Et nytt syn på det kreative mennesket
søndag 19. april, 2009 kl. 12:15 av binka
Hvorfor er det slik at forfattere skal være smårare, ustabile og ensome outsidere som drikker gin til frokost og aldri vasker håret sitt? Er det fordi mangelen på tilstedeværelse i denne tilværelsen får dem til å se en annen verden mye klarere? De legendariske kunstnerne hadde liv som er forbundet med lidelse. Må det være sånn?
I dette TED-foredraget stiller forfatteren Elizabeth Gilbert spørsmål ved synet på skriveyrket, skriveprosessen og det kreative mennesket:
Jeg er redd for å skrive. Jeg er redd for å bli sånn. Jeg ønsker å skrive, men når jeg er redd for å skrive tenker jeg på skriveprosessen som noe overnaturlig som jeg ikke har kontroll over. Jeg blir nervøs for hva som skjer i meg når jeg skriver eller vil skrive, og jeg frykter det alt sammen.
Hva om jeg faktisk skulle komme til å skrive noe ordentlig bra en dag, noe som berører og viser at jeg faktisk har noe her å gjøre. Skrekk! Og! Gru! Tenk hvis jeg skriver meg inn i en annen verden, ut av meg selv, inn i en annens sjel og ut av den verden jeg kjenner nå. Tenk hvis jeg aldri vil bli den samme igjen. Jeg er redd for det skapende mennesket i meg. For når jeg først skal begi meg ut i dette eventyret så ønsker jeg jo å bli god, legendarisk, magnificent, bravó! men inntil den tid kan skriveåndene ha tatt fullstendig overhånd over meg og jeg går inn i rekken av alkoholisme, søvnløshet og ustabil, irrasjonell adferd. Alt dette får meg til å holde litt igjen. Som om det jeg har i meg — det positive, kreative som får planeten til å spinne av gnistrende liv — er farlig og jeg må vokte meg for meg selv. Må en arkitekt vokte seg for seg selv? En lastebilsjåfør?
Spørsmålet er hvordan vi skal kontrolle disse kreative impulsene i oss selv slik at de arbeider for oss og ikke mot oss. Hvordan unngår vi å la dem få oss fra forstanden, samtidig som vi kan fortsette å skrive?
Elisabeth Gilbert forteller om da hun intervjuet Tom Waits. Han fortalte om en gang da han var ute og kjørte bil da han fikk en av disse irrasjonelle utbruddene fra Den Kreative Ånd, helt ut av det blå. Da gjorde han noe så edelt som å fortelle den dette:
«Unnskyld meg, ser du ikke at jeg kjører? Ser det ut som jeg kan skrive ned en sang nå? Hvis du virkelig vil eksistere, kom tilbake når det passer bedre! Hvis ikke, gå og plag noen andre i dag. Plag Leonard Cohen eller noe!»
Nettopp! Dette er herlig! Men det er også en viktig beslutning man må ta som et kreativt menneske. Skal man være ydmyk og ærbødig overfor det som er større enn seg selv? Eller skal man ta all ære for sitt kreative arbeid og skyve skriveåndene til side? Er jeg sjefen, eller er det noe … du vet … der ute som er det?
Nydelig! Jeg styrer med ordsnekring innimellom, jeg også, og har noen veldig få ganger opplevd å bli slukt inn i «noe annet», noe jeg ikke kjenner igjen som en del av meg selv, og det er veldig spennende når det skjer. Og litt skummelt. Jeg er tilbøyelig til tro at det til tider kan være noe utenfor oss selv som tar kontrollen.
Ellers tror jeg det er vanskelig å fortelle historier som er relevante for andre enn en selv om en «ikke er til stede i denne tilværelsen». Når vi skriver, suger vi stoffet fra vår egen livserfaring, og jo bredere og dypere vi har erfart, jo mer kan vi fortelle troverdig om. Ikke dermed sagt at vi må kaste alle hemninger overbord og leve ut vår minste impuls, men vi må «ut blant folk» og lære og erfare ikke bare hva levd liv er, men de utallige avskygningene og nyansene av levd liv.
