Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Skriveboka & skriverens fem muser

I desember skrev Morgenbladet om «Skriveboka», den nye mentoren for alle skrivere, alle oss håpløse forfatterspirer … og kanskje noen etablerte skrivere også? Jeg noterte det ned med en gang. Merete Morken Andersen. Skriveboka. 767 sider. Ikke kjøp. Blir dyrt. Lån på biblioteket.

I «Skriveboka» er forfatterspirer omtalt som «skrivere». Og selv om noen synes dette er et irriterende trekk fra forfatteren, liksom en summende spyflue som får deg til å tenke på laserprintere, så er det lovende at boka tar for seg skrivingen som en prosess, illustrert med fantastiske vesner! Min favorittdel i «Skriveboka» er «Skriverens fem muser». Mer om dette senere i innlegget …

Vi er alle vidt forskjellige, vi som skriver. Men det vi har til felles er følelsen av at ingen forstår oss, verken det vi er eller hva vi driver med i skrivingen. Vi forstår det knapt selv, og vi blir nysgjerrige når noen påstår at de kan fortelle oss det. Hva med en bok? Det finnes nok av teite bøker om skriving, særlig om sånne ting som hvordan du skriver mest mulig på kortest mulig tid og hvordan du tjener mest mulig penger på skrivingen og blir rik og lykkelig. Men «Skriveboka» har gått mer subtilt til verks. Den er som alle skrivebøkers bestefar! Ja! Den er så svær og vidtomspennende at du nesten kan krype opp i fanget på den og få den til å trøste deg når skrivesperren tærer ned deg og det du brenner for. Men hvorfor ønsker du å skrive? Denne sterke følelsen som kræsjer inn i den harde veggen av motgang … Hva er dette for noe rart? Hvorfor vil vi skrive?

skriveboka_bilde

Jeg har den. Endelig. Jeg måtte trekke pusten og ta et godt grep om de 767 sidene om skriving da jeg fikk den overrakt fra bibliotikaren i reservasjonsavdelingen. Oocchh, det er tungt! Husk å løfte med ryggen! Jada! Hiv og hoi! Et piano! En murstein! En elefant! Og jeg lusket ut med den erobrede skattekisten, snek meg til å åpne den opp. Og hopp. Vi beveger oss mellom kapitlene.

  • 1 De skapende kreftene
  • 2 Poesi
  • 3 Fortelling
  • 4 Sakprosa
  • 5 Muntlig, skriftlig og digitalt
  • 6 Det praktiske ved skrivelivet
  • 7 Å skrive for å utforske seg selv

Boka starter med skrivesperren. Skrivelysten – begjæret; men likevel skrivesperren. Og det tror jeg er lurt, for jeg antar det er her de fleste som plukker opp denne boka vil være. Hvorfor skal de ellers lese en bok om skriving av en annen forfatter? Hadde vi aldri tvilt på oss selv ville jo en bok om skriving vært direkte irriterende. Hvem tør å innbille seg at de faktisk har kontroll på disse greiene?

Vi skriver og føler oss fantastiske. Vi skriver og føler oss som udødelige. Vi skriver, skriver og vi føler at vi flyr. Vi føler oss forelsket når vi skriver, det gnistrer, vi lever, vi gløder. Vi skriver. Og plutselig føler vi oss som søppel. Vi føler at vi hater oss selv, at pennen hater oss, papiret, verden, tanken, hodet, kloden, andre folk, andre forfattere, alle blikkene, mangel på blikk, tomhet, udugelighet, elendighet, motgang. Vi skriver, vi hater oss selv, men vi skriver mer, og vi elsker oss selv. Vi elsker å skrive og vi hater å skrive. Men … men, hva driver vi egentlig med? Det er som om vi har noen mekanismer inni oss som styrer alle disse kreative prosessene. Jo, nikker «Skriveboka», det har vi. De kalles «De skapende kreftene».

Dette er den delen av boka som griper meg først og mest. Jeg husker da jeg hadde lest den og jeg helt fra meg av begeistring da jeg fortalte Forfattercoatchen om disse rare vesnene som er inni hodene våre, eller egenskaper, det er på en måte fem krefter, og det kommer an på hver enkelt forfatter hvem av dem som har mest kraft og minst. Der lønner det seg å begynne å jobbe, for det kan hende det er der skoen trykker. I «Skriveboka» er de fem musene illustrert med beskrivelser og tegninger, «Danseren», «Samleren», «Skaperen», «Ordneren» og «Analytikeren».

