Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Fugledansen

Alle snakker om Twitter. Jeg er en lett fugl, jeg hopper og spretter og twitrer og twatrer, hei på deg, se på meg, alle hører meg i en fei! Og deg! Og deg! Og vi! Og oss! Skal vi slåss? Nei, det skal vi ikke, vi skal dele! Snakk om demokrati. Og nei, jeg er ikke ironisk. Jeg lærer fortsatt om disse greiene. Men du vet… Hvem gjør vel ikke det?

– Nei. Vil ikke være med. Vil ikke, sier ugla.
(Foto: ilyas kazakov via Behance / CC by-nc)

Det kvitrer intenst i internett for tiden. Fuglesang overalt hvor vi snur og vender på oss med tursekken på ryggen og fluesmekkeren i baklomma. Men fortsatt er det noen ugler som døser innerst på greina. En av dem har forfattet en kommentar i BT i dag: «Pokker ta Twitter».

«Vakn opp og lukt på rosene!» sier forfatteren. Han mener at dersom alt som kan utføres på internett, til slutt faktisk blir utført der, så får menneskene et fattig liv.

Å… ikke få meg til å begynne å tenke på hva som gjør livet rikt og hva som gjør det fattig. Jeg må børste støv av en gammel huske som henger fra et tre. Bli med, la oss sette oss ned og dele en appelsinsjokolade.

Internett er ikke. Det blir. For meg blir internett mer og mer en vill vest, en jungelvandring, en safariekspedisjon. Det er gøy, men du må være på vakt, beina på jorda, jeg peker på turstøvlene og sier at du må huske å sko deg godt for dette er ingen dans på tulipaner. Vi skal inn i intertekstualiteten. Inn i det metafysiske, det gjennomtrengende, oppsplittende postmodernistiske! Alt er nytt, eksotisk, blomster og planter skinner om hverandre i sine fargesprakende kapper, alt er en regnbue, en gullgruve. Det er et håp. Det er et lim i tilværelsen mellom det fysiske og det abstrakte. Hvilken av delene vi er iferd med å forsømme er like uklart som alt annet. For meg er faktum like variert som en bolle med fruktsalat.

Binka ler av en tegneserie.

Er ikke dette koselig?

Krig i Irak, jordskjelv, flom, sult, nød, kriminalitet.

Binka ler av en tegneserie.

Å! tenk at det fortsatt er noen som ler der ute i verden! Er ikke det flott? Dette fortjener spalteplass i det interaktive tidsskriftet som Twitter er. La oss putte det på forsiden som vi gjør med alt mulig annet. Mellom Barach Obama som sier at han nettopp har talt for hundretusner av millioner, og Jan Omdahl som sier noe om fildeling.

Binka ler av en tegneserie.

Jeg liker å følge personer som vet noe, tipser om saker som kan være nyttig for meg, og som innimellom alt dette våger å blande sin abstrakte eller teoretiske nisje med et fysisk menneskeliv med sanselige følelser. Ligger i gresset, kjenner at våren kommer, holder foredrag, skriver en tekst, hører nabohunden bjeffe, ønsker meg ….

«Å breia seg overfor andre er gøy for den det gjeld, men det er ikkje spesielt viktig for samfunnet.»

Det sier BT-kommentatoren.

Men hvorfor skal alt vi gjør være viktig for samfunnet? Skader det samfunnet? Samfunn, lider du? Samfunnet trekker på skuldrene og plukker en drue fra et tre. Samfunnet er laidback og følger bare pulseringene fra fugledansen som omhyller den. Vi er samfunnet. Samfunnet er den klamme jungelluften, det er slangene i sivet, samfunnet er havet rundt en øde øy, samfunnet er hjertet ditt som banker, selv når du sover, og når du våkner tidlig om morgenen av en fuglesang og oppdager at du også er en fugl. Du er samfunnet. Du kvitrer og folk kan abonnere på deg. De som synes du er en plageånd kan dra for gardinene og være i fred. Så enkelt er det!

Da jeg begynte med Twitrer skjønte jeg ikke hvorfor det var så øde. Det er jo ingen her? Jeg lette under kvister og palmeflak og der fant jeg en ånd i meditasjonsstemning som viste meg at jeg må velge de og det jeg vil følge, resten må jeg ikke følge, you either follow or unfollow, og slik forsto jeg at alle tweetsene jeg får inn på hovedsiden min bare er hva jeg selv en gang har valgt å tiltrekke meg. Jeg er en fjernkontroll, jeg er et romvesen med antenner, og hvis du følger meg kan du lese informasjonen jeg sender ut i universet, gjennom knokler og trestammer, gjennom skyer og dråper av regn, gjennom vind og til skjermen din. Du trenger ikke en gang be meg holde kjeft, for det styrer du selv. Hold kjeft selv! kan jeg si til deg, for du styrer volumkontrollen og mute-knappen er faktisk akkurat den deeer

……… (man burde være sjeleglad over denne valgfriheten.)

Stikkord:
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS