Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Skrivelyst: En oppsummering

Ved en inkurie ble de to første kommentarene til dette innlegget uforskyldt slettet. Beklager, Elisabeth og Caroline!

Det har gått nøyaktig ett år siden våren 2008, jeg skriver på min del av et firedelt teaterstykke — «E der någen der?» — som skal ha premiere høsten 2008. Det er den siste innspurten. En spennende og produktiv tid. Jeg får god hjelp fra konsulenten min — en ordentlig dramatiker! — som stadig dytter meg et hakk fremover, setter tidsfrister for neste utkast, gir motstand og løser opp skrivesperrer. Det føles som å være en ordentlig forfatter. Alle følelsene i meg blir firedoblet. Jeg har ekstremt stor tro på «Skrivelyst»-prosjektet, ekstremt store forventninger til meg selv, menneskene rundt meg og til veien videre.

Det starter i september 2007. Jeg får øye på en utlysning gjennom skolen, Skrive for teateret?, heter den, jeg går på informasjonsmøte, og sender inn noen noveller jeg har skrevet fra før.

Måneden etter får jeg vite at de vil ha meg med videre! og jeg blir mør og dirrende.

Noen sekunder etter, eller kanskje et minutt, blinket og ristet og lyste mobilen min i et eneste stort tivoli og jeg tenkte bare at, nå. Nå! De ringer nå!

Hallo…?

Det er meg og tre andre. Jeg vet ikke hvem de andre er men jeg kjenner at jeg lurer fælt og gleder meg til å finne det ut. Det skjer 1. november på Rogaland Teater. Teateret vil at vi skal skrive noen nye tekster, men jeg vet ikke om hva, og jeg vet ikke hvordan dette vil gå, men det er ingen tvil om at jeg er ganske spent nå… og litt redd… og nervøs. Nesten som å være med i Idol.

Jeg møter resten av skrivegjengen, 3 strålende skapende medforfattere, og oppdager at jeg ikke er alene om skrivedrømmen.

(…) jeg satt ved hun ene skrivejenta, hun som jeg hadde tatt toget hjem sammen med sist gang, og som virkelig overbeviste meg om at dette er en ny type personer enn de jeg har vært borti tidligere; Hun ble kjempefascinert da jeg begynte å snakke om personlighetspsykologi og hvorfor noen, slike som oss, har så mange tanker, mens andre bare ser på ting fra overflaten. For eksempel et fly, sa hun. Når hun ser et fly, tenker hun på de som er inne i flyet, hvor de skal, hvor de har vært, hvem de er, hva de tenker. Andre tenker bare: Fly. Og ferdig med det. Vi er så nysgjerrige, mens andre er ikke. Jeg kjente meg så absolutt igjen. Og hun kjente seg igjen i meg.

Ballen begyner å rulle og desember 2007 kommer vi på lokalradioen og jeg blir litt hysterisk…

(…) jeg holdt seriøst på å falle sammen på gulvet der inne i studioet (jeg får hjertebank bare av ordet… *studio*). Jeg var så nervøs. Så før jeg utdyper mer om hva jeg følte, hva jeg tenkte, må jeg bare si til Skrivelystfolka + dansken: Beklager all sytingen. Dere vet… innadvente kunstnere… *vifte med hendene* Det er ikke lett.

Arbeidet begynner på alvor. Skrivingen. Jeg er på villspor, midt på sporet, og så er jeg helt på bærtur igjen. I februar møter vi konsulentene våre for aller første gang:

Noe av det første Maria sa, var: «Jeg merker du har skrevet mye». Hun følte dessuten at jeg hadde fått en god forståelse for dramatikk. Hun følte dialogene var naturlige; det var faktisk det hun sa – noe jeg ble litt forbauset over å høre, for akkurat dette med dialoger har jeg slitt med. Jeg har aldri skrevet teater før. Når jeg skriver noveller, bruker jeg nesten ikke replikker. Iallfall ikke dialoger. Nå er plutselig hele verket en eneste dialog. Mange forskjellige dialoger, som går over i hverandre, og til sammen, ene og alene, skal skape en mening i seg selv; helst munne ut i flere konflikter og spenningspunkter. Det er et nytt verktøy, en ny teknikk, og en helt ny måte å skrive på. Når jeg ser på teve nå, eller film, «skriver» jeg dialogene inni hodet mitt, for å hele tiden øve meg på hvordan alt vi sier, kan skrives. Jeg tenker hele tiden på at alt vi sier, alt det banale, kan skrives, og at det SKAL skrives.