Det er «Danseren» som er på forsiden. «Danseren» er en katt som maler og skriver lange setninger uten punktum og bare føler, kjenner, koser og klør seg mellom bokstavene og kjenner vinden i håret og smyger seg i fanget til leseren og koser og maler og legger seg på ryggen og vil bli klødd på magen og en varm peis til å sovne foran og drømme fantastiske drømmer om flyvende pusekatter og tunfisk.

«Samleren» har en ryggsekk hvor han samler alt, alt, alt som kan komme til nytte i en senere tekst, en setning, en tanke. Han er mutt, enkel, konsentrert.

«Skaperen» er utadvendt, vill, gal, og har en sprettfjær under foten slik at den kan hoppe fra det ene hjørnet av fantasien vår til det andre på null komma niks! Her! Her! Der! Idé! Idé! Skape! Leve! «Skaperen» titter oppi sekken «Samleren» og binder de innsamlede inntrykkene sammen til ulike kombinasjoner uten å tvile, uten å dømme. Action! Liv! Skape! «Skaperen» hopper så fort, den spretter, den virrer og den varrer!

«Ordneren» er en maur. Den er pliktoppfyllende, klar, prinsippfast. Den samarbeider med «Samleren» og «Skaperen» og legger materialet i forståelige former, blant annet gjennom grammatikk. Når vi bryter kommaregler og tar oss litt kunstnerisk til rette er det «Danseren» som styrer, men det er «Ordneren» som ikke lar det vippe over. Den sier «så, så» og sørger for at vi tross alt skal prøve å gjøre oss forstått for vanlige mennesker. Men oppi dette må du forstå at «Danseren» ikke må ligge og sløve, den må kose, kose, kose og føle, for «Ordneren» koser ikke. Den ordner. Men sammen – ja, da er de et dreamteam.

Og jeg tror egentlig man kan komme ganske langt med bare disse fire musene. Men om man vil være bevisst, klar og gjøre noe med tekstene sine som strekker seg høyere enn himmelen, trenger man «Analytikeren», en ensom ørn med tegnestift i nebbet, klar til å stikke hvem det nå er som måtte tulle seg til eller dra ut det vordende verket i tåpelige og irrasjonelle dimensjoner. Hva betyr dette? Hva mener du med det du har skrevet? Hvordan vil leseren forstå disse sammensetningene? Og hva tilfører det litteraturen? Er det gjort før? Slike ting.

Det morsomste av alt er den lille passasjen i boka der disse fem musene er på biltur! Skal du lese noe i «Skriveboka», så les denne ene biten. «Ordneren» vil helst ha kontroll og passe på at alt går riktig for seg, så han er selvsagt sjåføren. Håret hans er pent gredd, han har slips og et par fine bukser. I forsetet ved siden av sitter «Skaperen» og organiserer leker og forteller gjengen i baksetet om alt de ser rundt seg og dikter videre på ting de kunne ha sett og hva som hadde skjedd hvis den grønne bilen og det grønne treet fløy opp i den hvite skyen og alt det blå ble til en ny blå bil og … Håret hennes står rett til værs og hun er blid og full av energi! «Danseren» sitter i baksetet med hodet ut av vinduet og vinden i pelsen. «Samleren» sitter i midten og er dypt konsentrert med å plukke nupper og andre ting fra jakken til «Analytikeren» ved siden av, som sitter med svarte briller i sin egen, kjølige, analytiske verden og deltar egentlig ikke noe særlig i det som skjer rundt seg.

Er ikke dette fantastisk?

Stikkord: ,
Binka Hei! Takk for at du leser på Elefantzonen! Jeg er Binka og jeg blogger om å studere Tekst & Skribent på Westerdals, om grafisk design, notatbøker og om å være forfatterspire. Ta med deg en RSS-feed, og følg meg på Twitter, Facebook eller Bloglovin. Du vet, sånn at du ikke går glipp av noe.

[aktt_tweets count="1"]

Følg Elefantzonen med RSS