Her fikk du sagt mye av det samme som jeg tenker om temaet. Har kommet litt over halvveis i boken hennes, og får litt nytt syn på skriving må jeg si. Det er som om alt egentlig er en kreativ prosess, det kommer bare an på når vi vil se den.
Jeg ville ha kjørt inn til siden og stanset.
Noe her inne er «sjefen», er deg, er selve kjernen i ditt vesen, noe som bør og må ut.
Alle mer enn interessante mennesker har hatt en skrue løs, sammenlignet med normen i samfunnet.
Heldigvis.
[…] hvor hun snakket om nettopp; Kreativitet og måten å oppdage den på. Jeg anbefaler å lese Binka sitt innlegg på det […]
Ut av lidelse kommer lengsel og håp.
Lengsel og håp er opphavet til all skapertrang.
«Den som ikke lider, skaper intet.(sitat ukjent..)»
«Den som ikke håper, skaper heller intet..(også ukjent..)»
Definisjon av lidelse: Lengsel og melankoli.
Obs: Håpet er en positiv sinnstemning. Når man er inspirert, er det av håpet.
Deretter kommer teknikken…
@ Anders Blehr: Hei! Så spennende at du er tilbøyelig til å tro at det noen ganger er noe utenfor deg selv som tar overhånd når du skriver! Jeg synes også det føles sånn noen ganger, selv om noen synes det er litt ko-ko. :)
Forfattere må ha bred erfaring innen mange områder. Du formulerer det så fint! Jeg tror også at mange av de som vil skrive er naturlig interessert i veldig mange forskjellige ting. Det er jeg!
@ Elisabeth Iskrem: Jeg har begynt på Eat, Pray, Love og nesten blitt ferdig siden jeg skrev dette innlegget, og jeg er helt fortryllet! :) Jeg er veldig enig i synet hun har på Gud. Gud er alt! Vi er Gud og Gud er oss. Kanskje Gud er et synonym til kreativitet?
@ Grenseløs: Men det er ikke alltid like behagelig for mennesket det gjelder å «ha en skrue løs», selv om det kan føre til mye kreativitet. Fremmedfølelse, angst, stemmer i hodet, paradokser… Selv når man ikke har fått en offisiell diagnose, kan kreativitet være med på å gjøre deg syk. Det synes jeg er skummelt. Skulle ønske det gikk an å være rolig, balansert og superkreativ. Kanskje det gjør det. Men det krever mye arbeid for å finne denne balansen. Jeg tror ikke den er der av seg selv, slik som kreativiteten ofte er.
@ henninghoel: Lidelse, lengsel og håp: Jeg kunne ikke være mer enig! For meg er egentlig negativ sinnstemning kanskje det mest inspirerende. Det er irriterende, jeg må prøve å jobbe med det, for nå er det jo nesten slik at jeg ikke ønsker å ha det bra, for da er jeg ikke inspirert.
Lenge siden du har skrevet – tror du må ha det veldig bra for tiden! Det er ikke å kimse av, det heller – tvert imot! :)
Nå har jeg endelig skrevet noe igjen! Så det er bra :) Og jeg må forresten ta en skikkelig alvorsprat med den skrivemusen min. Den bare klager og syter og tror det vil gi den all oppmerksomhet – men neida! Egentlig er den bare litt for melankolsk…
Sitat av Stanislavskij: Elsk kunsten i deg selv, ikke deg selv i kunsten.
[…] Gilbert. Første gang jeg hørte om denne forfatteren var gjennom TED.com der hun holdt et fantastisk foredrag om sitt nye syn på det kreative mennesket. Elizabeth Gilbert forteller med stor innlevelse, og med […]
jeg skjønte dessverre ingenting!