April og mai 2008 nærmer det seg deadline og jeg sliter og blogger om ting som skriveritualer og at det er ikke bare blåbær, verken å skrive teater eller å være russ, som også dukker opp midt oppi alt mylderet:

Folk er usansynlig teite. Russejenter går på skolen uten noen ting under russedrakten. Behå på utstilling. De har ikke et liv, selv om det livet de har, er ideallivet. Når det imidlertid slår dem at de skulle ha foredrag denne dagen uten intuitivt å ha iscenesatt hendelsen i sine stille sinn kvelden før, ser de passe teite ut der de står i behåen foran lærerne, men det er det ingen som tør å si til dem, for egentlig er det de som gjør det som forventes av oss alle.

I august er den første leseprøven. Vi hilser på skuespillerne, og skuespillerne møter manuset for aller første gang.

Nå er det min tekst de leser. Det er mine tanker, dette er hva jeg har tatt fra innerst i mitt hode. Nå leses det høyt, av noen andres hoder, til noen tredje hoders oppfattelse! Jeg blir svimmel og vil synke ned og gjemme meg under stolen så lenge det foregår, men jeg antar jeg må prøve å leke kul forfatter og godta den nye typen av tilstedeværelse.

I begynnelsen av september har de kommet godt i gang med øvingene og vi som skriver blir invitert én etter én for å få se hva som rører seg under prosessen.

Jeg kom inn døra med en kaffekopp. De hadde ventet på meg. Jeg hadde ikke kommet for sent, det er ikke det. For det var jeg som hadde ventet på dem, de få minuttene før klokka skulle bli akkurat 12:00. De skulle gjøre seg klare. Så fikk jeg komme inn. Men det var ikke bare meg. Forfatteren kom også. Åja? Forfatteren? Hvor? Oppi kaffekoppen kanskje? Nei, kjære leser. Jeg var forfatteren.

Under prøveforestillingen senere i september holder jeg på å dåne. Jeg skriver og blogger som aldri før om alle mine nervepirrende opplevelser:

NRK flakset over scenen foran det uformelle publikummet og siktet det svære kameraet mot skuespillerne. Det samme med mikrofonen. Jeg skalv på skuespillernes vegne. Eller kanskje jeg bare skalv på mine egne.

Noen innlegg tar jeg med enda dypere og følger opp med oppfølgingsinnlegg:

Det er gøy og spennende med oppmerksomhet, men også merkelig påkjennende for en innadvendt perfeksjonist. (…) Alle mediene fremstiller saken så utrolig overfladisk, uansett hva jeg sier. Og er det noe jeg ikke er, så er det overfladisk. Jeg vil i dybden. Jeg er forkjemper for Sannheten. Jeg har kjærlighet til visdom. Jeg er en filosof. Pressen bare grer over åstedet med en kam.
Jeg blir bustete på håret.

I september, like før premieren i Stavanger, får jeg vite at min del av stykket har blitt valgt ut til å spilles på
en teaterfestival i Aberdeen.

Etter at de fire skuespillerne var blitt intervjuet og hadde sagt mye moro, var det min tur. I den overgangsfasen dukket det i tillegg opp noe merkelig fra regissørens munn:

«Binka sitt stykke er blitt oversatt til engelsk og skal spilles i Aberdeen.»

«Hva?»

«Jeg har det her,» sa han.
Jeg hoppet opp fra stolen og rev til meg bunka med papirer.
Det var manuskriptet mitt. Det var akkurat slik jeg har skrevet det, bare at det var på engelsk!

