¥ nifst det er med gjenstander. Flytte, frakte, transportere, tørke støv av. Frihet er en flat skjerm som du kan brette sammen og ta med deg overalt. Men likevel… Fysiske ting kan være fint det ogsÃ¥… Ã…rh! SÃ¥ vanskelig det skal være, da!
Jeg har skrevet ting som jeg ikke uten videre kaster i en tilfeldig søppelbøtte. Tenk om noen finner dem. Og ikke sånn, «tenk om noen finner notatbøkene mine og skriver en roman om meg og hele min spontane notatbokfremstilling av mitt naturlige liv». Nei! Tenk hvis de bruker dem til å misbruke identiteten min, drive med utpressing, stjele opphavsretten til kladdene mine og bruke dem til snuskete saker. Utstyrsliste: Makuleringsmaskin, fystikker, bål. Taktisk spredning i flere søppelbøtter, ulike tømmingstider. Tilintetgjørelsesstrategi.
Jeg har en liten eske. Den er ikke så veldig lett men den er ikke så tung heller. Noen notatbøker oppi der har jeg ikke begynt på. Jeg har også et par til som ikke får plass. At de ikke får plass bekymrer meg. Kanskje jeg må starte på en eske til. Eller kanskje jeg må flytte dem til en ny og større eske. Dette gjør meg engstlig. En brukt notatbok kan ikke selges når du er ferdig med den. Den er full av verdi, den formerer seg, du kan ikke fortsette å skape så mye verdi på papir, du har ikke hjerte til å kvitte deg med disse personlige verdiene. Hva gjør du?
Jeg passer pÃ¥ at jeg kun skriver med blyant i notatbøkene mine! Scanner dem inn pÃ¥ dataen, etterpÃ¥ visker jeg ut alt jeg har skrevet, børster av viskerusk og blÃ¥ser et par ganger — sÃ¥nn — rekker den fram: Hei. Notatbok, noen? Helt tom, pent brukt.
Nei, dette går jo ikke, det går jo ikke å kaste notatbøker du har begynt på, så kanskje du aldri skulle begynt på dem i det hele tatt. Jeg lurer på hvor Hemingway, Picasso og da Vinci gjorde av notatene sine. Museene beviser at de iallfall ikke brant dem. Ikke alle. Men brant de noen? Det er umulig å forstå hvordan en reisende som Hemmingway hadde mulighet til å oppbevare notatbøkene sine. Jeg har lest at han hamstret før yndlingsmerket gikk ut av produksjon. Han må ha hatt en hel koffert med notatbøker som han drog med seg gjennom verden. Kanskje han av og til la dem fra seg på tilfeldige steder for å lette på bagasjen.
jeg elsker notatbøker! jeg elsker at foreldrene mine kjøper dem til meg på utenlandsturer. er ikke så flink til å skrive i dem da, men tenker at de er fine å ha til den gang behovet melder seg.
Jeg har en egen notatbokhylle full av gamle notatbøker, utskrevne notatbøker osv. Jeg har også permer med løsark med notater på. Det er en hel bokhylle på soverommet, bare med ting jeg har skrevet.
De ubeskrevne (jeg har en boks full) hender det jeg gir bort. Men de fulle (jeg har en banankasse full) er det bare ikke snakk om å dumpe eller ødelegge. Noen av dem gjør vondt å lese og andre gjør godt, men de er mine, og når jeg tenker at det kan bli brann tenker jeg alltid på barnet mitt på førsteplass og notatbøkene på andre.
En skikkelig morsom tankerekke ang dette med notatbøker..:) Ble egentlig litt glad for Ã¥ høre at du har blitt en smule digitalisert, for da slipper jeg Ã¥ tenke «Ã¥ssn klarer Binka Ã¥ bruke notatbøker sÃ¥ mye??» hver gang jeg velger Ã¥ lagre ett notat i mobilen min..:-p
Jeg elsker notatbøker! Eller, jeg pleide å gjøre det, men så ble det aldri til at jeg skrev i dem, så jeg måtte si stopp til meg selv og slutte å kjøpe dem. Jeg har fire-fem som jeg enda ikke har begynt på. Det er bare så vanskelig å skrive i dem, det må være noe som betyr mye for meg, noe viktig, og jeg klarer ikke skrive med blyant i dem, det må være penn, men da føler jeg at det jeg skriver må være enda vikigere fordi penn kan man ikke viske vekk. Så da ender det bare opp med at de ligger der, ubrukt, frem til jeg har noe som fortjener en plass.
Og jeg blir aldri linket til! NÃ¥ er det jeg som ble glad her. AngÃ¥ende notatbøker sÃ¥ har jeg nettopp kjøpt en notatbok – Lama Li Journal – som er hÃ¥ndlaget i Nepal, og er sÃ¥ skjør at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Den er stor, myk og sidene er skjøre. Jeg eier ikke skam. Hva den skal brukes til aner jeg ikke.
