Gjenkjent, takk og unnskyld
mandag 30. mars, 2009 kl. 10:20 av binka
«Er du Binka? Binka fra Elefantzonen?» spurte hun, og der, akkurat der på Dolly Dimples i Stavanger stoppet hele verden for meg et øyeblikk. Jeg var som bortført av romvesner, zvooosj, og vi befinner oss et sted mellom Saturn og Uranus. Skriver jeg nå? Tenker jeg? Har jeg sovnet? Drømmer jeg? Skjer dette? Er dette pizza? Lever jeg? Er jeg … ?
Foto: I.V.
Hodet mitt dreide 90 grader mot forfattercoatchen og pupillene mine ga ham et nanoraskt S.O.S.-blikk før jeg stirret tilbake på denne fremmede. Hun sa ting som «jeg har lest bloggen din i mange år» og «kjempebra, stå på!». Jeg rødmet. Garantert! «Har du skrevet kommentarer?» spurte jeg, og hun sa nei, det hadde hun ikke, og jeg smilte og stirret videre og tenkte på at hun, denne personen som jeg bare hadde kjent i noen få sekunder, er en av de usynlige leserne mine. Hei! Tenk alt det du vet om meg som jeg ikke vet om deg, og tenk at dette skjer, tenk at dette skjer akkurat nå, at jeg blir gjenkjent!
Etterpå måtte jeg ha en liten pustepause. Da kom selvkritikken snikende. Var jeg rar? Teit? Var jeg høflig nok? Klarte jeg å vise at jeg var takknemlig? Var jeg som hun hadde forestilt seg? Sa jeg takk? Sa jeg tusen takk? Forsto hun at jeg virkelig mente det?
Å kommunisere med hverandre gjennom tastaturet er noe av det skumleste som fins. Når jeg leser gamle kommentarer og svarene jeg har gitt lurer jeg på hvorfor jeg har svart så mye rart, dette var jo ikke så hyggelig sagt av meg, hvorfor sa jeg det? Hvorfor er jeg sånn? Kanskje det bare er meg. Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne møtt dere alle sammen på Dolly Dimples og bare sagt hei! og tusen takk! Tusen takk for at dere følger meg i RSS-leseren eller er innom for første gang, tusen takk for at dere leser, takk for at dere kommenterer eller ikke kommenterer. Jeg er noen takket være dere. Tusen, tusen takk! :)
Væssego<3 :D Jeg vet hvordan det føles, har opplevd det 1 gang, og gosj var det spennende!
Hei! For en utrolig fin blogg du har! Gikk ikke jeg med deg på Lundehaugen? Du ligner i hvertfall på ei jeg hadde psykologi sammen med der…
Så moro :D Tror jeg hadde blitt litt satt ut også, om det hadde skjedd meg.
Gjenkjent ja, det hadde vært en snodig følelse!! :)
Da håper jeg at den hemmelige leseren kommenterer her..:)
@ Elisabeth Iskrem: Å? Det har du ikke fortalt om! Det må du fortelle meg om en gang :)
@ Ine: Hei! :) Tusen takk! Jo, vi hadde psykologi sammen med Herr Hans-Petter. :)
@ Monica: Det var bra, begynte å lure på om det bare var jeg som var over gjennomsnittet skvetten ;)
@ snupijenta: Det håper jeg også! :B
Du fortjener all skryt du kan få. Jeg har bare blitt så utrolig glad i bloggen din de siste ukene. Og er utrolig glad for at du oppdaterer oftere nå! Bloggen din er som en liten spennende hule med masse rart…!
Tusen takk, så utrolig koselig kompliment! :) Liker idéen om at bloggen min blir sett på som noe underfundig og spennende. :B Takker så mye.