Jeg vet at Aberdeen er i Skottland og at Skottland er rett på den andre siden av vannet for Stavanger. Kan jeg ikke bare bli med, da? spør jeg. Det kan jeg, svarer teateret, men da må jeg dessverre finansiere det selv. Men det er jo kjedelig, så jeg sender en mail til Stavanger Aftenblad:

Fra: [mailto:binka@elefantzonen.com]
Sendt: 26. september 2008 13:34
Til: [alle relevante e-postadresser jeg fant på Aftenbladet.no]
Emne: Aktuelt! «E der någen der?» Rogaland Teater til Aberdeen

Hei, Stavanger Aftenblad!

Mitt navn er Binka. Jeg er en av de fire unge
dramatikerne bak det aktuelle teaterstykket «E der någen der?» som
har urpremiere i Teaterhallen på Rogaland Teater tirsdag.

http://www.aftenbladet.no/kultur/702317/Hva_er_poenget__med_meg.html
http://www.aftenbladet.no/kultur/article564329.ece
http://web3.aftenbladet.no/kultur/article519384.ece

Min bit av det firdelte teaterstykket har allerede blitt oversatt til engelsk og skal spilles i Aberdeen, Skottland 4. oktober. Nå reiser snart skuespillere, regissør og noen andre fra teateret til Aberdeen.

Men hva med dramatikeren?

Teateret har ikke budsjett til å ta med alle. Men for meg, som en 19-årig, ivrig forfatterspire, er dette veldig stort og viktig- noe jeg absolutt skulle fått med meg! Synes ikke dere?

Derfor vil jeg nå foreslå for dere at jeg dekker saken for Stavanger Aftenblad.

Dere har tidligere vist at dere går litt på innholdsmessig tomgang på kultur-fronten. De gangene dere har dekket Skrivelyst-prosjektet bak «E der någen der?» har sakene ikke vitnet til det kulturelle nyansene som virkelig foregår inni oss som fremadstormende og ivrige kulturutøvere i Rogaland.

Dette ønsker jeg å hjelpe dere med å gjøre noe med!

Akkurat nå jobber jeg som lærling som mediegrafiker hos et reklamebyrå i Stavanger.
Jeg har tidligere erfaring fra Medier og Kommunikasjon på Lundehaugen Videregående Skole.
Dessuten har publiserer jeg mye på bloggen min –
www.elefantzonen.com, hvor jeg skriver om det å skrive, filosofi, livet, musikk, kultur & samfunn, mysterier og Den Store Forfatterdrømmen.

På http://www.elefantzonen.com/om/teater/ har jeg samlet alt jeg har skrevet om det å ha vært med på Skrivelyst-prosjektet.

Her > http://www.elefantzonen.com/2007/08/20/magiske-krakow/ > er eksempler på noen bilder jeg har tatt tidligere.

I Aberdeen kommer jeg til å fotografere, observere, spørre, notere og være sammen med skuespillerne hele tiden, og fange opp stemningen og de ekte reaksjonene!

Til gjengjeld er mitt forslag at Stavanger Aftenblad sponser meg med flybillett til omtrent 2900,- (+/-).
Jeg trenger ingen øvrig betaling.

Dermed får jeg oppleve et stort øyeblikk i en ung forfatterspires liv, og dere får en nyskapende og aktuell nyhetssak.

Håper på tilbakemelding innen tirsdag. :-)

Med vennlig hilsen,

Binka
www.elefantzonen.com

De takker nei. Jeg innser nederlaget og bestiller flybillett likevel. Men så sender de en ny mail og sier at saken kunne være interessant likevel, for nettet — det er en helt annen arena. Jeg møter Aftenbladet i de superstilige nye lokalene deres med en konklusjon om at jeg skal maile dem det jeg kommer frem til etter reisen. 3. oktober 2008 farer jeg avsted i et knøttlite fly.

Jeg kommer hjem med godt mot. Men så sitter jeg fast og prøver forsiktig å blogge en smakebit av det jeg har opplevd for å få det hele til å løsne.

Vi står like utenfor en nattklubb i Aberdeen. Det har gått noen timer etter forestillingen vår. Logoen på skiltet har djevelhorn. De serverer gjennomsiktige shotglass i neonfarger og nå står det sjanglende teaterskapere fra Glasgow utenfor og snakker om gjestestykket fra disse underlige nordmennene.