@ Nøve: Notatbøker er en utrolig fin gave! Særlig å få fra noen som har vært ute på reise. Du er heldig :)
@ Virrvarr: Wow! Det er utrolig imponerende! Jeg lurer pÃ¥ hvilket forhold du har til de konkrete notatbøkene og notatarkene. NÃ¥r det gjelder noen av mine notater bryr jeg meg bare om innholdet. Kunne gjerne skrevet dem inn pÃ¥ dataen og kastet kladden (etter grundig makulering, sÃ¥klart ^^). Andre føles viktige Ã¥ ha pÃ¥ det papiret som jeg skrev det pÃ¥ da det skrev det for første gang. Det kan bli mange bokhyller etterhvert og det bekymrer meg, for jeg er redd for Ã¥ ha for mange fysiske ting. Men tenk sÃ¥ fint Ã¥ bla igjennom de gamle notatene… Det er jammen en slags tidsmaskin.
@ Syltegeek: Jeg skjønner godt hva du mener med at noen av notatene gjør godt og andre gjør vondt. :) Av og til er det nesten litt sÃ¥nn at de vonde ogsÃ¥ gjør litt godt. Eller er det bare meg…?
Lurer på hvorfor folk ikke skriver inn minnene sine på data i fare for brann. Selv om de hadde gjort det hadde de fryktet å miste originalene. Hva er det der? :)
@ snupijenta: Takk! :) Nei, det har jeg ikke blitt så mye notatbokskriving nå. Men hvis du bare kobler ut og lar pennen flyte går det mange sider på et blunk. Prøv! Det er gøy å gå gjennom og rette etterpå. Så er det nesten enda mer gøy å se sine egne rettelser i ettertid.
@ Valerie: Notatbøker er så fine, og man føler de fortjener noe bedre enn sine egne våsete tanker. Kjenner meg igjen. Men noen ganger er tankene våre mer fullstendige enn man tror før man har begynt å skrive. Det uperfekte er sjarmerende. Det er det vi har notatbøker til. De «perfekte» utkastene skriver vi på nytt og på nytt til de trykkes i en bok. Og selv ikke da vil de være helt perfekte. Det er derfor vi fortsetter å skrive på nytt og på nytt.
@ Elisabeth Iskrem: Ooooo! Jeg Googlet den og den sÃ¥ jammen flott ut! Wow! Kanskje jeg mÃ¥ bestille meg en slik selv … Nei, har nok fortsatt litt for mange ubrukte (men hvem har vel ikke det?).
Kjøp den. Den er nok litt dyr, men sidene er så fine. Og jeg fikk lyst til å ha mine notatbøker i en boks nå, har så langt bare hatt dem på lang rekke på pulten.
Notatbøker er skattekamre. Jeg har en kommodeskuff full av utskrevne bøker, og jeg får meg ikke til å kaste noen. Ikke engang de jeg ikke tør å åpne fordi jeg er for flau over å lese det som står i dem. Notatbøkene mine er meg. Ikke hele meg, men litt av meg, og akkurat som ved de fysiske aspektene er det ikke alt man er fornøyd med, men det er der allikevel.
Forøvrig hadde jeg en rar opplevelse i Paris i pÃ¥sken. Jeg fant en bitteliten bokhandel som spesialiserte seg pÃ¥ Moleskine, og de hadde nesten alle tilgjengelige varianter. Og sÃ¥ tenkte jeg «Ã¥ nei, her skulle Binka vært!» Morsomt. :)
@ Elisabeth Iskrem: Fristende… :D FÃ¥r skrive ut de jeg allerede har og slenge den pÃ¥ ønskelista!
@ Charlotte: SÃ¥ utrolig koselig at du tenkte pÃ¥ meg i notatbokbutikken! :D Jeg hadde gÃ¥tt rundt og glist fra øre til øre og mumlet «oi…» …. «oooi….»
Har lenge tenkt på å få meg en notatbok for å notere ned ulike filosofiske refleksjoner som dukker opp fra tid til annen.
Plutselig dukket twitter opp, og den fungerer utmerket som filosofisk notatbok.
Da får man samtidig delt ideene med hele verden!
Ã… forholde seg kortfattet er en fordel, for da blir man mer presis.
Antar at egen bloggside er vel neste skritt herfra..
Idè: Ã… gi ut en bok som heter «Det beste fra 101 notatbøker-og hvordan de hang sammen». Man bruker ulike notater til Ã¥ flette sammen en ny, unik, historie..
@ henninghoel: Hei og velkommen! Sett i gang med filosofisk notatbok! Selv om du har twitter er det aldri bortkastet med notatboknotater.
Kjenner meg igjen her, berre at i staden for å skrive i dei så teiknar eg for det meste. Eg er opptatt av at eg skal fylle bøkene før eg byrjar på ei ny. dei er nesten som små litterære verk.