Jeg elsker Elefantzonen, og hadde nok konfrontert deg om jeg hadde støtt på deg. Og det gjør jeg kanskje neste år, når jeg skal søke både skuespiller og regi på kunsthøgskolen. (og forhåpentligvis kommer inn på en av dem) Når noen tar mot til seg for å si hei til deg, så er det nok fordi du har gjort såpass inntrykk i positiv forstand. Jeg håper hvertfall du fortsetter å være samme skrivende og levende Binka, selv om du har blitt nestenkjendis for en stund.
Vel vel, får vel stå frem som en usynlig leser jeg og! Kom over bloggen din tilfeldigvis en gang for et år siden eller noe i den duren. Jeg går forresten på Lundehaugen på musikk 3. året, det var kanskje derfor jeg fant bloggen din?
Uansett, tror jeg har sett deg ta toget innover mot Stavanger om morningen en gang eller tre, kan dette stemme?
Sjekk ut bloggen min! http://www.kofforikkje.com. Er ikke så mye til webdesigner, men planen er å få den til å se noe bedre ut ved hjelp av noen gode venner av meg som jobber med saken.. Kanskje du har sett meg spasere i gangene på Lundehaugen? :-)
Hehe, smilte godt for meg selv når jeg leser hva du følte og tenkte. Kjente følelsene og tankene veldig godt igjen!
Er veldig rart å møte folk som kjenner deg, men du ikke kjenner de. Men for hver gang det skjer blir man litt flinkere til å takle det :)
Jøøss, du hadde flott blogg! Kom over den gjennom et bloggportrett! Bra jobba =)
Hei og værsågod fra RSS-leseren min!
Jeg tror det er vi som skal takke deg.
@ Charlotte: Takk takk takk! Du er kul! Vi sees i Oslo! :)
@ Frank Tore: Hei der! :) Når jeg ser bildene i bloggen din kan jeg huske deg fra korridorene på skolen.
@ Thomas: Så bra at du smilte! Takk! :)
@ KAYSO: Tusen takk! ;) For dere andre, bloggportrettet er hos Carolines Verden: her!
@ Trine: Takketakk! ^_^
@ Toggy: Å, vi kan gjerne bytte på det. Bare hyggelig! Alt godt. ;)
Haha, så moro! Og så fin blogg du hadde, var innom for første gang nå, og du skriver veldig bra! Må nok følge med videre på deg, gitt :)
Hvorfor skal alltid panikken komme snikende etterpå? Du gjorde helt sikkert et godt intrykk :) Jeg blir også alltid superkritisk til min egen oppførsel etter å ha møtt nye mennesker, men har nå tenkt til å prøve å være cool som en rockestjerne. Det hjelper! :)
Oi, jeg skvatt skikkelig da jeg skjønte du hadde skrevet om da jeg gjenkjente deg! Du trenger ikke være selvkritisk i det hele tatt; du var koselig, og det var gøy å møte deg :) Og faktisk var du nesten helt sånn som jeg hadde forestilt meg. Litt komisk at jeg kjenner meg igjen i selvkritikken som kom snikende etterpå..
Jeg hadde den samme opplevelsen på Oslo S en gang. Jeg ble også ganske satt ut. Det var samtidig som jeg skrev under en kontrakt på Aftenposten og sto med kredittkortet mitt i ene hånden, og pennen i andre. Av en eller annen merkelig grunn føltes det ikke veldig komfortabelt og snakke med en totalt fremmed mens jeg gjorde dette, jeg tror jeg virket ganske så avvisende, for når jeg snudde meg igjen var hun borte.
@ maja: Tusen takk! Håper du føler med :)
@ Maren: Nervøsitet er irriterende, ja, men noen ganger tror jeg faktisk den fortjener litt takknemlighet. Nervøsitet skjerper oss og holder oss fast i bakkekontakten :)
@ Astrid: Så fint at jeg var sånn som du hadde forestilt deg! :D
@ Røyndom: Oi, sånt kan skje. Vel, du mente det jo ikke vondt. Håper du fikk rettet det opp i et innlegg på bloggen din! :)