«Your writing is so sexual!»
De ser på meg med blikk som jeg ikke vil de skal se på meg med.
«My writing is romantic!» tenker jeg, kanskje jeg sier det også. Det er ikke så lett å skille.
Teaterdansken ser at jeg er litt skuffa over anklagelsene, og han sier «Er det ikke bra at du har skrevet noe som skaper diskusjon?»

Og enda en smakebit:

Så var det denne Aberdeen-saken min. Det går urovekkende tregt. Jeg klarer ikke helt å finne melodien som jeg vil bruke. Ja, for alle vet at selv journalistikk er som å skrive musikk. Jeg tror noe av problemet er at saken er så personlig for meg. Og selv om den ferdige artikkelen skal være et personlig innlegg, så er det noe med stemningen bak og forventningene foran som får det hele til å bli en skikkelig hard nøtt. Men jeg skal knekke den! Jeg må bare tenke litt først. Strør ut litt smuler imens.

Tiden løper fra meg. I november skriver jeg dette innlegget: Jeg gir opp:

Jeg gir opp. Det går ikke. Flaut, det er det. En indikasjon på manglende seriøsitet, javisst! Jeg utgir meg for å være skribent. Ja, forfatter faktisk! Men hva er en forfatter? Er det en som noen ganger har flaks og klarer å skrive bra ting? Mulig.

Jeg får oppmuntring og støtte fra leserne mine, men egentlig har jeg bestemt meg. November 2008 slutter jeg å prøve å skrive på denne saken. Og siden den gangen har jeg lurt på: Hvorfor klarte jeg det egentlig ikke?

Kanskje jeg blir nervøs av å ha en skrive-avtale. Kanskje jeg låste meg litt fast i én hovedidé jeg hadde, nemlig å plukke opp kommunikasjonen mellom skuespillere og dramatiker, men at det rett og slett ikke var nok stoff å hente og at jeg ikke hadde gjort grundig nok research til å benytte nye måter for å finne det jeg lette etter.

Før jeg reiste så jeg for meg hvordan skuespillerne gikk gjennom sine liv og lette etter sammenligninger med det jeg hadde skrevet fra livet mitt, og sammen kunne vi avdekket en helt ny måte å kommunisere på gjennom dramatiker: skribent og skuespiller: formidler.

Men hvorfor klarte jeg ikke å skrive noe om det? Jeg ble litt satt ut av spill. Da jeg kom tilbake var siste punktum allerede satt for meg i dette prosjektet. Det hadde lagt seg på hylla og ville ikke at jeg skulle grave mer i det. Nå var det på tide å starte noe nytt.

Jeg har lært mye gjennom å være med i på dette. For eksempel har jeg funnet ut at jeg trenger å jobbe svært tett med et prosjekt hvis jeg skal engasjere meg i det. Noen dramatikere kan skrive en tekst og gi den fra seg der de mener at sin jobb er gjort. Ved siste sceneanvisning. Kanskje følelsene mine rundt dette vil forandre seg etterhvert. Men slik jeg ser ser det nå er det en stor sjanse for at jeg vil være nødt til å ha en sentral rolle i oppsetningen av det jeg skriver, ellers vet jeg knapt hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg avrunder jeg min opplevelse av «Skrivelyst»-prosjektet og mitt første møte med teateret i et blogginnlegg november 2008:

Et teaterstykke eller en film vil alltid være regissørens visjon, samme hvor mye dramatikeren strever og skriver og river seg i håret. Det er ikke urettferdig, det er bare slik det er. Skal man være med på leken må man kjenne spillereglene. Det kan i hvert fall være lurt, om man vil ha det som man vil. Og det vil jeg! Hvem vil vel ikke det?

Regi-studiumet på Kunsthøgskolen i Oslo har ikke inntak hvert år. Neste opptak er i 2010. Da har jeg forhåpentligvis studert kjærligheten til visdom i ett år og fått litt mer has på filosofen i meg. (Antageligvis har jeg fått has på litt mer også.)

Og nå begynner jeg å skrive en ny tekst.

Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS